#denfølelsen
En flott gammel dame jeg kjenner, som runder 90 om et par år, skyr eldresentre. «Der er det jo bare gamle mennesker!» fnyser hun og vil ha seg frabedt å bli definert inn i en forsamling bare fordi den har høy alder som fellesnevner.
Følelsen ligner kanskje den man kunne få som barn, da vi ble satt til å leke med andre, fremmede barn når man var på besøk et sted, som om man automatisk har kjemi og liker hverandre bare fordi man er jevnaldrende barn. Å velge sine venner er angivelig et privilegium for voksne opp til en viss alder, før man igjen blir umyndiggjort.
Men når vennene går ut av verden, og det ikke er noen igjen å ringe til, hvem skal da bekrefte for deg at du er levende? Kjersti Annesdatter Skomsvolds aldrende og ensomme romanfigur Mathea kaller eldre-senteret «holdeplassen før døden» og mener et besøk dit slår to fluer
i en smekk fordi det også er et av få gjenværende steder hun kan ha noe håp om å bli sett. Mathea er redd for å dø, mest av alt fordi kanskje ingen har fått med seg at hun har levd.
Det er en gjenkjennelig frykt: At den man er, og livet vi lever, kanskje ikke kommer til å etterlate seg noe varig avtrykk på verden vi har vært en del av. Om man bare kunne visst dette, at man har betydd noe helt spesielt også uten å ha utført noen store bragder, ville kanskje både det å eldes og å forlate verden vært enklere. Mathea, i mangel av andres anerkjennelse, løser det på sin måte ved å tviholde på drømmen om at «høyt elsket, dypt savnet» vil bli hennes ettermæle.
Vi kommer til verden utstyrt med muligheter til å leve mange ulike liv, men ender naturlig nok opp med å leve kun ett – uten å ha helt kontroll på ferden. Vi fortsetter å stusse over hvor det ble av de andre mulig-hetene og spør oss selv til det kjedsommelige: Hva om jeg hadde gjort sånn, og hvorfor ble det slik?
Tanken på hvem vi kunne vært i stedet slår med jevne mellomrom til som «styggen på ryggen», før den fortrenges av at vi blir stadig mer oss selv. Og jo mer vi realiserer av oss selv, jo smalere blir stien foran oss. Der er det liten plass til angeren over alt vi ikke er blitt, men veien blir lysere for en selv og andre om man setter større pris på den man er.
Niels Chr. Geelmuyden fant grunn til å gi ut en hel bok om fordelene ved å «runde bøya» – det å passere 50. Kun noen få av disse fordelene er av fysisk art, som at man svetter mindre, trenger mindre søvn og blir mindre allergisk.
Men livsberikende konsekvenser på det menneskelige plan er det desto flere av – som fortjent uttelling for prøvelser og erfaringer. Og hvem vil vel ikke bli bedre til å gripe øyeblikket, bil klokere, ærligere, mindre misunnelig, mer tilgivende, mer empatisk, tryggere og mindre bekymret?
Et helt annet tema i denne utgaven av Aftenposten Innsikt handler om norsk oljeboring i Arktis og den berømmelige iskanten. Om enn litt søkt, fungerer den likevel som et interessant bilde på alderdom. Som iskanten, defineres alderdom så ulikt, og hvor den begynner er avhengig av øyet som ser. På samme vis som havet under iskanten, skjuler høy alder et rikt liv som påvirker og gir næring i en hel søyle av sammenvevde systemer, og som slipper taket etter hvert som nytt liv tar over. Men for ofte overses det som er ute av syne og dermed verdsettes det lavere i møte med innbringende ny virksomhet.
I løpet av det siste, spesielle året er savn blitt en kjent størrelse for de fleste, men savn er aller mest en av alderdommens vondere sider. Når det meste av livet er tilbakelagt, blir det god plass til savnet av mennesker og opplevelser, og til å føle seg tilsidesatt av alt man ikke forstår eller finner sin plass i.
I sin bok om aldring forteller psykolog Sissel Gran om hvordan hennes 81 år gamle venninne ser sin mor når hun ser seg i speilet, men som opplever det som «helt i orden» fordi det gir henne en «merkelig følelse av tilhørighet og kontinuitet».
Denne følelsen som vi jakter på og lengter etter hele livet, kan altså dukke opp som en ren bonus i høy alder.
Det er nesten så man begynner å glede seg.
Tine Skarland, redaktør.
