Udiskutabelt positivt. «Hvis alle hadde spist økologisk mat, hadde det ikke vært nok næring til verdens befolkning», sier en venninne på besøk fra Norge, antagelig lei av at ordet «økologisk» ikke bare preger restaurantmenyer, men også mine lovprisninger av livet i Berlin.

Etter halvannet år i Tyskland har jeg glemt at nettopp det er et vanlig argument når temaet diskuteres i Norge. Her er det nemlig så udiskutabelt at ordet er noe positivt – og trendy – sammen med ord som «bærekraftig» og «resirkulert».

Går av seg selv. Jeg er nok spesielt utsatt for grønne krefter, her jeg bor i et av Tysklands mest miljøbevisste områder, i bydelen Prenzlauer Berg i Berlin.

Ingen anstrengelser trengs for å leve miljøvennlig: Mine to nærmeste dagligvarebutikker er økologiske. Kebabselgeren på hjørnet bruker økologisk kjøtt fra bønder i regionen. Treningssenteret litt lenger opp i gaten heter «Green gym». De utnytter dagslyset, selger vann i plastflasker de vasker selv, og har treningssykler der displayet drives av den som tråkker, og dessuten lader mobiltelefonen din samtidig.

I boden i bakgården står seks ulike søppelkasser: Bioavfall, glass, plast/emballasje, papir, restavfall – og den nyeste, oransje: elektriske gjenstander, gamle klær, leketøy, CD-er m.m.

På postkontoret kan pakker og brev sendes CO₂-nøytralt, i butikkene er «plast»posene av sukkerrør eller av papir. Og handler du i striregn, kan du takke deg selv for at du ikke har tatt med deg det obligatoriske tøynettet hjemmefra.

Alle monner drar. I Tyskland styres nemlig miljøtiltakene etter prinsippet om at alle monner drar. Grønn tankegang er en del av de fleste menneskers livsstil.

Et eksempel: Naboen ringte forleden dag på døren. Han er forretningsmann, og som vanlig kledd i dress. I hendene holdt han en stor gryte. På lokket lå to uidentifiserbare kuler.

«Jeg må uventet på jobbreise», sa han og tilbød nylaget gresskarsuppe. «Det er bare å skjære av skallet ekstra tykt, så er den like god», la han til. Kanskje så han mitt noe skeptiske blikk på det som viste seg å være en svært rynkete og myk fersken. (Den andre kulen var en fristende, perfekt fiken.)

Penger og miljø. En vesentlig årsak til at tyskerne er så miljøbevisste, er nemlig at det også er økonomisk. To grunnleggende egenskaper trekker dermed i samme retning: Sparsommelighet og kjærlighet til naturen. Man kaster ikke en spiselig fersken, gjenbruk og resirkulering lønner seg, sykling er både rent, sunt og billig. Og hva er galt med å trene i en sliten joggebukse fra 1995?

En vesentlig årsak til at tyskerne er så miljøbevisste, er nemlig at det også er økonomisk.

Å spare strøm er en selvfølge, ikke minst av økonomiske grunner. Men mange, mange tyskere betaler også ekstra for såkalt økostrøm – elektrisitet som kommer fra fornybare kilder fremfor kjernekraft eller kullkraft. Tyskere som ellers elsker Norge, synes nordmenn er umoralske med våre opplyste leiligheter og kontorer der det ikke er forskjell på natt og dag.

Selv har jeg utviklet refleks på å slå av lyset i alle rom jeg går ut av, og da jeg nylig bodde på et tysk hotell med noe så sjelden som varme i badegulvet, kom overraskende den dårlige samvittigheten sigende da jeg slo på bryteren.

Skjev sammenligning. Sammenligninger mellom Tyskland og Norge er likevel egentlig urimelige. Tyskland har hatt store matvareskandaler, og kvaliteten på billig mat har vært, og er delvis, langt dårligere enn det som er normalen i Norge. Jordbruket er mer industrialisert. I Ruhr-området har det vært naturødeleggelser, og i det tidligere DDR har kullkraften satt sine skadelige spor.

Tyskerne er også fortsatt verdens største brunkullprodusenter, og de elsker å kjøre bil i høy fart. Samtidig har staten presset på i miljøvennlig retning. Satsingen på økologiske, regionale jordbruksprodukter var lenge styrt og subsidiert, noe som knapt behøves lenger. Nå legges energiforsyningen om til økende andel sol og vind. De selvpålagte klimamålene er strengere enn EUs mål.

Nylig skrev Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung om hvordan næringslivet i økende grad velger tjeneste- og firmabiler etter nivået på CO₂-utslipp.

Paradiset Norge. Norsk natur og vår billige, rene vannkraft kan tyskerne bare drømme om, og det gjør de. Sin egen miljøinnsats er de slett ikke fornøyd med, og når jeg sier hvor imponert jeg er, gjør de store øyne: Men du kommer da fra Norge?

Når jeg svarer at Norge har flott natur, er rent og har god mat, men at økologiske produkter er et marginalt fenomen, sykkelveier sjeldne og klimamål noe vi bryr oss lite med, tror de knapt på meg. De vet at vi lever av olje og gass, men heller ikke dét ødelegger bildet av Norge som et miljøparadis.

Befriende. Tyskland ønsker å være en spydspiss i utviklingen, både teknologisk og i livsstil. De tror satsingen vil gjøre at de kan beholde sin ledende økonomiske posisjon – og stat og folk trekker i samme retning.

Fordi det å være miljøvennlig i Tyskland er så lett, gir det en befriende følelse av å være en del av noe, at alle kan bidra, at det spiller en rolle. Ikke først og fremst ut fra et angstfylt redde-verden-fra-undergangen-perspektiv, men fordi det er anstendig å ha respekt for naturen og ressursene. Å leve bærekraftig, som det heter i Prenzlauer Berg.

Her ligger også svaret på min venninnes økologikritikk: Alle som bryr seg om at det skal være nok mat til en hel verden, kan starte med et privat tiltak: Spise lite kjøtt og mer grønnsaker. De aller fleste tyske spisesteder har vegetartilbud som en del av den vanlige menyen, og myten om landet som et øl- og pølseland er nettopp en myte.

Helt miljøintegrert er jeg imidlertid ikke blitt. Jeg slo av gulvvarmen, men kastet ferskenen.

Publisert første gang i Aftenposten 26. februar 2012.