Porcheville, Frankrike

Hvem skulle trodd at couscous er en av de foretrukne rettene i dagens Frankrike og country den mest populære musikken? Eller at Disney er mer tiltrekkende enn Louvre og Versailles?

«Frankrike er ikke lenger hva det var», mener hver tredje velger i årets valgkamp. Mange har mistet kompasset. Det betyr ikke at alt håp er ute. Et nytt og spennende land gror frem, og det mange franskmenn føler mer eller mindre sterkt, kan være voksesmerter.

Ved Seinen, 50 kilometer nordvest for Paris, ligger byen Porcheville. Den har 3174 innbyggere og er mest kjent for det store termiske kraftverket til EDF (Électricité de France) med to skyhøye piper som er godt synlig fra motorveien.

Det ble stengt i 2017 fordi det var for dyrt og for forurensende. Det står nå som et fallent symbol på landets industrielle fortid, akkurat som det store smelteverket på nabotomten.

Avindustrialiseringen har vært inngripende i Frankrike. Siden 1974 er 2,5 millioner arbeidsplasser gått tapt. Mellom 1970 og 2014 ble industriens andel i fransk økonomi halvert. I 2017 utgjorde den kun 12,5 prosent av landets brutto nasjonalinntekt.

Ikea og Disney

Nå er det imidlertid nettopp ut av dette samme gamle industriområdet at nye aktiviteter vokser frem. Industrier som flagget ut, kommer tilbake. Ikea holder på å bygge et lager på 72.000 kvadratmeter – med en ideell plassering ved Seinens bredd, kloss inntil en stor grønn park. Ikea er stor i det nye Frankrike.

– Ja, franske familier legger heller søndagsturen til Ikea i stedet for å gå til messe, mener essayisten Jean-Laurent Cassely. 

Sammen med statsviteren Jerôme Fourquet har han skrevet boken «La France sous nos yeux» («Frankrike foran våre øyne») som nettopp handler om utviklingen de siste 30–40 årene – og som begynte for alvor i 1992.  

– I slutten av mars 1992 stengte det store Renault-komplekset utenfor Paris. Noen uker senere, 12. april, ble fornøyelsesparken Euro Disney innviet, også den i Paris-regionen. Disse to datoene markerer den symbolske overgangen fra et samfunn preget av industriell produksjon til et preget av forbruk, tjenester, fritid, turisme og eiendom. Det er de samme temaene som går igjen i romanene til Michel Houellebecq, sier Cassely.

30 år senere sier tallene sitt: Euro Disney hadde 14 millioner besøkende i 2019, mens Louvre og Versailles bare hadde 7 millioner hver.

Couscous og Paracet

Hovedårsaken til Frankrikes forvandling er globaliseringen, som skjøt fart på 1990-tallet. Dette skjedde også i andre land, men i Frankrike står symbolene sterkt. Det typisk franske som også utlendinger er så glade i, forsvinner.

Den eneste restauranten i Porcheville serverer kun marokkansk couscous, den mest trendy retten nå, laget for hånd av Abdel Hissane. Bakeriet på hjørnet sliter mer, og har skiftet eier syv ganger på få år.

Veldig mye av aktiviteten og jobbene i området forsvant da energiselskapet EDF la ned. Men det kommer nye arbeidsgivere. Ikke minst det franske legemiddelselskapet Seqens. De starter nå opp med paracetamol-produksjon, etter at den har foregått i Kina siden 2008.

Det er et viktig symbol. Mangelen på franskproduserte munnbind og annet medisinsk utstyr var skrikende under koronapandemien. Seqens tilbyr 34.000 kvadratmeter og 2000 kvadratmeter laboratorier. Meningen er å huse «start ups» for farmasøytisk forskning. En «hub» som man sier på godt fransk.

En løk

Å forstå det nye Frankrike er som å skrelle en løk. Man må gjøre det lag for lag. De gulbrune, tørre ytterlagene er det man ser i dag: Et land og innbyggere som er utslitt etter over to år med pandemi. Ifølge FN har den så langt krevd over 142.000 menneskeliv i Frankrike. Landet ligger som nummer 10 i verden når det gjelder antall covid-dødsfall, bak land som USA, India, Brasil, Russland og Mexico.

To perioder med delvis eller full nedstengning har svekket landets økonomi og gnaget på mellommenneskelige bånd i et land som ellers er kjent for sine eviggående diskusjoner rundt et rikt dekket bord. To økonomer anslo i slutten av 2021 at prislappen på pandemien kom på 245 milliarder euro (2462 milliarder kr.). Statsgjelden skyter i været og utgjør nå 115 prosent av den nasjonale rikdommen.

Pandemien økte gapet mellom rike og fattige, menn og kvinner, eldre og unge, by og bygd. Den forsterket avstanden mellom dem som tror på vitenskap og faktabasert informasjon, og andre som i større grad lar seg fange av konspirasjonsteorier. Den sådde splid mellom dem som fulgte rådene fra myndighetene, og andre som motsatte seg forestillingen om viruset, vaksinen og så vaksinepasset. Paradoksalt nok har vaksinerte og uvaksinerte marsjere sammen i franske gater mot det de mener er en fare for overgang til et mer autoritært styre.

Dyp splittelse

Skreller man mellomlagene av løken, øyner man et land og et folk som er blitt dypere splittet i løpet av de siste 10–15 årene. Tilliten til politikerne er tynnslitt etter gjentatte politiske løftebrudd, noe som førte til at velgerne i 2017 vraket etablerte partier fra både venstre- og høyresiden.

Dette var også et resultat av etterdønningene av tapet av arbeidsplasser som ikke lenger var ansett som konkurransedyktige, og som skulle flagges ut til andre verdenshjørner. Kampen har ikke minst stått om å forhindre at velferdsstaten, som franskmenn fikk etter 1945 og som de har vært grenseløst stolte av, skulle skjæres til beinet for å imøtekomme markedets effektiviseringskrav.

Overgangen til global markedsøkonomi og nyliberalisme krevde en beinhard tilpasning for et Frankrike som alltid har hatt en forkjærlighet for merkantilisme. Den innebar dype strukturelle endringer som tegnet landkartet på nytt, med en stor forflytting av personer og varer, noe som i sin tur endret levemåten.

Og dette kommer nettopp til syne når man skreller løken videre og kommer til kjernen. Det Frankrike som vi ofte idealiserer i Norge, er kanskje borte for godt. Frankrike er blitt mer fragmentert, ifølge Cassely, som om «fastlandet Frankrike» var blitt byttet ut med et slags øyrike.

Ulike samfunnsgrupper deler fortsatt et sett av felles verdier, men de lever også mer adskilt fra hverandre enn før. En av de viktigste underliggende faktorer bak denne fragmenteringen er at en av den moderne statens grunnvoller, den katolske kirken, definitivt mistet grepet. Frankrike, som i tusen år ble kalt «Kirkens eldste datter», opplevde et brudd fra og med 1789. Fra da av startet en gradvis sekularisering av landet. Den ble trappet opp i 1905, da stat og religion ble skilt, uten at et annet fundament med lignende struktureringskraft som katolisismen, kom på plass.

Nye franskmenn

En annen viktig strukturell endring er overgangen fra en relativt ung og demografisk homogen befolkning frem til 1970-årene til en aldrende og mer heterogen befolkning. Pr. 1. januar 2022 hadde Frankrike 67,8 millioner innbyggere. Veksten antas å øke frem til 2050, til 69 millioner.

Frankrikes statistikkbyrå (INSEE) viste at 44 prosent av veksten i 2017 kom fra innvandrerne. Deres andel av befolkningsveksten har økt siden 2006. Parallelt har innvandringen mellom 2006 og 2019 i større grad vært fra ikke-europeiske land. Skulle trenden fortsette, samtidig som nyankomne finner sin plass i samfunnet, antar demografen Hervé le Bras at 50 prosent av alle fødsler i landet i 2050 vil komme fra par med en kombinasjon av innvandrer- og fransk bakgrunn.

Det betyr at andelen med franske røtter på begge sider over flere generasjoner vil synke kraftig. Landet blir mer blandet. Utfordringen ligger i at en mer variert befolkning fortsatt klarer å skape en felles forståelse av «det franske», og ikke finner hver sin egen øy.

Endringen i befolkningssammensetningen skaper frykt, og det brukes hyppig som forklaring på de siste årenes fremvekst av det ytre høyre. Statsviter Jerôme Fourquet overrumplet mange da han i 2019 viste til at 18 prosent av alle fornavn i Frankrike ikke var franske, og at det vanligste navnet blant disse var Mohammed.

McDonalds og country

En endring av Frankrike som kan overraske mange nordmenn, er amerikaniseringen av samfunnet. Den kan man spore tilbake til 1950-årene. Men den har fått helt nye proporsjoner. I Paris og på bygda danser nå folk til countrymusikk – 4 millioner hver uke.

McDonalds har dessuten for lengst gjort sitt inntog over hele landet, med 1500 restauranter i 1400 kommuner.

Folk kjøper ikke lenger bare de stolte franske bilmerkene Peugeot, Citroën eller Renault. Små butikker er blitt erstattet med store kjøpesentre. Alt ble plassert på samme sted, til og med gamlehjemmene.

Avhengigheten av bil skulle føre til en av de største sosiale konfliktene i nyere tid. De såkalte «gule vestene» begynte som en protest mot høye bensinavgifter i 2018, men utviklet seg til et opprør som holdt på å velte makten i Paris, og varte helt til koronapandemien brøt ut i mars 2020. Krisen var ekstremt voldelig, fra begge sider. Regjeringen overlevde med et nødskrik, men gapet mellom folk og elite ble tydeligere.

Utrygghet

Økende søkelys på sikkerhet og kamp mot kriminalitet er også noe mange mener er et tegn på amerikanisering, og det preger nå alle valg. Det handler om hvordan man skal bekjempe en voksende utrygghetsfølelse som mange opplever i sin hverdag, og ikke uten grunn. Siden 1990-tallet er Frankrike blitt utsatt for minst 70 terrorangrep eller avvergede terrorplott, noe som gjør landet til det mest terrorutsatte i Europa. Franskmenn har måttet venne seg til å leve med faren for terror.

De aller fleste angrepene på fransk jord har vært utført av radikale islamister. Selv om de utgjør en forsvinnende liten andel av landets mange muslimer, har det ført til en økende antimuslimsk holdning.

Frankrike er og vil være sekulært. Men en mer anspent debatt om sekularisme har medført økt spenning mellom muslimer og resten av befolkningen. Antall antimuslimske og antisemittiske hendelser øker jevnlig. Samtidig er det sosiale gnisninger.

En stor andel immigranter har slått seg ned i forstedene, der husleien er mer overkommelig. Deres barn og barnebarn er blitt rotløse og rammes hardest av stor arbeidsledighet, og allerede i 2005 brøt det ut voldsomme uroligheter i en av forstedene til Paris.

Mange franskmenn, særlig eldre, føler at de har mistet fotfestet. Cassely snakker på sin side om et Frankrike «etterpå».

– Det vil si etter industrien, etter jordbruket og etter katolisismen. Arbeiderne, bøndene og kirken strukturerte landet dypt. Alt dette falt sammen uhyre raskt, sier han.

Hva nå, lille land?

Hvor det nye Frankrike går, er for tidlig å si noe om. Dyptgående endringer skaper som regel usikkerhet, en følelse av tap og motreaksjoner. Diskursen om det endrede Frankrike er preget av nostalgi for det som er borte, og handler for det meste om de negative sidene ved endringen.

Men det finnes lyspunkter. Sosiologene Arnaud Zegierman og Thierry Keller ser franskmenn som sosiale vesener som kanskje mer enn før sliter med å finne hverandre, uten at det betyr at de ikke vil leve sammen lenger. Selv de gule vestene sto sammen i ukevis i rundkjøringene. Det nye Frankrike er dessuten friere enn det gamle på mange måter. Det er lettere å treffe egne valg som individ utenfor familiens kontroll, å være selvstendig som kvinne, eller å leve som skeiv. Hva fremtiden vil bringe, er derimot mer uvisst.

Det kan til og med hende at dagens debatt om Frankrikes forvandling, allerede er avleggs. Etterdønningene fra Russlands invasjon av Ukraina kan etter hvert medføre endringer som kan bli like omseggripende som dem vi har sett til nå. Krigen har blottlagt Frankrikes avhengighet av import av råvarer, energi og mat. Det kan ha en innvirkning på landbruket på sikt.

Koronapandemien avslørte på sin side i hvilken grad landet måtte ty til import av medikamenter og utstyr fra Sørøst-Asia. Håndteringen av pandemien har medført et ønske om relokalisering av den industrielle produksjonen og nye arbeidsformer. Og mange har søkt mot et liv utenfor storbyen.

Innerst i løkens kjerne aner man allerede endringer. Presidenten som velges i april, får ikke starte med helt blanke ark. Store utfordringer venter både hjemme og ute. En uskrelt løk, med andre ord.

Kilder: entreprises.gouv.fr, worldometers.info/coronavirus, insee.fr, francetvinfo.fr, democraticaudit.com, diplomatie.gouv.fr, covid-19-data.unstatshub.org, jean-jaures.org, blogg.hiof.no, Aftenposten, France24.com, lvsl.fr, bloomberg.com