For martyrene. Det at 16 landslag har kjempet om å bli Afrikamester i fotball 2012 er en vanlig fotballnyhet. At et politisk splittet landslag kvalifiserte seg til kontinentets største idrettsmesterskap, er det ikke.
For Libya ble 2011 et spesielt år.
I 17. februar-slaget og i dagene som fulgte, ble flere hundre mennesker drept i det som var starten på den libyiske borgerkrigen. Dette sparket også i gang nasjonale og internasjonale støtteerklæringer til det libyske folks opprørskamp. I august falt Tripoli. 20. oktober ble Muammar al-Gaddafi drept. Samtidig var det drama også i libysk fotball.
3. september 2011 i Kairo. Elleve libyske spillere sto oppstilt og så på et flagg som ingen av spillerne noensinne hadde sett vaie i vinden. De hadde på seg nye drakter som i all hast var blitt sydd i opprørernes farger. De lyttet til en nasjonalsang som det hadde gått 42 år siden en libysk idrettsutøver hadde hørt.
Det var første landskamp etter Gaddafi-regimets fall, og kampen gikk av sikkerhetsmessige årsaker i Egypt. Under nytt flagg og foran tomme tribuner, ble Mosambik slått 1-0 i den nest siste kvalifiseringskampen til Afrikamesterskapet.
«En seier for martyrene og de revolusjonære som fortsatt slåss, det er det minste vi kan gi til det libyske folket», sa spissen Ahmed Saad.
«Her er spillere fra Misrata, Tripoli og Benghazi. Det er ingen forskjell mellom oss. La oss håpe denne gleden krones med Libyas frihet», sa Saad.
Midtbanespiller og tidligere lagkaptein Tariq El Taib var ikke med på feiringen. Hadde noen tidlig i februar 2011 sagt at Muammar al-Gaddafi snart ville bli fratatt makten og at et brutalt regime snart skulle opphøre, ville de trolig blitt anklaget for å være drømmere eller gale. Under en landskamp i mars ropte tilskuerne «Gaddafi, Gaddafi» etter hvert mål, og etter kampen uttalte lagkaptein Taib at «spillerne var 100 prosent samlet bak Gaddafi». Han sa også at opprørerne var «rotter og hunder».
Splittet lag. Men ikke alle spillerne stilte seg bak sin lagkaptein. Tre av hans lagkamerater på landslaget, og totalt 17 profesjonelle fotballspillere, valgte å ta til våpnene på opprørernes side.
Midtbanespilleren Walid El Kahatroushi var én av dem. Under landslagssamlingen i juni bestemte han seg for å forlate samlingen, og heller kjempe i borgerkrigen på Benghazi-opprørernes side. Spilleren har fortalt journalist James Montague om det tøffe livet ved fronten og hvordan han følte at han ikke hadde noe valg da han hørte om en kamerat som var blitt skadet.
En annen spiller, Ahmed Alsagir, ble skutt i skulderen og måtte på sykehus i én måned. I motsetning til Kahatroushi, valgte han å vende tilbake til krigen, snarere enn å spille på landslaget. Keeper Guma Mousa var også i krigen. Gaddafi-styrkene klarte ikke å såre ham, men han ble ironisk nok skadet under første treningskamp da han kom tilbake.
Borgerkrigen delte landslagstroppen i to leirer før høstens svært viktige kamper. Djamal Mahamat, Libyas eneste spiller i Europa, hadde diskusjoner med Gaddafi-klanen om å flytte tilbake til Tripoli. «Det er ikke noe som er galt med Libya», uttalte Mahamat tidlig i opprøret.
«Det er fritt og rolig. Vi snakker om diktaturer, men for meg er en fyr som Sarkozy en moderne diktator. TV lurer folk», uttalte spilleren fra sin base i Portugal. Få måneder etter utsagnet var det Sarkozy-feber i Benghazi. Selv fotballstadionet ble vurdert oppkalt etter Frankrikes president.
For landslagstreneren, brasilianeren Marcos Paqueta, som forøvrig ble ansatt av en av Gaddafis sønner, var den vanskeligste jobben å få en politisk splittet spillertropp til å opptre som et kollektiv. Til første landslagssamling var han tvunget til å ta et møte med spillerne, og ga dem følgende instrukser: «Fokuser på fotball. Glem krigen. Glem Gaddafi. Fokusér på folket. Libya er Libya. Det er ikke Gaddafi. Det er ikke revolusjonen.» Den tidligere lagkapteinen Taiq El Taib ble vraket og har flyttet til Kuwait.
Kvalifiserte seg. Den nye lagkapteinen Samir Aboud (39) ledet an forbønnen før den avgjørende kvalifiseringskampen borte mot Zambia 8. oktober 2011. Kampen endte 0-0, og libyerne måtte vente noen minutter før de kunne slippe jubelen løs. Libya kvalifiserte seg fordi Nigeria fikk inn et sent mål i en annen kamp.
«De dødes blod skal ikke være forgjeves», sang jublende landslagsspillere da. Nå venter en god start på 2012, et år der libyerne etter planen skal gå til stemmeurnene for aller første gang.
I mellomtiden kan de glede seg med landslaget, og nyte at også fotballen har blanke ark og er fri fra Gaddafi-dominansen.
Kilder: «Feet of the Chameleon – The story of African Football» av Ian Hawkey, The New York Times, BBC, Al Jazeera, World Soccer, Aftonbladet.
Fotballen under Gaddafi
Muammar al-Gaddafi hatet opprinnelig fotball. På 70-tallet stoppet han libysk ligafotball med den begrunnelsen at den forvandlet folket til «en skokk idioter».
Noen år senere ble hans sønn Saadi fotballgal, og i 1982 overtalte niåringen diktatoren til å oppheve forbudet.
Far Gaddafi så at fotballen spilte en politisk rolle. USA sanksjonerte med å nekte å importere olje fra Gaddafis regime. Som tilsvar laget Gaddafi show under Afrikamesterskapet som ble spilt i nettopp Libya. Hjemmelaget kom til finalen og fikk internasjonal anerkjennelse som Gaddafi utnyttet i sin propagandakrig. Fra midten av 90-tallet var den libyske fotballen fullstendig dominert av Saadi Gaddafi. Han ga seg selv tittelen som lagkaptein på landslaget, president i fotballforbundet, og tok kontroll over landets største klubb. Og til tross for sterkt manglende ferdigheter rigget han kåringer slik at han ble utpekt til Libyas beste spiller.
I 2003 ble Saadi kjøpt av den italienske toppklubben Perugia. Libya hadde vært italiensk koloni frem til 1947. Perugias trener fortalte i ettertid at Berlusconi hadde ringt og oppfordret til overgangen, for å bedre Italias relasjon til Libya.
Da Interpol ettersøkte Saadi Gaddafi i september 2011, var anklagen at han «overtok andres eiendommer med makt og skapte frykt med våpen mens han ledet Libyas fotballforbund».