Den trøblete overgangen.
Livet er kort. For mange av dem som rammes av dødelige sykdommer som kreft – verdens mest utbredte dødsårsak – kan det bli brutalt kort. Medisinen erobrer stadig nye virkeområder og dermed også en større del av helsebudsjettene. Det tvinger økonomene til å gradere utbyttet av behandling.
«Det spørsmålet mange stiller seg, er: Når du har fått en dødsdom, er det egentlig så verdifullt at vi trekker ut denne fasen i tre-fire måneder?» Dette uttalte seniorforsker Erik Nord ved Folkehelseinstituttet til Morgenbladet nylig, og tok til orde for å sette grenser for livsforlengende behandling av dødssyke, der målet ifølge forskeren må være å prioritere tilfeller der man kan gi den syke «et helt liv».
Hvorvidt medisinen kan briljere og skilte med maksimal effekt, skal altså få styre avviklingen av vår tilstedeværelse på Jorden. For dem som befinner seg i siste fase av livet, er kanskje det viktigste hvordan og hvor man får avslutte det.
Likevel, dette spørsmålet om det er så viktig å «trekke ut livet» i noen ekstra måneder når man likevel skal dø, fremstår kynisk og nærmest menneskefiendtlig. Hva som oppleves som et «helt liv» er åpenbart personlig. Og hvordan skal noen kunne avgjøre hva et par ekstra måneder er verdt for andre?
I denne utgaven av Aftenposten Innsikt stiller filosof Christian Lysvåg seg spørsmålet om den medisinske utviklingen har gjort oss fremmede for døden, og henvist det som er en like naturlig del av livet som fødsel, til en slags skammekrok i tilværelsen. Her ledes vi til å tenke på døden som «å gi tapt», fremfor å kunne avslutte med en større aksept og åpenhet for livets (ut)gang – og gis verdigere rammer enn morfintilførsel i en sykehusseng.
Lysvåg vil likevel ha oss til å legge bort ordet verdighet. Han mener det kan virke som et skalkeskjul for å verne oss fra dødens vesen og det vanskelige spørsmålet om hvilke rammer døden burde gis, og hindre oss i «å stå opp mot vitenskapen og ta døden tilbake».
«Livet er behagelig. Døden er fredfylt. Det er overgangen som er trøblete», uttalte vitenskapsmannen Isaac Asimov, og satte fingeren på noe vesentlig.
Og overgangen blir ikke mindre trøblete av at vi tvinges til å se døden som et nederlag. Livet er fullt av nederlag. Døden burde slippe det. Og den er ikke egentlig noen motsetning til livet, men en del av det, skrev Haruki Murakami. Uten død, intet liv.
Og for at døden skal kunne slippe ut av sin mørklagte krok, er svaret kanskje, som Lysvåg etterlyser, et tilbud av egnede steder der man gis omsorg av mennesker med tid, samtaler, tilgang til det som betyr mest, kanskje natur, lys, luft, ting som ikke er til stede på et sykehus.
Jeg-personen i Albert Camus’ roman «Den fremmede» – den nihilistiske Mersault med sin brutalt likegyldige livsanskuelse – ender i timene før han skal motta sin dødsstraff for et drap han har begått, opp i en debatt med seg selv om hva han føler for å skulle forlate denne verden.
Det ene øyeblikket tenker han at det ikke spiller noen rolle om man dør i dag eller i morgen, fordi vi alle jo skal dø – hvorpå han kjenner «en bølge som velter opp» ved tanken på de 20 leveårene han kunne hatt foran seg. For deretter igjen å argumentere overfor seg selv at det ikke har noen betydning når og hvordan man dør, når man først skal dø.
No one here gets out alive, sang Jim Morrison i låten «Five to One» – rasjonelt og brutalt. Men to andre linjer i samme låt lyder:
May take a week
And it may take longer.
Legevitenskapen prioriterer å redde liv fremfor å hjelpe de som ikke kan reddes.
Men livet kan ikke reddes, bare tiden vi har til rådighet.
Tine Skarland, redaktør
