Gigantenes verdensherredømme
Verdens teknologigiganter utgjør fem av verdens seks aller mest verdifulle selskaper. Og ennå har de antagelig bare så vidt begynt å tjene penger på vår avhengighet av deres unektelig attraktive, nyttige og underholdende tjenester og produkter.
Mens «Big Tech» spinner sitt stadig tettere nett rundt oss og livet vårt, halser ulike myndigheter etter i ulike forsøk på å tøyle industrien. Gigantene, som avviser blankt å la seg regulere, har til nå mer eller mindre delt digitalriket mellom seg.
Amazon har tatt seg av verdens shopping, Google har for lengst inntatt tronen på søk, Microsoft er hoffleverandør av programvare, Apples dingser og maskiner ønskes av «alle», mens Facebook regjerer sosiale medier. Som «gode naboer», hver med sine lukrative forretningsområder, har de samtidig utgjort en felles front mot anklager om misbruk av markedsmakt.
Men andelen av selskapenes inntekter fra sine respektive kjernevirksomheter har de siste årene vært fallende, samtidig som andelen inntekter fra virksomhet som overlapper med andre store teknologiselskaper, har økt tilsvarende. Gigantene kan dermed ikke hvile på laurbærene, men må se mot nye jaktmarkeder. Derfor har de digitale kongedømmene spent
hesten for vognen og er på vei ut i hverandres territorier. Der vaker søk, skytjenester, sosiale medier og shopping.
Med på veien har de fått en kraftig vekker i form av Australias nye lov som tvinger Facebook og Google til å betale for bruk av innhold produsert av andre. Teknologigigantene tjener enorme beløp på å vise frem og distribuere artikler, lyd og bilder som er andres eiendom. Andre land kan velge å følge Australias eksempel, og EU har vedtatt nye opphavsrettsregler blant annet for digital formidling av journalistikk.
Behovet for en slik regulering blir spesielt tydelig gjennom studien av 5000 milliarder (!) søk på Google i løpet av 2020, som viste at 65 prosent startet og stoppet på Googles egne sider uten klikk ut av Googles univers og deres sinnrike økosystem av «autokuratert» informasjon.
Om teknologiselskapene må begynne å betale for denne praksisen, har de sikkert råd til det. De unike verdiene de kan kapitalisere på også i nye forretningsområder, ligger i den enorme kunnskapen om oss, bevegelsene våre, interessene våre, hva vi liker, shopper, søker, hvem vi er venner med, våre politiske interesser og religiøse ståsted. Dette er valutaen som blir servert Big Tech på sølvfat hver gang noen registrerer seg i en ny app eller nettjeneste, og som ikke har latt seg stanse av reguleringer.
Når vi vippser en venn med den genialt skumle ansiktsgjenkjennings-funksjonen, blir det tydelig hvor selvsagt vi tar i bruk nye muligheter dersom de gjør livet lettere. Vårt helt spesielle talent for umiddelbar behovstilfredsstillelse gir ikke rom for de nødvendige refleksjonene i møte med alle de underholdende og nyttige mulighetene.
En ny bildetjeneste på slektsforskningsnettstedet My Heritage er kanskje mer underholdende enn nyttig. Under det velklingende, men noe skumle navnet «Deep Nostalgia» – som gir assosiasjoner til det enda skumlere navnet for videomanipulering, deep fake – kan man ved hjelp av kunstig intelligens vekke liv i gamle onkler og oldemødre ved å konstruere en animasjon ut av et stillbilde.
Ett av bildene vi fant til en sak i denne utgaven av Aftenposten Innsikt, var av kong Haakon på vei inn i Oslo domkirke i 1947. Et kobbel av presse-fotografer står ved kirkeporten. Da jeg zoomet inn i bildet, oppdaget jeg plutselig en kjent skikkelse. Det var min far som satt der på huk ved inn-gangen foran kongen, med blikket godt plantet ned i kameraets vinklede speil, på jobb for Verdens Gang.
Hva har så dette med Big Tech å gjøre? Ikke stort. Men det minnet meg om at det fortsatt er mye som er forskånet fra den digitale virkeligheten. Ingen app eller kunstig intelligens kunne identifisert den litt uskarpe fyren på huk foran kirken. Man måtte ha kjent til den luggen, de brillene, den skikkelsen, det mellomformatkameraet jeg hadde lest i dagboken hans at han hadde fått av faren sin rett etter krigen.
Jeg følte heldigvis ingen trang til å teste bildet i «Deep Nostalgia» for å vekke mer liv i faren min. Dermed slapp vi også unna Den uhyggelige dal – techverdenens betegnelse for opplevelsen av mislykkede manipulerte og animerte stillbilder.
Mens Big Tech erobrer stadig nye kroker av livet vårt, er likevel tankens kraft fortsatt høyst levende og intakt.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: Forbes, The Economist, BBC, PC Mag, Information Age, Eirik Solheim/NRK Beta
