Velstående velgjørere

Etter at Nicolai Tangen fikk jobben som sjef for Oljefondet (Norges Bank Investment Management, NBIM), dukket ordet «filantrop» ofte opp i norske medier. Flere steder ble ordet brukt som en legitimering av at Tangen var en raus riking med gode intensjoner, en god nordmann med fellesskapet i tankene.

Få mediesaker stilte spørsmålet hva tittelen «filantrop» egentlig innebar. Men oppfatningen av at filantroper er rike folk som sjenerøst deler ut penger til gode saker, sier lite om de 260 000 registrerte filantropiske fondene i verden – og de gigantiske beløpene de kontrollerer. Det dreier seg nærmere bestemt om over 1500 milliarder amerikanske dollar (12 412 milliarder kroner, litt mer enn verdien på Oljefondet), ifølge Paul Vallelys nye murstein av en bok «Philantrophy – from Aristotle to Zuckerberg» (2020).

At denne boken er på størrelse med en lecablokk, er det god grunn til. For det er mye å si om hvorfor rike mennesker gir bort pengene sine. Når Nicolai Tangen sier til filantropbevegelsen «The Giving Pledge» at det å gi bort penger «ikke handler om Katja (Tangens kone) og meg selv, ikke engang om AKO Foundations (Tangens veldedige stiftelse), men om den verden vi burde leve i, en verden som er rettferdig, som gir og skaper muligheter, og hvor vi alle deler» – så kan det godt være han mener det.

Men den som har milliarder å gi bort, kan likevel aldri komme vekk fra at pengedonasjoner bærer i seg så mye mer: sosial og politisk påvirkning, relasjonsbygging, selvrettferdighet, status, ære, egeninteresse, personlig selvrealisering, posisjonering, verdier, makt og kontroll.

Og ikke minst kan giverne aldri rømme fra spørsmålet: Hvordan har du egentlig tjent alle pengene du gir bort?

Penger er makt, og «private filantroper endrer utviklingslandskapet på en måte vi aldri tidligere har sett», skriver Vallely. Han mener de rike forandrer verden i stillhet. Men hvordan?

Gi meg halvparten av alt du eier!

Bill og Melinda Gates Foundation (som består til tross for at paret i mai kunngjorde at de skal skilles), Bloomberg Philantrophies, Rockefeller Foundation, Carnegie Foundation. Dette er noen av verdens største og mest kjente stiftelser, alle etablert for å gi penger til ulike formål, kalt «veldedige».

Det betyr i praksis at pengenes eier ikke forventer avkastning i form av penger. Det er USA som har flest registrerte filantroper i verden, og de amerikanske stiftelsene kontrollerer også til sammen de største summene. På andre plass finner vi Storbritannia. Men filantroper finnes over hele verden.

Det var da rikingen Warren Buffet donerte 30 milliarder dollar til Bill og Melinda Gates Foundation i 2006, at flere kommentatorer mente en ny filantropisk æra var på trappene. For mens de «gamle filantropene» donerte sjenerøst til universiteter, sykehus, offentlige parker og biblioteker, ville nå de «nye filantropene» investere i det de kaller «social change». De var ikke lenger fornøyde med å gi til offentlige goder i eget land – nå var det selve verdensutviklingen som var målet. 

«Er den rike verden klar over hvordan fire av verdens seks milliarder lever? Hvis vi var klar over det, ville vi ha ønsket å hjelpe dem, vi ville ha ønsket å involvere oss», sa Bill Gates, i dag verdens fjerde rikeste, i en Ted Talk i 2009 med tittelen «Mosquitos, Malaria and education».

«Hvis du tilhører den heldige 1 prosenten av verdens befolkning, skylder du menneskeheten å tenke på de resterende 99 prosentene», har Warren Buffet senere sagt. Sammen har de vært med på å få mange flere ultrarike til å tenke nytt om hvem som er filantropiens mål. Gjennom Gates’ initiativ «The Giving Pledge» har han overtalt 220 av verdens aller rikeste til å gi bort mer enn halvparten av formuen sin i løpet av livet eller ved sin død. Inngangsbilletten til bevegelsen er at du har en formue på mer enn 1 milliard amerikanske dollar.

I alle miljøer finnes det noen som setter trenden, de som går foran og som de andre vil være som. Slik er det også blant rikingene. Man kan si at listen av dollarmilliardærer på The Giving Pledge er blitt en oversikt over dem som både er rike og «gode». Blant disse finner vi to nordmenn: Kjell Inge Røkke og Nicolai Tangen.

De rikes evangelium

Det er ingenting nytt at filosofer, religiøse ledere og rike mennesker funderer på hvorfor noen har så mye og andre så lite, og hva de eventuelt bør eller ikke bør gjøre med det.

«Den som dør rik, dør i vanære», sa skotskfødte Andrew Carnegie. Han startet arbeidslivet på gulvet i en tekstilfabrikk, men endte opp som en av verdens aller rikeste. Da han døde i 1919, hadde han inspirert mange rikinger til å bedrive det som inntil nå er blitt oppfattet som radikal moderne filantropi.

Carnegie hadde nemlig kommet frem til at rike mennesker ikke måtte overlate store summer til sine arvinger, men i stedet bruke pengene til samfunnets beste. Allerede som 35-åring skrev han boken «De rikes evangelium» (1889).

Oppskriften var ikke å øse penger ut over fattige stakkarer, men å gi dem til formål som universiteter, sykehus, offentlige parker og biblioteker. Han mente heller ikke at det var noe galt i å være rik. Tvert imot, det var bra for menneskets fremskritt at de «beste» bodde og levde spektakulært. Det var mye bedre det enn at alle var like fattige, slik han mente det hadde vært i tidligere tider.

Nå har de rike et nytt evangelium, eller nærmere bestemt veldig mange. For en tur mellom reolene i nettbokhandelen åpenbarer et vell av bøker med oppskrifter for hvorfor og hvordan de rike skal gi.

Vår egen Nicolai Tangen sa i et intervju til Norges Handelshøyskoles egen avis Bulletin at boken alle studentene måtte lese, var «Give and take» («Gi og ta: Hvordan lykkes gjennom å hjelpe andre») av professor Adam Grant. «’Give and take’ er det livet handler om», sa Tangen til Bulletin i oktober 2020.

Mange av bøkene har dette til felles: De mener filantropien må være mer business-like. Effektiv og målrettet. Filantroper er «investorer i global utvikling», og utbyttet er ikke penger, men social impact. De kaller seg «filantro-kapitalister».

Filantro-kapitalistene hevder ofte at arbeidet de gjør er apolitisk og problemorientert. De velger seg ut utviklingsprosjekter basert på de behovene de mener de ser. Rent vann, myggnettinger, skoler, treplanting – hva som helst. Det viktigste er å få jobben gjort. De henvender seg oftere til lokalt næringsliv enn lokale myndigheter og ser det som en fordel at de ikke behøver å forholde seg til sine egne myndigheters utenrikspolitiske prioriteringer.

Stjerneeffekten

Rapporten «Transforming development? The role of philanthropic foundations in international development cooperation» forsøker å se på hvor stor makt disse aktørene egentlig har fått gjennom sin filantropi.

Global Public Policy Institute, som står bak rapporten, sier at pengene filantropene spytter i utviklingsprosjekter enn så lenge er betydelig mindre enn pengene fra utviklingsorganisasjoner og staters offisielle bistand. Men: Makten ligger i stjerneeffekten.

For mange av filantropene er megakjendiser, og mediene elsker dem! Hva roper mer enn overskrifter som sier at verdens rikeste er bekymret for verdens fattigste? Hva lokker mer på klikk og likes enn milliardærer som sier de vil gi bort pengene sine?

Eller når Gates eller Bono står på scenen foran tusenvis av studenter med stjerner i øynene, og forkynner at det viktigste i livet er å gi. De nye filantropene er gjerne uhyre dedikert. De er overbevist om at de samme metodene som gjorde dem rike, vil fungere for alle andre i verden også, og nå vil de vise hvordan.

«Power of personalities» kalles det. Og når Gates Foundation samarbeider med megastjerner som Oprah Winfrey og Bono, klarer de å mobilisere enormt mange mennesker til for eksempel å mene at vaksiner er det viktigste vi kan gjøre for at verden skal bli bra.

Mange mennesker betyr muligheten for politisk press, det betyr direkte tilgang på verdens største medier og en plass ved presidenters bord.

Filantropene får mer oppmerksomhet rundt sin utviklingsideologi enn pengesummene egentlig skulle tilsi.

Filantropene får mer oppmerksomhet rundt sin utviklingsideologi enn pengesummene egentlig skulle tilsi, sier rapporten. Og i kraft av dette endrer de rike og sjenerøse retningen i utviklingsarbeidet og synet på hva som skal til for å lykkes.

Men utvikling er ikke nøytralt. Hvordan vi forstår årsakene til fattigdom, har alt å si for hva vi mener løsningene på den samme fattigdommen er. Er fattigdom en konsekvens av kapitalismen, eller eksisterer tvert imot fattigdom der det er for lite kapitalisme?

De som har tjent enorme summer på det kapitalistiske systemet, vil som oftest ha en oppfatning av at det riktige svaret på spørsmålet er det siste.

«Filantropi er ‘soft power’», skriver Vallely.

Gjennom tilgangen på verdens oppmerksomhet kan filantro-kapitalistene skape oppslutning om sitt eget ideologiske verdenssyn – det kapitalistiske, og hindre strukturelle endringer som er årsaken til ulikhetene i utgangspunktet. Motargumentet sier at de rike neppe kan klandres for verdens økonomiske strukturer, og hadde det vært bedre om de ikke ga bort pengene sine?

En påminnelse om urettferdighet

«Verdensøkonomien er det tydeligste uttrykket for organisert kriminalitet», skriver Eduardo Galeano i boken «Upside down» – en venstresidens klassiker på det søramerikanske kontinentet, men en lite kjent forfatter her i Norge.

Hans mest kjente sitat sier at «arbeidsdelingen i verden er slik innrettet at noen spesialiserer seg i å vinne og andre i å tape».

For de hardeste kritikerne av de filantropiske stiftelsene vil bare det at slike stiftelser i det hele tatt eksisterer, være en påminnelse om verdens groteske urettferdighet. De vil hevde at når det i det hele tatt finnes mennesker som kan gi bort 99 prosent av formuen sin, og likevel sitte igjen med nok penger til å leve klodens mest ekstravagante liv, er argument nok for at det er noe riv ruskende galt med det internasjonale økonomiske systemet som ingen donasjon i verden kan rette på.

Når det i det hele tatt finnes mennesker som kan gi bort 99 prosent av formuen sin, og likevel sitte igjen med nok penger til å leve klodens mest ekstravagante liv, er argument nok for at det er noe riv ruskende galt med det internasjonale økonomiske systemet som ingen donasjon i verden kan rette på.

«Hvis jeg stjeler lommeboken din og bestemmer meg for å donere penger til en god sak i stedet for å bruke pengene på meg selv, da er ikke mine filantropiske intensjoner nok for å rettferdiggjøre ranet», skriver Rob Reich – en amerikansk Stanford-professor som forsker på filantropi.

Hvordan filantropene har tjent pengene sine, er et av de viktigste spørsmålet for kritikerne.

Det skurrer åpenbart i troverdigheten for de rikes «gode gjerninger» når milliardærer snakker om å skape en rettferdig verden, og samtidig har fond og penger i skatteparadiser som Cayman Island.

Eller når Bono og bandet hans U2 flyttet deler av sitt musikkimperium fra hjemlandet Irland til Nederland, for å betale mindre skatt, samtidig som de krevde at Irlands myndigheter (og resten av verden) skulle bruke mer offentlige midler på internasjonal bistand til fattige land.

Stiftelser har for eksempel etter amerikansk lov heller ikke samme krav om åpenhet som organisasjoner og offentlige bistandsmidler. Det er mye makt i å kanalisere enorme pengesummer uten å måtte redegjøre for dem. Man skal heller ikke glemme hele diskusjonen om at det å plassere penger i stiftelser bare er en måte å drive skatteplanlegging på.

Norske filantroper

Norge er ikke et land av filantroper – i hvert fall ikke et land hvor ordet særlig ofte blir brukt om landets rikeste. Derfor var det også noe litt eksotisk da ordet ble brukt om Nicolai Tangen – noe som kanskje mer enn noe annet bare understreket at han var en mann som tilhørte et internasjonalt jetsett-miljø, og ikke «en mann av folket».

Norge er et land hvor velferd blir ansett som en rettighet, og penger blir fordelt gjennom skattlegging og offentlige velferdssystemer. Det gir færre megarikinger og færre fattige å dele ut penger til. Likevel mangler det ikke på norske milliardærer, og mange av dem bruker penger på kulturinstitusjoner, bistandsorganisasjoner og samfunnsansvar. Vi bare hører ikke så ofte om det.

I et intervju i 2014 med Ingrid Stange, grunnlegger av Partnership for change, som driver med filantropisk rådgivning i Norge, spurte jeg om hvorfor vi hører så lite om norske filantroper. Hun sa:

«Det er nok en myte at vi ikke har filantroper i Norge, men det stemmer nok at mange ønsker å jobbe mer i det stille. I land som USA for eksempel, blir det å være en filantrop en del av hele ditt sosiale liv. Slik er det ikke her. Men det er mange nordmenn som gjør en betydelig innsats, også i utviklingsland, men jeg tør nesten ikke gi deg navnene, jeg vet ikke om de ville likt det.»

Helt stille er det likevel ikke, og mest blest de siste årene er det blitt rundt Christian Ringnes’ skulpturpark i Oslo og Nicolai Tangens involvering i Kunstsilo i Kristiansand som skal stå ferdig i 2022. De ble møtt av den samme kritikken som gigantstiftelsene som vil forandre verden:

Skal rike mennesker gjennom sine pengegaver få prege byrommet og bruken av offentlige budsjetter for å vedlikeholde prosjektene sine? Er det de gir, egentlig en gave – eller ligger det andre motiver bak?

Når millioner og milliarder er involvert, må giveren tåle at det stilles spørsmål.