Tbilisi, Georgia

Hun sitter i stuen sin som er dekorert med fioler i potter, grønne planter og ortodokse ikonbilder. Manana Natsjkebia, en 60 år gammel georgisk kvinne, forteller ivrig om de mange turene hun hadde til den russiske hovedstaden i 20-årene.

«Vi elsket Moskva. Som unge måtte vi dra og se hovedstaden, de viktigste teatrene og Lenin, for vi var alle medlemmer av Kommunistpartiet. Det var alltid lang kø for å besøke Lenin-mausoleet. Da vi kom ut, sa min venninne at hun angret på at hun ikke hadde gått på shopping i stedet for å kaste bort en hel dag på å stå i kø utendørs.»

Natsjkebia jobbet ved en flyfabrikk i Tbilisi, hovedstaden i Sovjet-republikken Georgia. I Moskva likte hun å kjøpe franske parfymer og moteklær. De var alle importerte produkter som ikke var tilgjengelige i resten av Sovjetunionen.

Hun og vennene pleide å bo i sentrum av hovedstaden, like ved de berømte kjøpesentrene Tsum og Gum. Flybilletten fra Tbilisi til Moskva kostet 37 rubler én vei, noe som var en overkommelig pris og omtrent som en togbillett.

«Jeg tjente mellom 300 og 400 rubler i måneden, hadde gratis losji ved fabrikken, og de grunnleggende nødvendighetene kostet bare noen få kopek», sier Natsjkebia. «Med denne lønnen kunne jeg reise til Moskva i en uke uten å måtte spare penger. Alle rundt meg reiste. Andre destinasjoner, som de baltiske landene, var også populære. Men det var enklere å komme seg til Moskva.»

På 1970- og 80-tallet var det mange georgiere som fløy til Moskva for 37 rubler.

«Det var minst ti daglige flyruter mellom Tbilisi og Moskva, og det kunne være så mange som 14 om sommeren», erindrer den tidligere piloten Kakha Tsjatjsava (60), som har beholdt pilotluen med en Aeroflot-logo med fly-vinger som er flettet sammen med hammer og sigd (symbolene på forbrødring som ble adoptert av den russiske revolusjon, der hammeren representerte arbeidere og sigden representerte bøndene).

I Georgia, et land i Kaukasus som feiret 30 års selvstendighet våren 2020, husker medlemmene av den siste sovjetgenerasjonen – de mellom 50 og 70 år – disse billige flyturene med nostalgi. De husker ofte de mest frivole øyeblikkene: Å dra av sted for et par dager – og til og med mindre enn 24 timer – for å feste, gå på konsert eller bare til frisøren. Georgiske menn forteller hvor stas de syntes det var å treffe de russiske kvinnene, som hadde rykte på seg for å være friere enn dem i Georgia.

Tidlig ute

Og georgierne var ikke de eneste som likte denne flukten fra hverdagen. I alle deler av Sovjetunionen hadde unge mennesker muligheten til å fly og utforske den kosmopolitiske metropolen. Det er et pussig sammentreff at Sovjetunionen – et land med sosialistisk planøkonomi – fant opp lavprisruter lenge før EasyJet, Ryanair eller andre kapitalistiske selskaper. 

Det er imidlertid mange likheter mellom Aeroflot-rutene og de moderne lavprisflyrutene: ingen business class, enkel komfort, ingen eller lite smakfulle måltider og ansatte som ikke alltid er like imøtekommende.

«Merkelig nok var Aeroflot i forkant av det som skulle skje i resten av verden fra 1990-tallet og utover. Servicen ble redusert til et minimum for passasjerene for å holde prisene nede», sier den amerikanske historikeren Steven Harris, som skriver bok om det sovjetiske flyselskapet.

«Den store forskjellen er at Aeroflot ikke var nødt til å tjene penger. Det var først og fremst et statlig organ, som ikke hadde noen incentiver til å benytte mer drivstoffeffektive fly eller å kutte ned på de minst benyttede rutene.»

Demokratiseringen av flytilbudet var et resultat av de kommunistiske ledernes politiske vilje, som på 1960-tallet vedtok å redusere billettprisene. I 1966 sa Jevgenij Loginov, daværende sivil luftfartsminister: «Vi forsøker å gjøre transportfly til en slags luftbusser.» Det var 36 år før Ryanair-sjef Michael O’Leary i et intervju med magasinet BusinessWeek sammenlignet lufttransport med en «oppskrytt buss-operasjon».

I Sovjetunionen steg antall passasjerer fra 8 millioner i 1958 til over 100 millioner i 1976, for en befolkning på 257 millioner (sammenlignet med 203 millioner i 1958). Veksten i lufttrafikken gikk hånd i hånd med at turisme ble vanligere blant massene.

«I Post-Stalin-tiden ønsket sovjet-regimet å tilby befolkningen flere feriemuligheter og en bedre livskvalitet», forklarer Erik Scott, professor i historie ved University of Kansas, som har spesialisert seg på Sovjetunionen.

«Disse flyturene var rettet mot det å la flere mennesker dra på ferie.»

I 1990 kom Aeroflot inn i Guinness’ rekordbok som det største flyselskapet, med et nettverk på mer enn 1 million kilometer med innenriksruter som knyttet sammen 3600 byer. Denne mobiliteten på innsiden av Sovjetunionen kompenserte for det faktum at det var nærmest umulig å forlate landet. All reising utenlands, til og med til østblokklandene, var underlagt streng kontroll av Kommunistpartiet.

Flyrutene hadde også en politisk funksjon. De knyttet de ulike republikkene til maktsentrumet og bidro til å spre den offisielle ideologien til periferien. På 1920-tallet gjorde de første flyforbindelsene det mulig å transportere matrisene til partiavisen Pravda til hele Sovjetunionen.

Lyssky virksomhet

Men myndighetene forutså ikke at samfunnskritiske ideer og informasjon også ville sirkulere raskere. På 1970-tallet besøkte også politiske dissidenter hverandre og bygget et transnasjonalt nettverk.

«I 1977 ble dissidenten Zviad Gamsakhurdia (som senere ble president i Georgia fra 1991–92) arrestert for å publisere Alexander Solzhenitsyns ‘Gulag arkipelet’ ved Det georgiske vitenskapsakademi», sier Timothy Blauvelt, historieprofessor ved Ilia Universitet i Tbilisi. «Han hadde så fløyet kopier til Moskva og Leningrad (nå St. Petersburg) selv.»

Aeroflots ruter førte også til økonomiske transaksjoner, og de var ikke alltid lovlige.

«Sammenlignet med andre nasjonaliteter var georgiere kjent i Moskva for å være folk med penger med tilbøyelighet til å bruke dem demonstrativt», forteller Erik Scott, som har skrevet en bok om den georgiske diasporaen i Sovjetunionen.

Og det var helt klart mange georgiere som omgikk de kommunistiske lovene for å forfølge egne interesser.

«Jeg spekulerte», sier Artsjil Dadiani med stolthet. Han er en 53 år gammel drosjesjåfør med hvitt hår og gjennomtrengende blå øyne. «Spekulasjon» ble brukt som en nedsettende betegnelse av de sovjetiske myndighetene for å karakterisere den grå økonomien og svartebørshandelen som kompenserte for varemangel.

Som student i Tver, en mellomstor by to timer fra Moskva, reiste han ofte tilbake til hjemlandet på 1980-tallet.

«Før jeg dro, pleide jeg å kjøpe klær og stoffer i Russland», forteller han. «Jeg la varene i en togkupé, i samarbeid med kontrolløren, mens jeg selv tok fly. Så hentet jeg dem på togstasjonen i Tbilisi og solgte dem. Andre veien sendte jeg store mengder alkohol, men da med buss.»

Denne parallelle økonomien, hvor georgiere utmerket seg, ga studenten en pen inntekt som han brukte på å reise og gå ut.

«Vi kunne ikke investere eller kjøpe eiendom. Så jeg og vennene mine gikk på barer og restauranter. Eller vi kjøpte flybilletter i siste liten til feriebyer ved Svartehavet, som Sotsji eller Sukhumi», sier Dadiani.

Georgias største økonomiske fordel sammenlignet med andre sovjetrepublikker var det tempererte klimaet som gjorde det gunstig å dyrke druer, tobakk, te og sitrusfrukter. Disse varene var populære i de nordlige byene i Sovjetunionen, så jordbruksprodukter var interessante varer for de svært mobile «spekulantene».

«Det var for eksempel mulig å gå om bord i Tbilisi med en koffert full av blomster eller klementiner og dra og selge dem i Sibir og få en betydelig fortjeneste», forklarer Blauvelt.

Kulturutveksling

Det ble også lagt til rette for kulturutveksling. Regissør Lana Gogoberidze (92), som studerte med den russiske filmskaperen Andrej Tarkovskij, fløy jevnlig til Sovjetunionens hovedstad.

«På den tiden måtte jeg dra til Moskva på konferanser og for å støtte filmene mine foran sensurkomiteen», sier hun fra sin enorme leilighet som er fylt med bøker, og som ligger i det trendy Vera-strøket av Tbilisi.

«Men jeg likte også å reise for å treffe venner og nyte kulturlivet. Vi møtte ofte andre kunstnere ved filmhuset like ved Moskva. Det var et sted hvor det var reell ytringsfrihet, hvor vi snakket om alt mulig.»

Georgias alternative kulturliv tjente også på nærheten til Moskva. En av foregangsfigurene i Tbilisis undergrunns rockescene, 56 år gamle Lado Burduli, husker lavpristurene i detalj.

«Jeg tilbrakte tiden sammen med musikere fra Moskva, møtte mange utlendinger og røykte masse marihuana!»

Musiker Lado Burduli

Iført skinnbukser, med hestehale, og crocs på beina, lyser rockeren opp når han husker tilbake på 1980-tallet, hans «gullalder». Det var en tid hvor han reiste til Moskva opptil syv eller åtte ganger i året, takket være studentbillettene til 19 rubler.

«Jeg var forelsket i ei tysk jente som bodde der. Når jeg dro for å møte henne, var det en dobbel glede, fordi hun hadde med seg kassetter til meg fra Vest-Berlin med forbudt musikk, som The Cure eller The Smiths.»

Slutt etter Sovjetunionens fall

Det hele stoppet opp i 1991. Med Sovjetunionens oppløsning forsvant flybillettene til 37 rubler. Aeroflot ble omorganisert og luftfarten privatisert. Siden da har ruten fra Tbilisi til Moskva gjenspeilet den pågående spenningen mellom Russland og Georgia knyttet til separatistkonfliktene i Abkhasia og Sør-Ossetia.

I juni 2019 forbød Vladimir Putin alle direkte flyforbindelser mellom de to landene etter en voldelig anti-Russland-protest i Tbilisi. Dette var den alvorligste hendelsen siden krigen i 2008 mellom Georgias styrker på den ene siden og utbryterprovinsen Sør-Ossetia og Russland på den andre.

Samtidig er uttrykket «37 rubler» fremdeles en del av dagligtalen. For georgiere er det ensbetydende med billige flyturer og gode tider – spesielt seksuelt – i Moskva. Men i 2004, da den unge provestlige lederen Mikheil Saakasjvili kom til makten, endret situasjonen seg: Det positive bildet av Sovjetunionen passet ikke lenger med det nye nasjonale narrativet. De som ga uttrykk for nostalgi over flyturer til 37 rubler, ble raskt mistenkt for å ha prorussiske tilbøyeligheter.

I en av sine siste offentlige taler som president, i 2013, så Saakasjvili først ut til å ønske de nye lavprisrutene til Øst-Europa velkommen, før han fortsatte i en langt mindre positiv tone:

«Det er politisk svært viktig at alle generasjoner av det georgiske samfunnet er i stand til å reise til Europa – vårt naturlige hjem – og vi gråter ikke over billettene til 37 rubler til Moskva. De som drar oss bakover, utnytter det faktum at de fleste i samfunnet vårt ikke ennå har hatt sjansen til å reise til Europa.»

Vil ha minnene sine i fred

Den tidligere arbeideren Natsjkebia foretrekker at politikerne avstår fra å utnytte minnene hennes.

«Sammen med venner minnes vi ofte turene våre til Moskva. Det er nostalgi for ungdommen vår, ikke for kommunistsystemet. Om bare Saakasjvili kan la oss være i fred», sier hun som brente partikortet sitt på begynnelsen av 1990-tallet og ikke angrer på valget om uavhengighet.

Om de populære mytene om flyturene til 37 rubler lever videre, er det i hovedsak på grunn av kontrasten mellom slutten av sovjettiden og 1990-tallet, som var preget av væpnede konflikter og en eksplosjon i kriminaliteten og fattigdommen.

«Min siste flytur var i 1993», forteller Natsjkebia. «Jeg dro da til Polen for å kjøpe nødvendige varer som smør, pasta, ris og sukker. Det var rasjonering av alt i Georgia, og noen varer var umulige å finne, selv på svartebørsen.»

I likhet med henne er det mange av de siste sovjetgenerasjonene som ikke har reist utenfor Georgia siden uavhengigheten. Selv om Mikheil Saakasjvili overlot makten til et parti ledet av hans motstander, forretningsmannen Bidzina Ivanisjvili, er løftene hans delvis blitt oppfylt for de nye generasjonene. 

Aeroflot er ikke lenger verdens største flyselskap, men flyr i 93 destinasjoner, dog ikke lenger Tblisi. Det nærmeste du kommer Georgia med Aeroflot, er nabolandet i sør, Armenia.

Med avskaffelsen av visumregimet til EU i 2017 og utviklingen av lavprisselskaper, som det ungarske Wizz Air og deres tyrkiske konkurrent Pegasus, er det blitt enklere å reise til Europa.

Berlin, Praha, Amsterdam, Barcelona og Paris er blitt unge georgieres favorittdestinasjoner.

Men så fort de lander i de store europeiske byene, minner oppholdet deres mer om en fattig backpackers ferie enn om det storslagne livet i Moskva som deres foreldre og besteforeldre opplevde i Aeroflots storhetstid.