Kjempelandet i skvis mellom gigantene
Med Kasakhstans svimlende 7644 kilometer grense mot Russland har angrepskrigen mot Ukraina fyret opp under en høyst reell bekymring for kasakhstanernes nasjonalfølelse.
På et økonomisk toppmøte i St. Petersburg i juni, med en broket for-samling av Taliban, russiske oligarker og ymse asiatiske statsledere, dristet Kasakhstans president Kassym-Jomart Tokajev seg til å si at han ikke kom til å anerkjenne noen russiskinitierte «kvasistat-dannelser» i Ukraina. Deretter irettesatte han representanter for den russiske dumaen som hadde stilt spørsmål ved Kasakhstans selvstendighet.
Og den sabelen hadde Putin raslet med før dem. Allerede i 2014 poengterte han at Kasakhstan knapt hadde rukket å være noen selvstendig stat – og titulerte kasakhstanere som kasakhere – som for å understreke at han anser etnisitet og ikke nasjonalitet som definerende for nabofolket i sør.
Da kommunistene kom til makten i 1917 og dannet Sovjetunionen, var brorparten av Sentral-Asia allerede erobret av Russland. Ifølge kommunistisk teori var nasjonalisme et nødvendig steg på vei mot det ideelle samfunnet. Stalin definerte en nasjon som et stabilt fellesskap dannet på grunnlag av språk, territorium, økonomi og «psykologisk sammensetning». I tråd med dette ble Sentral-Asia inndelt i etnisitetsbaserte republikker.
Nasjonalfølelsen som ble Kasakhstan til del, passer ironisk nok ikke lenger inn i Putins verden. På møtet i St. Petersburg i juni ble han rasende over Tokajevs uttalelser. Mens han lot som han hadde glemt navnet på den kasakhstanske presidenten, hevdet han at alle tidligere sovjetterritorier tilhører Russland: «Hva er Sovjetunionen? Det er det historiske Russland ... Du er del av det historiske Russland», smalt det hevnlystent fra Putin.
Og mørke antydninger til tross, Kasakhstan, Sentral-Asias mest vel-stående land takket være sine rike naturressurser, har – på godt og vondt – dype forgreninger til Russland. Siden Sovjetunionens fall har Kasakhstan vært Russlands nærmeste allierte. Landet er medlem av EEU (Den eurasiske økonomiske union) og militæralliansen CSTO. Senest i januar kom flere tusen av CSTOs russiske styrker Tokajev til unnsetning da kasakhstanernes misnøye med myndighetene utviklet seg til voldelig uro.
Men Tokajev har foreløpig flest utfordringer på hjemmebane. Nursultan Nazarbajev, Kasakhstans forrige leder, og den første presidenten i landet som uavhengig stat, satt ved makten i 28 år. Den oppbygde frustrasjonen over mangel på demokrati havnet i fanget på den utpekte arvtageren Tokajev. Skiftet må ha overrasket Putin som var vant med Nazarbajevs relative lojalitet, og som kan ha trodd eller håpet på at Kasakhstan ville knake i sammenføyningene ved hans avgang i 2019. Det motsatte skjedde.
Tokajev har likevel så langt ikke vist seg som noen stor demokrat og har hatt hendene fulle med å håndtere misnøye i egen befolkning, balansere hensynet til en stor russisk minoritet, ivareta økonomisk samarbeid med et sabelraslende Russland i nord og ta hånd om hundretusener av russere som de siste månedene har veltet over grensen på rømmen fra økende undertrykking eller militærtjeneste. I tillegg til at tilstrømmingen av russere belaster det kasakhstanske bolig- og arbeidsmarkedet, frykter mange at de kan utgjøre en sikkerhetsrisiko.
Tokajev har sett seg nødt til å fremskynde presidentvalget to år. Hans uttalelser mot Russlands angrepskrig og annektering har posisjonert ham som en tydelig forsvarer av kasakhstansk selvstendighet, noe han angivelig vil dra nytte av ved valget 20. november, der han riktignok så å si er uten reell konkurranse.
Skulle Russland vinne frem i sin angrepskrig i Ukraina, kan Kinas nylige løfte om å beskytte Kasakhstans uavhengighet kanskje virke beroligende for befolkningen i verdens største innlandsstat.
Ambisjonene til Kasakhstans to gigantiske naboer om innflytelse i de viktige sentralasiatiske statene gir dog kanskje ingen grunn til å senke skuldrene.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: The Diplomat, Gisreportsonline.com, Reuters, Wikipedia, SNL
