Kunnskap, ikke alltid makt
Det høres unektelig fornemt ut: En statistikkprofessor som infrastruktur-minister, en Harvard-utdannet teknologidirektør til å håndtere digitalisering, en fysiker med ansvar for økologisk transformasjon. Og til å lede det hele, en toppsjef fra den europeiske sentralbanken.
Slik kom deler av Italias regjering til å se ut da landet tidligere i år, som et siste forsøk på å komme seg ut av økonomisk og politisk uføre, fikk nok et teknokratistyre. For selv oppfinnerne av det politiske systemet har flere ganger tydd til teknokratiet, der ministre utnevnes på bakgrunn av sin spesialiserte kunnskap fremfor politisk tilknytning eller folkelig representasjon.
Innvendingene mot ekspertstyre er åpenbare. Når makt knyttes til kunnskap som bare besittes av noen få, og de er uten nærhet til flertallets preferanser, skjer det på bekostning av folkelig innflytelse gjennom politiske valg.
Men demokratiet opphører ikke nødvendigvis selv om fagfolk settes til å pusle med noe de åpenbart har peiling på. Også i Norge er eksperter utenfor politikken fra tid til annen innom ministerposter, noen endog uten fartstid i partiet de blir utnevnt til minister for.
Norsk ekspertkunnskap nyttiggjøres imidlertid først og fremst i et annet sjikt av statlig virksomhet, i form av direktorater og etater, verk og tilsyn. Som en forlenget gren av regjeringen, setter de politiske vedtak ut i live på oppdrag for departementene, men leverer også premissene for mye av departementenes arbeid.
Det er dog ikke alle direktorater som har den innflytelsen de rent faglig er kvalifisert for. Når høstens stortingsvalg er utropt til et klima- og miljøvalg, er det nærliggende å anta at Miljødirektoratet som faginstans, vil bli stadig viktigere. Men en status som den de helsefaglige miljøene har fått under pandemien, da politikere har lent seg tungt på ekspertene i sin politiske håndtering, kan Miljødirektoratet se langt etter.
For når næringsinteresser står mot miljø og klima, blir direktoraters innvendinger fort usynlige, bare unntaksvis omtalt og overlatt til spesielt interesserte å finne ut av. Da Havforskningsinstituttet i sin tid kom med en svært kritisk høringsuttalelse til utslippssøknaden i Repparfjord, stilte de spørsmål ved Miljødirektoratets mangelfulle informasjon om kobberinnholdet og dermed det reelle forurensningsnivået. Bekymringen var at de ulike høringsinstansene og berørte parter hadde et sviktende kunnskapsgrunnlag.
Miljødirektoratet var i 2014 selv blant dem som frarådet gruvedeponi i Førdefjorden. «Alt liv under et deponi vil forsvinne så lenge deponiet er aktivt» lød den krystallklare advarselen. Men deres faglige vurdering måtte vike.
Konfrontert med egne advarsler i etterkant, beveget et pragmatisk direktorat seg over i et nytt narrativ: De hadde ikke avveid miljøhensyn opp mot andre samfunnsmessige hensyn. Og da de senere ga sin tilslutning til sjødeponi i Repparfjord, var det basert på en slik balansegang.
Miljødirektoratets vurderinger ser ut til å bli tillagt vekt så lenge de passer inn i næringsinteresser og politiske mål. Næringsinteressene holder da også gjerne Miljødirektoratet som «gissel» mot kritikk, slik Nussirs toppsjef Øystein Rushfeldt gjorde i august: «Vi må akseptere at det er Miljødirektoratet som gir utslipps-tillatelse, og at de har 6–700 dyktige medarbeidere som vet hva de gjør.»
Miljødirektoratet sier de ikke gjør politiske vurderinger, men har i en rekke høringsuttalelser gjort nettopp det. Og føringene for mange oppdrag er svært tydelige, som da de i 2018 ble bedt av Klima- og miljødepartementet om å utrede konsekvenser av et forbud mot sjødeponi ved mineralutvinning: «Regjeringen vil ‘ha en positiv holdning til mineralutvinning, og legge til rette for [...] ny aktivitet og gode løsninger for deponering’.» Når det er høvelig, ser altså politiske mål ut til å legge føringer for faglige råd, og ikke omvendt.
Om et teknokratistyre står og faller med sin egen kompetanse, fullt synlig for alle rundt, er den mer skjult i vårt demokratiske system. Her blir den frontet av noen få ledere for en rekke premissleverandører, godt assistert av en underskog av mer eller mindre usynlige statssekretærer og kommunikasjonsrådgivere. Det gjør det utydelig hvem som påvirker politiske beslutninger og hvordan ulik kunnskap vektlegges.
Når kunnskapsbaserte, kritiske innsigelser og advarsler settes til side, står institusjonene samtidig i fare for å miste kraft og tillit. Det gjør det også tydelig at kunnskap ikke alltid er ensbetydende med makt. Men kunnskap er uten verdi dersom den ikke anvendes.
Når vi i høst tar del i den fortreffelige ordningen med folkestyre, må vi kunne ha store forventninger til at vi får nettopp det:
Et representativt demokrati.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: REUTERS, NRK, SNL, REGJERINGEN.NO, MDIR.NO, HI.NO, TU.NO, VG
