Fossil og fornybar

De tre sentrale internasjonale rammeverkene som forplikter Norges klimapolitikk, er FNs klimakonvensjon (1992), Kyotoprotokollen (1997) og Parisavtalen (2015). Det skulle ta tre år fra Kyotoprotokollen trådte i kraft i 2005 til det første noenlunde tverrpolitiske klimaforliket i Stortinget.

I 2009 dukket «andre energiformer» opp første gang som et av Statoils formål. Og i 2015, året da den folkerettslig bindende avtalen i Paris ble inngått, gjorde selskapet fornybar til et eget forretningsområde.

Ifølge Statistisk sentralbyrå står selve driften i offshorenæringen for cirka en fjerdedel av Norges utslipp på rundt 50 millioner tonn CO₂ årlig. Det meste av dette stammer fra gassturbinene på plattformene, som produserer strøm til driften. Plattformene er således allerede elektrifiserte – men altså ikke av det utslippsfrie slaget.

Utslippsberegningene for næringen inkluderer imidlertid mer enn de faste installasjonene. Også flyttbare boreplattformer, skytteltankere, supplybåter og iland-føringsanlegg er med i beregningen.

Nye inntekter

De siste 10–12 årene er Equinors årlige CO₂-utslipp fra produksjonen i Norge gått ned fra 8,8 millioner til 7,4 millioner tonn. I mars i år la selskapet frem en mer forpliktende omstillingsplan for sterkere satsing på fornybar energi, lavutslipp og karbonfangst. Selskapets mål er å halvere utslipp fra egenopererte olje- og gassfelt innen 2030, regnet fra Parisavtalen i 2015.

Det er to sider ved omstillingen for Equinor. Den ene er å få ned, og helst vekk, utslipp fra egen produksjon. Dette er en utgiftspost og stammer fra politiske krav. CO₂-avgiften ble vedtatt alt i 1991, og fra 2005 kom kvotesystemet, som også oljeindustrien må forholde seg til, i tråd med det miljøpolitiske prinsippet om at «forurenser må betale». Dette og andre krav skulle skape motivasjon for å begrense utslipp. De store investeringene som må til, modereres riktignok av offentlige tilskudd – staten sukrer pillen.

Den andre siden handler om nye muligheter og inntekter gjennom satsing på fornybar energi fra vind, sol og hydrogen/ammoniakk.

Karbonfangst og lagring

Tilpasningen startet så smått alt med klimadebatten på 1990-tallet. Tilbakeføring av karbon i reservoaret i Statoil-opererte felt kom med gassfeltet Sleipner i 1996. Den fortsatte med Snøhvit (også gass) i 2007–2008. Men ved starten av 2022 var det 94 store og små felt i drift på norsk sokkel, og Equinor er operatør for over 60 av dem.

Equinor har jobbet med karbonfangst ved et senter i tilknytning til Mongstad-raffineriet, og de er med i prosjektet Langskip-Northern Lights for innsamling av CO₂ fra landbasert industri, med lagring på sokkelen. Det arbeides samtidig med et tilsvarende opplegg i England og Belgia. Equinor har innledet et samarbeid med belgiske Fluxys om å bygge en rørledning som kan frakte CO₂ fra europeisk industri nordover fra Zeebrugge til Norge for lagring.

Som ledd i ammoniakkprosjektet Barents Blue skal det leveres naturgass fra Snøhvit-feltet via mottaket på Melkøya i Hammerfest, og videre til det norske karbon-teknologiselskapet Horisont Energis planlagte ammoniakk- og hydrogenfabrikk i den nordnorske byen – med rensing der og CO₂-lagring offshore.

I tillegg går Equinor selv inn i hydrogen gjennom opp-kjøpet av det britiske kraftselskapet Triton Power sammen med skotske SSE Thermal. De vil legge om Tritons største kraftverk til hydrogendrift. Hydrogenet skal komme fra Equinors eget prosjekt hvor naturgass spaltes for hydrogen, med karbonfangst og lagring, der mer enn 95 prosent av CO₂-innholdet fanges, ifølge selskapet selv.

I målet om å utvide tilbudet av energiløsninger, inngår også batterilagring. Equinor har derfor investert i selskapet East Point Energy i USA, beskrevet som en av flere «viktige byggesteiner i nye verdikjeder».

Landstrøm

Det ble også tidlig aktuelt å erstatte gasskraft til strømproduksjon på norsk sokkel med klimavennlig landstrøm. Allerede i 1996 bestemte myndighetene at nye felt og større utvidelser av eldre, kunne bli pålagt strømforsyning via kabel fra land.

Troll A, bare 7 mil fra kysten, ble i 1996 den første plattformen med landstrøm, og var en enslig svale frem til Valhall-feltet i 2013, der Aker BP er eier og operatør. Lenge skjedde det lite. Med Johan Sverdrup-feltet, der landstrøm var på plass i 2018, er det blitt ny fart i dette. Landstrømanlegget på Haugsneset er det første i Norge som kan forsyne et helt område på sokkelen med strøm. NOx-fondet bidrar med støtte. 

Men utslippskuttene i form av klimavennlig energiforsyning har sin pris, med milliardinvesteringer, driftskostnader av elanlegget og innkjøp av strøm. Man sparer utgifter til støyende gassturbiner på installasjonene offshore, men utgiftene kan likevel bli høyere enn kvoteprisen for CO₂. Med dagens skyhøye strømpriser, går debatten høyt innad i Ap-Sp-regjeringen om man skal gå videre med eller revurdere den planlagte elektrifiseringen av norsk sokkel. Ifølge fornybarorganisasjonen Norwea vil elektrifiseringen kreve 15 terawatt-timer (TWh) kraft. Det tilsvarer mer enn 10 prosent av Norges totale kraftforbruk i 2021.

Havvind

Regjeringen og et flertall på Stortinget vil gjøre havvind til en ny norsk offshorenæring, og Equinor tar mål av seg til å bli en ledende aktør internasjonalt, særlig innen flytende havvind. I 2006 ble Hydros olje- og gassvirksomhet slått sammen med Statoil, og selskapet het StatoilHydro i drøyt to år fra 2007. Hydro siktet seg inn mot flytende havvind under navnet Hywind, hvor en enslig forsøksturbin ble satt i drift utenfor Karmøy i 2009.

Men bunnfast havvind på grunt vann var mest aktuelt, og Statoil gikk fra 2011 inn i britiske vindparker. Dogger Bank Wind Farm er nå den store utbyggingen av bunnfast havvind i britisk sektor. Installasjon ute på feltet begynte i juli, og levering antas å starte i løpet av 2023, mens hele utbyggingen er planlagt ferdig i 2026. Equinor og SSE (Storbritannias største produsent av fornybar energi) eier 40 prosent hver, mens resten eies av italienske Eni (gjennom havvindselskapet Vårgrønn, som Eni eier sammen med norske Hitech-Vision). Bunnfast havvind er også grunnlaget for Equinors polske investeringer i Østersjøen og de store prosjektene på USAs østkyst, mens flytende er aktuelt i Sør-Korea. Alle disse er rettet mot kraftsalg, ikke egen forsyning.

Det er også Hywind Scotland, den første kommersielle parken basert på flytende havvind. Hywind Tampen er den andre, men den skal levere til Gullfaks og Snorre. Det nylig lanserte prosjektet Trollvind skal både erstatte gasskraft på Troll og Oseberg, samt levere strøm i land til Kollsnes ved Bergen. Sammen med Vårgrønn vil Equinor også utvikle flytende havvind på Utsira Nord.

Landsol og havsol

Equinor har i tillegg vendt seg mot solkraft og gått på land med fjorårets oppkjøp av det polske fornybarselskapet Wento. Men særlig gjelder sol samarbeidet med norske Scatec, et selskap hvor Equinor er største eier med 13 prosent. De to selskapene står bak to store anlegg som alt er i drift i Sør-Amerika.

Børsnoterte Scatec overtok i 2021 selskapet SN Power fra Norfund (Norges statlige investeringsfond i utviklingsland), som står bak flere vannkraftverk i Asia og Afrika. For Equinor kan de tilhørende kraftmagasinene være aktuelle for flytende solkraft, der Statkraft har vært en pioner. De driver allerede et flytende solkraftanlegg i magasinet til sitt vannkraftverk i Albania. Driften kom først i gang igjen i juli etter havari og langt opphold grunnet uvær.

Equinor vil være med på flytende sol offshore. I Asia synes Japan og Kina å ha kommet lengst med utprøving av flytende sol, delvis også til havs. I Europa er det Nederland som ligger i tet. Equinor er involvert i et norsk prosjekt for havsol utenfor Frøya på trøndelagskysten i samarbeid med Moss Maritime og Sintef Ocean. Avslag på støtte fra Norges Forskningsråds «grønne plattform» var et tilbakeslag. Men det jobbes ifølge Moss Maritime videre med prosjektet.

De tre partnerne har bred bakgrunn fra offshore konstruksjon, og Frøya er en godt egnet testplass i store bølger. Statkrafts erfaring viser at flytende anlegg kan være sårbare for uvær, så teknologien er en utfordring. Som et viktig område for havbruk, kan den omfattende oppdrettsindustrien på Hitra og Frøya være en mulig kunde når næringen etter hvert synes å kunne bli mer offshorebasert.

Status

Etter 30 år med klimapolitikk er det først de siste årene det er blitt en viss fart i Equinors omstilling. Foreløpig utgjør både investeringer i og inntjening fra fornybarsatsingene lite sammenlignet med fossilt. Fornybar og lavutslipp utgjorde kun 4 prosent av selskapets samlede investeringer i 2020, men kom opp i 11 prosent i fjor. Da var Equinors inntekter fra fornybar 12–13 milliarder kroner.

Fornybarsegmentet leverte 15 prosent høyere kraftproduksjon i andre kvartal 2022 sammenlignet med 2021, og utgjorde 325 gigawattimer. Det var opp fra 283 i samme periode i 2021, men likevel ned fra 511 gigawattimer første kvartal i 2022.

Det begynner å bli store investeringer i havvind-parker. Hverken «Hywind Scotland» eller «Tampen» er særlig store anlegg. Men «Tampen» koster over 5 milliarder kroner, hvor over halvparten er tilskudd fra Enova og NOx-fondet. «Dogger Bank Wind Farm» er i en helt annen klasse. Her opereres det med investeringer på over 100 milliarder kroner, dobbelt så mye som den pågående utbyggingen av det relativt store olje-feltet «Johan Castberg» i Barentshavet. 

På 2000-tallet er Norge blitt mer en gassnasjon enn en oljenasjon. Konflikten med Russland og den påfølgende gassmangelen i Europa, har ført til at EU i et klimaperspektiv har måttet redefinere gass som en akseptabel energikilde sammenlignet med kull og olje. Med Melkøya tilbake i drift etter brann, har Equinor et alternativ til rørgass gjennom levering av flytende gass, LNG. Equinor inngikk dessuten nylig en stor, langsiktig kontrakt med amerikanske Cheniere om levering av LNG fra USA.

Skyhøye gasspriser og høye oljepriser ga Equinor rekordresultater i årets to første kvartaler, med henholdsvis 18 og 17,6 milliarder dollar. I forbindelse med siste kvartalsfremlegging i juli, uttalte Equinor-topp Anders Opedal til E24:

«Russlands invasjon av Ukraina har påvirket allerede stramme energimarkeder og skapt en energikrise med høye priser som treffer folk og alle sektorer i samfunnet. Equinor gjør sitt beste for å sørge for sikre og pålitelige energileveranser til Europa, samtidig som vi fortsetter å investere i energiomstillingen.»

Fra Statoil til Equinor – en veksthistorie gjennom berg og dal

I sine første 50 år har Statoil/Equinor fått erfare at oljenæringen er en syklisk og storpolitisk næring, med store topper og dype bunner. Men selskapet har berget seg gjennom, ikke minst ut fra en dominerende posisjon på norsk sokkel.

Fornorskningen av oljen

Da Statoil ble vedtatt opprettet 14. juni 1972, var staten allerede inne i energi gjennom NVE-Statkraftverkene, dagens Statkraft. Rett før hadde staten også sikret seg majoritet i Norsk Hydro, som både var en aktør innen vannkraft og på vei inn i olje.

Et rent statlig oljeselskap som tillegg, var et ledd i den fornorskingen av oljenæringen som var under oppseiling. Norge ville ikke nøye seg med å være vertsland for internasjonale oljeselskaper.

Selskapet, som ble lagt til Stavanger, der utenlandske aktører alt var etablert, måtte bygges opp fra grunnen av og i første omgang nøye seg med andeler i felt og rørledninger. Først på 1980-tallet kunne Statoil overta som operatør, med ansvar for den løpende driften, særlig gjaldt det Statfjord.

I allianse med britiske BP gikk Statoil så på 1990-tallet fra å være et nasjonalt til et multinasjonalt selskap. Det førte også til at offshoreselskapet gikk på land i olje og gass, med produksjon i blant annet Algerie, USA, Canada og Russland, der Equinor i februar etter invasjonen av Ukraina kunngjorde at de ville trekke seg ut. 25. mai var prosessen fullført. Deres verdier og forpliktelser, både offshore og innen skiferolje, var da overført til det statskontrollerte russiske oljeselskapet Rosneft.

Børsnotering og større frihet

Som ledd i en ny formativ periode i det norske oljeregimet, ble Statoil delprivatisert og gikk på børs i Oslo og New York i 2001. Men staten beholdt majoritet. Statoil fikk ikke med seg Statens Direkte Økonomiske Engasjement (SDØE), som ble lagt inn i det nye eierselskapet Petoro, et mer passivt investeringsselskap.

Fristillingen fra direkte statskontroll ble i 2001 noe begrenset gjennom etableringen av Gassco, som skulle være en nøytral «oppmann» for alle selskaper som var medeiere i olje- og gassledningene.

Rørnettet, nå på 9000 km, er et såkalt naturlig monopol, og gjorde Gassco til en lignende etablering som den av Statnett på 1990-tallet. Men i motsetning til Statnett, som også eier de store sammenbindende norske kraftnettene og utenlandsforbindelsene, er Gassco en ren operatør.

Statoil ble involvert i hele verdikjeden innen olje og gass – oppstrøm, midtstrøm og nedstrøm, særlig ved distribusjon frem til forbruker gjennom sine bensinstasjoner. Disse ble skilt ut i 2010 og to år etter solgt til et kanadisk selskap, som døpte om stasjonene til Circle K. Innen olje og gass dreier det seg dermed nå om oppstrøm og midtstrøm, med feltproduksjon, ilandføring, noen gasslager og handel.

Frihet og børs gjorde at Statoil kunne konsentrere seg om å drive forretning. Riksrevisjonen var inne og undersøkte hvordan Olje- og energidepartementet ivaretok sin rolle som statlig eier i 2010, og igjen i 2020 etter de store problemene i amerikansk skiferolje og skifergass. Departementet fikk kritikk for ikke å ha fulgt opp selskapet godt nok. Equinor på sin side ble lastet for manglende åpenhet, som konkurransehensyn kan ha bidratt til. Dette bidro til at det departementale ansvaret ble overført til næringsministeren fra 1. juli 2021.

Usikre tider

Selskapets utvikling siden 2014 har vært ustabil. Det kom et formidabelt oljeprisfall etter den russiske annekteringen av Krym, en ny bunn med pandemien, men så en sterk opphenting i 2021–22.

Equinor er Norges overlegent største selskap regnet i omsetning hjemme og ute. Fra 566 milliarder kroner i 2019 sank den til 431 i 2020, men ble nær fordoblet i fjor til 782 milliarder. Selskapet rykket da frem fra 246. til 114. plass på Fortunes liste over verdens 500 største.

Verdens oljeforbruk ligger på omkring 100 millioner fat daglig, inkludert gass og kondensat omregnet til olje. Equinor står for 2 millioner. Et oljeselskaps soliditet måles gjerne ut fra påviste reserver, og Equinor regnet i 2019 med å ha 6 milliarder fat på «reservelager».

Bare fremtiden vil vise hva «fornybarsegmentet» kan bety for 50-årsjubilanten.

Kritikk og kontroverser

Statoil/Equinor har fått omfattende kritikk for mange av sine utenlandssatsinger.

Aftenposten Innsikt/Redaksjonen

Selskapet kritiseres for miljøfiendtlige satsinger på utvinning av oljesand i Canada, tungolje i Skottland, skiferolje og -gass i USA og Argentina, samt for samarbeid med autoritære regimer, korrupsjon i Iran og tvilsomme avtaler i Nigeria og Aserbajdsjan.

I mai 2020 avdekket Dagens Næringsliv at Statoil/Equinor på 20 år hadde tapt over 200 milliarder kroner på sin virksomhet i USA, hovedsakelig på fracking av skiferolje og -gass.

I boken «Giganten – historien om Statoil» av Aage Borchgrevink kommer det frem at de totale tapene på utenlandssatsingene trolig er langt høyere, men at de dekkes over av lønnsomheten på norsk sokkel.

Likevel fortsetter de kontroversielle utenlandssatsingene, blant annet med omstridte prosjekter i sårbare naturområder i Bay du Nord nordøst for Newfoundland og Labrador i Canada, i Australbukta i Australia og i havområdet sørøst for Buenos Aires i Argentina.