Grønne støttepasninger
Godt nytt år! Noe av det mest gledelige verden fikk med seg inn i det nye året, var en global avtale for å redde naturen. «En parisavtale for naturen», ivret de for å kalle den, miljøorganisasjoner, medier og ikke minst den norske miljøministeren.
Parisavtalen var et åpenbart gjennombrudd. Men klimaavtalen fra 2016 har underlevert og utgjør ikke noe spesielt godt ideal på gjennomføringsfronten. De mest virkningsfulle klimatiltakene skjer angivelig sektorvis og på mindre arenaer, der ikke alle verdens land og hensyn må finne sammen under tidspress.
Som for klima er det på naturområdet stor enighet om det vitenskapelige grunnlaget, men uenighet om hva som bør prioriteres. Også på naturområdet er det opp til hvert enkelt land å sette sine nasjonale mål, og det finnes så langt ingen tvangsmekanismer for å sikre at målene nås. Igjen mener utviklingsland at rike land gjennom å finansiere løsninger og vern bør ta større ansvar for skadene de har bidratt til gjennom kolonitid og rovdrift på råvarer.
Da NRKs Dagsnytt18 rett før jul tok opp naturavtalens ene mål om å verne 30 prosent av land- og havområder innen bare sju år, skjøv klimadepartementets statssekretær et breialt arealanslag på 27 prosent foran seg som bevis på norsk innsats. Det han unnlot å nevne, var at tallet hans også om-fattet Svalbard, og at de drøyt 17 prosent vernede fastlandsområdene som de fleste andre forholder seg til, domineres av fjell.
Tallpynting og avlatspenger er dessverre ikke noe nytt i norsk klima- og miljøpolitikk. Norge betaler gjerne tre milliarder årlig til regnskogsatsingen i tropiske land, men svikter på hjemmebane. I 2016 vedtok Stortinget at 10 prosent av den norske skogen skal vernes. Seks år senere er knapt 4 prosent vern realisert, og det foreligger ingen opptrappingsplan.
Elektrifisering av sokkelen fremsnakkes slik at norsk oljeproduksjon kan kalles «renest i verden». Utslippene fra oljebruken kommer uansett ikke med i vårt klimaregnskap. Vi kler oss gjerne i grønt om det ikke kommer i konflikt med egen vinning og den vidtfavnende samfunnsnytten. Dispensasjon fra verneplaner innvilges 19 av 20 ganger.
Det skjer fordi natur ikke har en konkurransedyktig egenverdi slik man definerer samfunnsnytten. Vern trekker som regel det korteste strået i møte med veiutbygging, batterifabrikker eller vindturbiner.
Kommuner på evig inntektsjakt blir i vernespørsmål ofte bukken som passer havresekken. Dersom myr må vike for innbringende utbygging, fungerer kommunen som en nyttig «syndebukk» for en regjering høvelig og ivrig innrettet mot kommunalt selvstyre.
Det store, voksende problemet er dobbeltkommunikasjon og det under-kommuniserte, ikke det som faktisk sies. Hvem vil ikke ha «en julegave til klodens barn», slik en høytidsstemt Espen Barth Eide kalte naturavtalen. En klimaminister som vil «telle CO2-utslipp som penger» burde begeistre oss.
Men det sitter stadig lenger inne. Om Norge er vant til å møte seg selv i døren, kan den nye naturavtalen fort sørge for enda flere treff. Regjeringens kommunikasjonsrådgivere kan få travle tider fremover. De må finne nye strategier for å forklare nedbygging av matjord og myr, artstap, kutt i skogvernmidler og forurensning av fjorder. Blant alt som trenger et svar, er for eksempel: Hvis Indonesia og Chile kan stoppe gruvedumping, hva stopper Norge?
Fotballprofessor Drillo kalte dem «spedalske» – de pasningene som går til siden eller tilbake på fotballbanen. Den defensive spillestilen minner dessverre om mye av Norges tilnærming til naturvern. Banen er grønn, og høy «ballbesittelse» får oss til å se aktive ut, men tiden går, og vi befinner oss altfor langt unna målet som bidrar til poeng og seiere.
I en landskamp mot Mexico på Bislett i 1998 så Drillo de norske trøyene slå 12 støttepasninger i løpet av bare 54 sekunder. På nærmest magisk vis vant likevel Drillos kampen 5–2.
De erfarte at målsjansene er betydelig større desto høyere man orienterer seg på banen.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: Council On Foreign Relations, The Atlantic, Aftenposten, VG, Bergens Tidende, FN
