Noen varige endringer

Allerede noen få uker etter at Norge stengte ned våren 2020, kjørte A-magasinet en artikkel om de ulike endringene pandemien hadde ført til i handlingsmønstre og vaner. Den gang syntes kanskje noen at en slik artikkel kom i tidligste laget. Ett år senere kan vi imidlertid trygt konkludere med at covid-19 har ført til en rekke endringer i oppførsel og innstilling, og at noen av disse godt kan tenkes å være varige. Men hvilke?

En nylig publisert artikkel på forskning.no viser at halve den norske befolkningen uttrykker at krisen har gitt dem økt klimabevissthet og mer bærekraftige vaner. Det er lett å være klimabevisst så lenge det ikke går an å reise noe sted. Men hva skjer når Bent Høie annonserer at det igjen er greit å reise til Italia? Blir vi da hjemme eller kjøper vi sporenstreks flybillett?

Samtidig viser ferske tall fra SSB at omsetningen i varehandelen har økt, og at vi blant annet har gått til innkjøp av store ting som hytter, biler og båter i løpet av det siste året.

Det finnes med andre ord indikasjoner på at miljøbevisstheten vår dessverre ikke nødvendigvis kommer til å vare. Noe av grunnen til dette er at vi ikke nødvendigvis oppfatter tiltakene som positive og berikende for oss i lengden. Det er greit å dra på norgesferie ett år for å være med på dugnaden, men alle de andre årene får vi mer ut av å dra til eksotiske reisemål med solgaranti.

Dette innebærer imidlertid også at de endringene som faktisk varer, er de som vi nettopp ser på som gode og verdifulle. Og de finnes for eksempel i form av utforskning av nærområdet, onlinetrening i stuen og – overraskende nok – helårsbading.

Iskald trend

For samtidig med at kulden og mørket spredte seg over landet, begynte det også, som sikkert mange har merket, å dukke opp en god del bilder på sosiale medier av folk som hadde vært ute og badet. I naturen. I oktober, november og desember. Og så januar og februar. Selv tenkte jeg at dette var et av de fenomenene som varer en ukes tid og deretter forsvinner, men i stedet spredte fenomenet seg og vokste og ble stadig mer organisert. Faktisk er det slik at isbaderklubber over hele landet opplever at folk tar kontakt og vil bli med, og nye og lokale klubber kommer også til. 

I et intervju med NRK forteller leder for Norsk isbadeklubb, Trygve Bauge, at isbading har vært i vekst gjennom mange år, men at det ikke er tvil om at omfanget har tatt seg kraftig opp.

At den økende populariteten ikke bare skyldes pandemien, kan vi se gjennom de ulike sjøbadene som er planlagt eller allerede har åpnet rundt om i Norge i løpet av de siste årene. Nordnes sjøbad i Bergen har riktig nok eksistert i over hundre år, men Oslo havn har fått en rekke tilskudd av badstuflåter. Og i Sandnes, Grimstad og Holmestrand har man planer om etablering av helårsbad.

På Storhaug i Stavanger dukket 20–30 mennesker opp for å hoppe i havet andre juledag.

Det er heller ikke bare her til lands at vi finner disse menneskene. Trenden er også tydelig på kontinentet, i Storbritannia og USA, hvor folk i stadig større grad har tatt til å bade i havet, elvene, dammene og innsjøene.

Da blir det neste spørsmålet – hvorfor vil disse menneskene seg selv så vondt?

Pasjon og politikk

Som alt annet i livet, kan sannsynligvis fenomenet forklares ved at vi går til litteraturen. Særlig britene har nemlig i mange år vært opptatt av å skrive om helårsbading, eller wild swimming, som det heter på engelsk. Her finnes det videre mange typer bøker, som for eksempel Kate Rews «Wild Swim» (2008) hvor vi får tips om hvor det er muligheter for å ta seg et bad.

Rew anbefaler for eksempel Englands dypeste innsjø Wast Water, som er like dyp som Big Ben er høy.

En av de aller største klassikerne innen sjangeren er imidlertid Roger Deakins «Waterlog» (1999). Deakins skrev i sin tid boken som et forsøk på å gjøre folk oppmerksomme på bademuligheter som ledd i en kamp mot privatisering av slike naturlige fellesområder som elvebredder eller stier langs innsjøer.

«Retten til å gå fritt langs elvebredden eller bade i elver burde være like naturlig som å klatre opp et fjell eller svømme ut i havet fra strendene», skrev han i 1999 og understreket at det å svømme i naturen er en politisk handling.

Samtidig var også Deakins opptatt av å forklare hva som var så herlig med nettopp en slik aktivitet, og det var på denne måten at han på mange måter endte opp som gudfaren til fenomenet wild swimming. For når du stiger ned i vannet, sier Deakin, så skjer det en forvandling.

På samme måte som Alice i Lewis Carrolls «Through the Looking Glass» (1871), er det som å gå gjennom et speil og dermed entre en ny verden. Og følelsen av å være til stede akkurat i det øyeblikket, er intet mindre enn overveldende.

Kate Rew sier videre noe lignende i «Wild swim», hvor forfatteren beskriver opplevelsen som en slags «kondensert ferie» i den grad den transporterer deg ut av din vanlige hverdag og virkelighet og gir deg nye og uante krefter.

Et annet nyttig verk i denne sammenheng er den fine essaysamlingen «At the pond» (2019) hvor fjorten ulike forfattere beskriver sine opplevelser av å svømme i Hampstead Ladies’ Pond, som ligger på Hampstead Heath i London. Denne er én av en serie dammer som får sitt vann fra den underjordiske elven Fleet, og ble offisielt åpnet for publikum i 1925 (selv om det skal ha foregått en god del uoffisiell bading før dette). Nå besøkes den av en stor gruppe kvinner som går jevnlig – eller bare når de tilfeldigvis er i London – for å dyppe kroppen ned i det gjørmete vannet og være del av et fellesskap av likesinnede.

Selve essaysamlingen er delt inn etter årstidene, og det de fleste tekstene har til felles, er at forfatterne prøver å forklare hva det var som drev dem til helårsbading, hvordan det føles og – som en konsekvens – hvorfor de driver med det.

Satt fri

I den første teksten forteller forfatter Esther Freud at hun tok det første taket mot helårssvømming etter en sommer som hadde vært tung og vanskelig, fordi bading var det eneste som fikk henne til å føle seg glad.

Da hun klatret ned stigen og kom i kontakt med vannet, skrek hver eneste celle at hun skulle komme seg opp på land igjen, og hun kjente seg redd, dum og idiotisk. Helt til hun hadde tatt noen svømmetak og kjente at en ny fornemmelse kom over henne:

«Jeg dukket hodet under vann, og kjente hvordan det gjørmete vannet roet meg og satte meg fri, og da jeg kom opp til overflaten, følte jeg meg lykkelig.»

Foto: GETTY IMAGES

Og her er vi inne på noe sentralt. For når helårsbadere prøver å beskrive sin egen opplevelse, så er det nettopp slike tanker som går igjen. De opplever at de bare ved å stige ned i det – som regel – kalde vannet, trår inn i en ny sfære. En sfære som er annerledes og frigjørende og som både slår pusten ut av dem og gir dem pusterom på samme tid.

Livet til vanns, virker det som, har den effekten at det påvirker livet til lands – på en positiv måte. Enten det er snakk om selve opplevelsen, eller kombinasjonen det er å dukke seg ned i iskaldt vann samtidig med at man opplever nærvær, fellesskap og følelser av samhold. Det er slike ting som gjør tilværelsen bedre.

Og det gir hele prosjektet mening.

Innbydende endring

For er det noe vi trenger nå, så er det opplevelser, aktiviteter og begivenheter som gjør tilværelsen litt bedre. Som løfter den ut av det traurige, det repetitive og det hverdagslige. For hva gjør du under en pandemi? Hva gjør du når du må holde deg på ett sted, og når alle aktivitetene som tidligere har fungert til å distrahere deg og fylle livet med farge og lys, blir satt på pause?

Ideelt sett så begynner du å se på nærmiljøet med nye øyne. Du legger merke til når temperaturen endrer seg, når soloppgangen finner sted, når luften blir klarere, hvordan underlaget kjennes når du går på det og hvor innbydende havet ser ut en gitt lørdags morgen i februar.

Og du begynner å tenke på om du kanskje skal ta i bruk dette nærmiljøet – enten det er snakk om å gå en tur for å se soloppgangen eller dra ut til hav, innsjø eller elv for å bade. Midt i februar.

Ikke fordi du vil plage deg selv, men fordi verden har endret seg, og du har endret deg sammen med den.