Skinnende comeback for gamle bøker

Høsten 2020 gikk et Shakespeare-manus under hammeren i New York for tett oppunder ti millioner dollar – rundt 85 millioner norske kroner. Det skal være det høyeste beløpet en gammel bok har gått for noen gang.

Det sier Mark Wiltshire i auksjonshuset Christies som sto for salget av det 400 år gamle Shakespeare-manuset. Han mener dette viser at det ikke har vært større interesse for unike, gamle bøker noen gang – i hvert fall ikke siden bokens gullalder på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet. Den gangen skulle ethvert hjem med nok penger skinne av bøker og store bokhyller. Bøker var tross alt fortsatt en sjelden vare. 

I 1922 fikk Norge en prominent liten boksamlerklubb. Bibliofilklubben, som skulle få blant andre forfatter Thorbjørn Egner, litteraturprofessor Francis Bull og forlegger Olaf Norli som medlem, kan til enhver tid bare ha 33 medlemmer. I samfunnet utenfor denne eksklusive kretsen vokste også vanlige folks mulighet til å anskaffe bøker, og dermed også interessen for dem. Tykke bokhyller ble allemannseie.

Mens et «møblert» hjem tidligere helst skulle ha bokhyller fra tak til gulv for å vise frem en viss dannelse, førte digitaliseringen av bøker med seg en ny trend om å snu bøkene med ryggen inn i bokhyllen eller å arrangere dem etter farge.

Bøkene var blitt redusert til et interiørobjekt. Nå svinger pendelen tilbake. Med digitaliseringen kom bøkene ut av syne, og det minnet oss paradoksalt nok om verdien ved den fysiske boken.

Tekst blir allemannseie

– Når alle kan eie teksten, øker interessen for den faktiske, fysiske boken. Den blir et kulturminne, som i tillegg til selve teksten, forteller sin egen historie i seg selv, sier boksamler Ernst Bjerke. Han har doktorgrad i vitenskapshistorie og er tidligere formann i Bibliofilklubben. Til daglig er Bjerke forvalter av Oslo katedralskoles gamle bibliotek. Bibliotheca Scholæ Osloensis er Norges eldste bibliotek og stammer fra 1600-tallet.

– Vi merker økt interesse for både biblioteket, Bibliofilklubben og for gamle bøker generelt, sier Bjerke. De siste årene har Kattas bibliotek, som i tiår støvet ned i glemsel, fått kontoer på Facebook og Instagram med tusenvis av følgere, og mer pressedekning de siste årene enn i hele etterkrigstiden tilsammen.

Antagelig handler interessen mindre om de nevnte interiørtrendene, og mer om at vi går inn i en helt ny fase i bokhistorien. Det mener i hvert fall den amerikanske kulturhistorikeren Robert Darnton, tidligere leder av biblioteket ved Harvard University.

For litteraturvitere og historikere er han mest kjent som mannen som i 1982 lanserte begrepet «bokhistorie» med sitt akademiske essay «What Is the History of Books?» (for bibliotekarer er han kjent som mannen som stoppet Google fra å kommersialisere USAs bokskatter).

Bokhistorie, forklarer Darnton, er et fag i skjæringspunktet mellom historie, litteratur og filosofi. Det oppstår langsomt i perioden fra 1950-tallet til 1980-tallet, fordi skillet mellom innhold og innpakking blir så tydelig.

– Vi trodde at e-bøker skulle utkonkurrere boken. Men i stedet skaper det digitale en ny interesse for den fysiske boken – og derfor også for gamle bøker. Det utvikles en slags nostalgi for den opprinnelige boken, sier Darnton til Aftenposten Innsikt.

«Ikke døm en bok på dens utseende», heter ordtaket. Men det er nettopp det bokhistorikere synes vi skal.

– Den fysiske boken sier noe om hvordan bokens innhold blir lest, sier Darnton.

Han trekker frem den britiske dramatikeren Congreves bøker fra slutten av 1700-tallet: De første kom i røffe formater, ment for folk flest. Senere kom de i eksklusive utgaver for eliten, fordi dikteren ble mer velansett. Verdens første større leksikon, redigert av franskmannen Diderot, gikk andre veien: Fra dyre praktutgaver til billigere utgaver med folkelige bokstavtyper, fordi kunnskapen skulle demokratiseres.

Bedøm boken ved dens omslag

Hjemme i Oslo ser Ernst Bjerke de samme variasjonene for sine bøker, fra innbinding til papirkvalitet, trykkfeil, vannmerker, skjønnhetsfeil, bretter og skader.

– Ser her, kan du se forskjell på alminnelig trykkpapir og velin (håndlaget, pergamentlignende og fint, glatt papir, red.anm.), sier Bjerke og holder frem Wergelands «Sneklokken» i et gult og et hvitt eksemplar.

Biblioteket har ni eksemplarer av Wergelands «Skabelsen, Mennesket og Messias», og ingen er like. Både tittelen og dedikasjonen er forandret i ulike trykte versjoner. Først heter den «Mennesket og Messias» og dediseres til filosofene Niels Treschow og Henrik Steffens.

Senere utgaver dediseres også til fem andre «Frihedens Talsmænd» som Lafayette og Wergelands far, Nicolai. I enda et annet eksemplar har Wergeland for hånd lagt til ytterligere to svenske frihetshelter.

– Du kan nesten si at det var som et tidlig digitalt prosjekt. Bøker ble endret på, også etter trykking av de første eksemplarene, sier Bjerke.

Asbjørnsens og Moes folkeeventyr gikk fra å være folkelig underholdning til å bli høykultur i løpet av få år og gikk derfor fra billig til eksklusivt papir med en penere og mer solid innbinding.

– I gamle dager ble faktisk de fleste bøker utgitt kun med papiromslag – uten permer og bokrygg. Innbinding var opp til den enkelte. Rike mennesker hadde råd til skinn, mens fattige måtte nøye seg med papiromslag, sier Bjerke.

En bok kunne altså dømmes på sitt utseende. Og det betød noe for hvilke forfattere som ble berømte.

– Gode romaner i for få og for stygge opplag ble nok ikke oppdaget av de riktige menneskene, sier Bjerke. 

I monteren hans står et eksempel. Den tynne lefsen «Mordet på maskinbygger Roolfsen» fra 1839 er ifølge norske litteraturforskere verdens første kriminalroman. Men om det er fordi den er skrevet på norsk eller var så sparsommelig utstyrt, er det likevel amerikanske Edgar Allen Poes «Mordene i Rue Morgue» fra 1841 som stort sett blir tildelt denne æren.

Museum og biblioteker flyter i hverandre

At selve boken, ikke innholdet, blir historie, er Nasjonalbibliotekets nye, faste utstilling «Opplyst» enda et eksempel på. Her stilles det ut så ulike tekster som Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 til manuset til TV-serien «Skam».

Virkeområdene til biblioteker og museer flyter mer over i hverandre, noe som gir seg utslag i at for eksempel Katta-biblioteket også er blitt medlem av Museumsforbundet.

– Bibliotekene skal dele innholdet i teksten. Men museene er interessert i hva resten av den fysiske boken kan fortelle om historien, om forfatteren, om historien – og leserne, sier Bjerke.

Han viser til en bok i Katta-biblioteket, en av verdens aller første trykte bøker – trykket i Nürnberg i 1493. Her er verdenskartet tegnet med Nürnberg i sentrum, fjerne Grønland som lite, men med vesle Gotland som veldig stor.

– Gotland var nemlig et viktig knutepunkt i middelalderen, sier Bjerke.

I en annen bok omtales Norge som stedet for Albi ursi, hvite bjørner (isbjørner).

– Det er hva bøkene sier om sin tid som gjør boksamling så gøy, sier boksamleren og historikeren ivrig.

Boksamling er i vinden

Verdens bøker digitaliseres i rasende fart. I dag er mange av verdens store verk bare et klikk unna, og alle kan snart bla virtuelt i selv de sjeldneste eldste bøker, helt uten hvite hansker.

Tilgjengeligheten er ingen selvfølge, og mange gir æren til Robert Darnton. Da Google ville lage en kommersiell digital base av bøkene på Harvards bibliotek, nektet han. Etter hvert fikk USAs forfatter- og forleggerforening også stoppet Googles forsøk på eie de samme bøkene.

I stedet bygges det i dag et offentlig bibliotek, Digital Public Library of America, som Darnton håper blir en del av et verdensbibliotek, blant annet med drahjelp fra Norge:

– DPLA har nå 30 millioner bøker og er et slags anti-Google-prosjekt. Jeg håper det på sikt smelter sammen med de store progressive digitaliseringsprosjektene som blant annet Norge, Sverige og Danmark driver, sier han.

I Norge foregår en konstant massedigitalisering i Nasjonalbibliotekets lokaler i fjellet i Mo i Rana. Samtidig utgis de fleste nye bøker nå også digitalt.

– Jo flere bøker som kan eies av alle digitalt, jo mer opptatt blir folk av en bok som bare kan leses her og nå, sier Darnton.

Han får støtte av Mark Wiltshire i auksjonshuset Christies, som ser den samme utviklingen i det voksende boksamlermarkedet.

– Internett har gjort det mulig for samlere å avgjøre om en bok faktisk er sjelden. Og dermed blir de virkelig sjeldne bøkene enda mer etterspurt. Dessuten finner samlere, selgere, biblioteker og auksjonshus nå hverandre på nett.

– Det litt mystiske sløret som har ligget over det å samle på bøker, forsvinner. Stadig flere oppdager boken som gjenstand. De fysiske bøkene er blitt gjenoppdaget som et mer aktivt møtested mellom forfatter og leser, med notater i margen, understrekinger og brettinger som gjør hver enkelt bok unik, sier Wiltshire.

– Iblant er det leseren som gjør boken interessant, ikke forfatteren, sier han.

– For eksempel når man kan eie en bok Napoleon har lest.

Biblioteket som trendy møteplass

Kulturhistoriker Robert Darnton opplever en helt annen iver rundt gamle bøker også fra nåtidens studenter, sammenlignet med tidligere.

– Det finnes ikke grenser for hvor lenge studenter lar seg fascinere av de riktig gamle bøkene i Harvard-biblioteket, som går tilbake til 1628. Biblioteket på det prestisjefylte universitetet er blitt det mest populære stedet å arrangere offentlige møter. Det finnes ikke lenger nok rom i biblioteket til å huse alle ønskede arrangementer, sier Darnton.

Bjerke forteller at samme trend har nådd Oslo.

– I løpet av noen uker fikk jeg fire henvendelser om bruk av biblioteket som location for forskjellige filminnspillinger, sier han.

Det er ikke så rart. I Katta-biblioteket er det pakket fra vegg til tak med uerstattelige verker – fra pergamentruller til skinntrukne førsteutgaver av Isaac Newton og en gammel svartmagi-bok. Sistnevnte ble funnet skjult i gulvet i en kirke. Ironisk nok står den nå i monter sammen med en pavebulle fra pave Hadrian IV fra 1157 (som grunnla både katedralskolen og erkebispesetet i Nidaros). Bullen er en gave fra Norges mest kjente boksamler, forretningsmannen Martin Schøyen. Ifølge Wikipedia har den bibliofile nordmannen verdens største private samling av historiske håndskrifter, inkludert biter av Dødehavsrullene og et lovverk fra Mesopotamia, fem tusen år gammelt.

Utenfor monteren med pavens brev i skolebiblioteket står den gresk-latinske ordboken «Lexicon Græco Latinum» fra 1600. Heller ikke den blir så lett å stjele. Den er nemlig lenket til inventaret med blytung kjetting.

– Det var en betingelse da biblioteket fikk gaven, sier Bjerke. Det var over 250 år siden. På den tiden var de mange verkene i biblioteket sin tids svar på internett, mener Bjerke.

– Nesten all kunnskap i kongeriket Norge var samlet i dette ene rommet.

Han trekker frem eksempler som filosofen Adam Smiths hovedverk «Wealth of the Nations» fra (1774), vitenskapsmannen Isaac Newtons hovedverk «Principia Mathematica», trykket i London i 1726, den første trykkede Koranen, fra Hamburg i 1694, og det første anatomiske oppslagsverket, «Humani corporis fabrica», fra 1568. 

Slike verk får en til å forstå hvor langt bokhistorien er kommet når vi kan kjøpe pocketromaner i matbutikken og lese Smith og Newton ved hjelp av et tastetrykk.

De store boksamlerne

Katta-biblioteket, som i dag har til sammen 50 000 verk, ble nylig utvidet med to enorme bokskatter. Først solgte advokaten Cato Schiøtz sin samling av Wergeland-bøker til skolebiblioteket for én million kroner, og vinteren 2021 donerte forretningsmannen Kjell Ulrichsen og hans kone sine bøker til en antatt verdi av 15 millioner kroner. Det gjør Kattas Wergeland-samling til Norges største, større enn selv Nasjonalbibliotekets.

– Wergeland var jo skolens mest kjente elev, skriver Bjerke i en egen bok om samlingen, «Bibliotheca Wergelandiana», utgitt for å feire at biblio-teket ble 300 år i 2020.

Wergeland-samlingene har sin opprinnelse i samme kilde, advokat Jonas Skougaards enorme bibliotek på 30 000 bind. Skougaard er kun overgått av skogeieren Helge Væringsaasen som på 1800-tallet samlet 60 000 verk i bibliofiliens gullalder, en samling som i sin tid ble til Elverum bibliotek.

Blant andre store samlere var godseieren Bernt Anker, Norges rikeste mann på slutten av 1700-tallet, og broren Jess Anker. På 1700-tallet var det jernverkseieren Carl Deichman som med sine 6000 bind startet folkebibliotekene i Norge.

Boken ga oss demokratiet

Boksamlingens historie reflekterer selve bokhistorien, som har hoppet fremover i tre rykk: Overgangen fra pergament til papir på 500-tallet, overgangen til trykkpresse på 1400-tallet og til hurtigpresse på 1800-tallet. Den første gjorde reformasjonen på 1500-tallet mulig, og den andre falt sammen med både sekulariseringen og demokratiseringen på 1800- og 1900-tallet.

Robert Darnton har nylig utgitt en bok om hvordan pirattrykkerier sto for mesteparten av alle bøker lest i Frankrike på 1800-tallet. De brukte smuglernettverk og var ikke redd for sensur.

– Pirattrykking bidro dermed til utviklingen av moderne demokrati, konkluderer Darnton.

I dag mener han at vi står midt i den neste bokhistoriske revolusjonen: digitaliseringen, e-boken og lydboken. Vi aner dermed ennå ikke den fulle følgen av disse endringene.

– Interessen for gamle bøker er som et bokomslag på endringene som digitaliseringen vil medføre for lesing. Det tok 150 år fra boktrykkingens begynnelse til de trykte bøkene sluttet å imitere håndskrevne bøker, sier han. Derfor vil det ta tid før de digitale bøkene finner sin egen form.

Trykkede bøker tok oss fra høytlesning til stillelesing, men lydboken kan gi oss høytlesingen tilbake. Og lesevaner med søk og skrolling for å finne det viktigste, kan føre til at bøker leveres på nye måter – eller leses på nye vis.

Nye digitale tjenester, som Blinkist (en måte å lese en tekst raskere på, ved å oppfatte enkeltord), lover for eksempel å la nettet «lese for deg». Andre utforsker nye metoder som lar øynene stå stille, mens ordene raser forbi.

Bokkjærlighet vs. bokgalskap

Men det er ikke alltid samme vind blåser i Oslo som i London og New York. Riktignok har Oslo nylig fått et nytt signalbibliotek, men mange litteraturhus landet over sliter med inntektene. Hos Norges største kunstauksjon, Blomqvist, sier kurator Anders Elvestad at de ikke har merket noen økt interesse for bøker.

– Da må du spørre antikvariatene, sier han. Og de største antikvariatenes inntekter har gått både opp og ned de siste årene.

Medlemstallet i Bibliofilklubben har forblitt stabilt lavt. Selv om klubben snart feirer hundre år, er antallet medlemmer fortsatt 33. Det står i klubbens grunnlov.

Navnet på klubben kommer av de greske ordene for bok og kjærlighet. Bibliofil står faktisk i kontrast til biblioman, som betyr galskap etter bøker. En biblioman person samler på alle bøker man kan komme over, altså kvantitet. Den bibliofile velger seg ut visse forfattere eller temaer, og er mer opptatt av kvalitet og kanskje eksklusivitet.

Norge mest eksklusive venteliste

Bibliofilklubben ble grunnlagt av Hans Reusch, som da var direktør for Norges geologiske undersøkelse. Ideen var en selskapelig forening. Konseptet var: sufflé, dessert – og et foredrag om bøker. Det avholdes seks møter i året, slik medlemmene selv beskrev det i 1932 «på en førsteklasses restaurant» med medlemmer fra «de forskjelligste posisjoner og livsstillinger». Slik er det ennå, men 99 år etter er det også damer med.

Utsikten til dessert fristet sikkert, men muligheten til å snakke om bøker, bytte samlerobjekter og kjøpe samlinger av hverandre lokket antagelig mer. Det er neppe tilfeldig at den kjente bokhandleren og forleggeren Olaf Norli og antikvariatsbokhandleren Bjørn Ringstrøm i sin tid var med i klubben.

Nye interesserte må imidlertid sette seg på «ekspektanselisten» – og håpe at noen gir seg tidlig.