Blanke ark
Lillebjørn Nilsen «løste kryssord med kulepenn og var stadig optimist». Men det hjalp lite å se lyst på livet i årets første kryssordløsning i dette bladet. Starten på 2021 kunne ikke ha levert særlig mye dårligere på «Et nytt år gir oss forhåpentlig blanke ark».
For de blanke arkene lar vente på seg. Skjønt, blanke og golde er de, men fargestiftene mangler. Og selv om dagslyset legger på seg stadig flere minutter hvert døgn, ble det kaldere der ute.
Påfyllet vi trengte i det nye året, i form av mer kontakt og kultur, kom heller ikke. I stedet ble det stadig påfyll av det politisk omdiskuterte og litt ugne ordet ‘importsmitte’, og som medførte at koronaen klorte seg fast i nye varianter.
Mot slutten av januar var det så plutselig kun enkelte serverings-steder som fikk holde åpent på Østlandet. Som lokale hjørnestensbedrifter ble de pustehull der man kunne ta en titt på andre levende mennesker utenom kohorten hjemme.
Mens de eksponerte ansatte bak kaffebardisken prøver å beskytte seg som best de kan, får de ikke alltid med seg bestillingen, og må spørre: «Hva sa du?» Scenen er blitt en gjenganger nå: Kundens stemme bærer ikke gjennom munnbindet. Det trekkes ned, og stemmen jekkes opp – med fri flyt av aerosoler. Ute på gaten heises munnbindet opp igjen, så fort kaffekoppen er tømt.
Vigdis Hjort skriver et sted om klokken tre som «et underlig punkt på dagen», at klokka tre alltid er for sent eller for tidlig for det man vil eller burde gjøre. På hjemmekontor er imidlertid alle klokkeslett «underlige tidspunkt». Det meste flyter i hverandre, og arbeidsgivere har sett seg nødt til å formane sine ansatte om å ta seg «storefri» midt på dagen i et forsøk på å sikre dem lys og luft – og fortsatt arbeidsevne.
I hjemmetilværelsen med ungdom i hus virker det som en fjern fortid at man én gang måtte formane dem til mindre skjermtid. Nå er ungdommen selv drittlei, og skjermens umiddelbare behovstilfredsstillelse som tidligere tilhørte deres fritid og ga overskudd, er blitt del av noe helt annet. Nå krever skjermen så mye mer av dem enn den leverer tilbake – og erfaringen er utmattende og smertefull.
Ungdommen speiler seg i hverandre for å finne frem til seg selv. Men skjermen er et dårlig speil, spesielt når klassekameratene skrur av kameraet, og man ikke vet når man kan treffes i levende live.
I ferske undersøkelser svarer unge at pandemitilværelsen med hjemmeskole har gitt til dels dramatisk mindre læring, for noen en forverret familiesituasjon, for mange vansker med innsovning, mareritt og bekymring for fremtiden.
Å skulle be dem løse dette ved ikke å overtenke situasjonen, fremstår som lettvint og ufølsomt. At selvrealiseringen må ta en pause, og at det i mellomtiden kan gi mye mening å gjøre noe for andre, er et langt mer konstruktivt råd. For ifølge psykologiprofessor Tatjana Schnell er mening noe man vanligvis opplever når man vender seg bort fra seg selv.
I Morgenbladet oppfordrer Schnell rett og slett til å droppe gleden og søke nettopp mening. Første del av oppfordringen skulle det ikke være så vanskelig å etterkomme. Og nytten av den andre kan være stor.
Spørsmålet er, slik det belyses i månedens coversak, hvorvidt det blir langvarige menneskelige konsekvenser av pandemien, og om vi nå endres for alltid. Når alt dette en gang er over, vil den merkelige, lange og for mange tunge unntakstilstanden kanskje ha gjort oss bedre til å prioritere det som betyr noe.
Mens vi venter på å finne ut av det og på fargestifter til å fylle alle de blanke arkene, får vi ta Prøysen på ordet og tro det blir en dag i mårå.
I visen om alltid å se lyst på livet trodde i hvert fall Lillebjørn bestemt at «våren vil prøve seg nok en gang».
Tine Skarland, redaktør.