«The Great Man»

I 1840 lanserte den skotske forfatteren og tenkeren Thomas Carlyle sin teori om «The Great Man», der han hevdet at det i virkeligheten var store menn (ja, bare menn) som – gjennom personlige egenskaper og guddommelig inspirasjon – drev verdenshistorien fremover.

I dag oppfattes denne teorien som en overlevning fra viktoriatiden, da velstående hvite menn så på historien som en fortelling om dem selv. Denne selvoppfattelsen manifesterte seg på flere måter: Én av dem ved at det ble ført opp et utall statuer av oppblåste typer som var modellert slik at de skulle se visjonære og viktige ut. Men mange av disse er oppført etter at modellen selv var død, så her er det også snakk om en projisering av et forenklende, forherligende syn på fortiden.

Selve utformingen var gjerne inspirert av renessansen, som igjen var en gjenoppdagelse av den klassiske stil fra antikken, der det ble lagt vekt på individuell heroisme.

Dette førte til en markant økning av pompøse skikkelser på sokkel i mange europeiske byer fra midten av 1800-tallet. Både i Paris og London ble antallet tidoblet – til rundt 200 hver – frem mot første verdenskrig, hvis karakter av kollektiv tragedie endret synet på Carlyles teori. Men i land som Sovjetunionen og Kina fant byster av Lenin, Stalin og Mao også i tiden som fulgte, sin plass på torget i et utall små og store byer. De fleste av disse er nå fjernet, men et par står ennå, og noen ytterst få nye er faktisk kommet til.

Tilbake i sentrum

I den siste tiden er disse anakronistiske statuene blitt utsatt for en fornyet interesse mange steder i verden. Ifølge den britiske historikeren Alex von Tunzelmann, som nylig har kommet med boken «Fallen Idols», er det de siste tiårs såkalte «kulturkriger» som har gjort at de igjen har funnet veien til stridens sentrum.

Særlig gjelder dette USA, der de antiautoritære protestbevegelsene på 1960- og 70-tallet påpekte at mange av de første presidentene – som Thomas Jefferson – hadde vært slaveeiere, noe som passet dårlig med de unges frigjøringsprosjekt.

Men ifølge historikeren H.W. Brands – som Tunzelmann siterer – så endret dette seg igjen på 1980-tallet: «The Founding Fathers’ gjenoppstandelse er delvis et utslag av den antiliberale reaksjon som begynte med Ronald Reagan, og fortsetter i dag.»

Disse ordene ble skrevet i 2003, og siden har pendelen snudd enda en gang. Etter drapet på den fargede amerikanske gutten Trayvon Martin i 2012 har vi fått en voldsom økning i bevisstheten omkring rasisme som et utbredt samfunnsproblem, og sammen med blant annet politidrapet på George Floyd i fjor, har det ført til etableringen av Black lives matter-bevegelsen som en virkelig politisk kraft.

Men alt dette er i realiteten globale fenomener, og aksjonene mot statuene av slavehandleren Edward Colston (1636–1721) i Bristol, slavedriveren general Robert E. Lee (1807–70) i New Orleans og erkeimperialisten Cecil Rhodes (1853–1902) i Cape Town kan utvilsomt ses i sammenheng.

Kolonialismens åk

Det mest interessante i Tunzelmanns bok er å se i hvor stor grad følelsene vekkes til live av et sakskompleks som ellers vies så lite oppmerksomhet. Det kommer frem at begge sider av det politiske spekteret stort sett begrunner sine standpunkt for bevaring på samme måte: «Han var en mann av sin tid», «det er å viske ut vår historie», «lov og orden» og «hva blir det neste?»

President Trump brukte selv alle disse argumentene i striden som endte med at general Lee forsvant fra torget, men det er likevel «lite som er mer fundamentalt amerikansk enn en illsint mobb som river ned statuer», skriver Tunzelmann.

Hun viser til at det var akkurat dette som skjedde med den britiske kong George III i New York i 1776, året da USA selv kvittet seg med kolonialismens åk. Det var likevel mange amerikanske konservative som humret fornøyd da Lenin og Saddam Hussein led samme skjebne, mens reaksjonen fra mange radikale da var helt motsatt. Til tross for disse inkonsekvensene skulle man tro at det fantes noen absolutter, og at alle i det minste kunne enes om at tiden var forbi for både Josef Stalin, Rafael Trujillo og kong Leopold II. Men så enkelt er det altså ikke, og i praksis er det heller ikke så lett å rettferdiggjøre for seg selv hvorfor Lenin må gå, hvis Churchill får stå?

Tunzelmann skriver dessverre ikke om diskusjonen omkring Churchill, da han så vidt vites ennå ikke er blitt revet ned noe sted. Det er ikke tvil om at Churchill var en helt for mange, men det er også åpenbart at en inder eller en kenyaner neppe vil se det slik.

Et spill for galleriet

Til syvende og sist er det nok omstendighetene rundt demonteringen av den berømmelige statuen av Saddam Hussein i 2003 som inneholder flest motstridende elementer. Få vet at statuen var en anonymt plassert og lite spektakulær affære i Bagdad, og at det var en laverestående amerikansk offiser som først så potensialet i situasjonen, siden den sto utenfor et hotell der mange vestlige journalister oppholdt seg.

Det som fulgte, er et kroneksempel på iscenesatt propaganda i massemedienes tidsalder, inkludert en del feilskjær som gjorde det hele lett komisk. Men til tross for at de færreste gikk på bløffen om at det var en spontan aksjon initiert av gledestrålende irakere, så fikk TV-bildene enorm oppmerksomhet, og det vestlige publikums interesse for krigen fordampet faktisk nærmest etterpå.

Forestillingen om «The Great Man» har dårligere kår i dag, selv om enkelte diktatorer liker å brette ut sin innbilske storhet. Det finnes også enkelte moderne statuer som ikke har denne utdaterte, overdrevne avstanden og respekten som et premiss.

Men det virker som om diskusjonen fremover helst vil dreie seg om hvilke som skal ned, ikke opp.