Fra kanten av stupet til bunnen av bakken.
Omfavnelse av annerledeshet, tålmodighet, nysgjerrighet, kjærlighet og trøst – ispedd solid takhøyde for befriende småkrangling og en dose sutring når livet går en imot. Slik er livsanskuelsen i Tove Janssons Mummi-univers, som så dagens lys for 75 år siden. Og slik burde vi jo alle ha det, men for USA er dette dessverre ingen egnet tilstandsrapport for tiden.
Presidentvalget i november malte USAs byer Biden-blå, mens nær alt av mer sparsomt befolket land ble blodrødt republikansk. På kart med grafisk fremstilling av valgresultatene står enorme blå øyne ut i et hav av tettpakkede røde fregner. Aldri har «by og land, hand i hand» vært mindre sant.
Situasjonen i USA er blitt så tilspisset at den nesten ikke er mulig å følge eller fatte. I skrivende stund er det fortsatt uklart hvorvidt det blir en normal og fredelig maktoverføring i USA i januar. Og når dette endeløst tunge koronaåret straks ebber ut, er det uten håp om snarlig forsoning i ‘land of the free’ i 2021.
For de oppildnede og frustrerte delene av USA står steilt ved sin tillit til Trump, til tross for hans katastrofale mangel på handlekraft under koronapandemien. Den har så langt tatt livet av en kvart million amerikanere. Vil de heller dø av covid-19 enn å innse at politikken har ført USA ut i katastrofen?
Den amerikanske sykepleieren Jodi Doerings opplevelser, som hun nylig delte på Twitter, kan nærmest tyde på det. Som overalt ellers i verden, står helsearbeidere først i rekken av 2020s ruvende helter, men noen av dem møter flere prøvelser enn smittefare og utmattelse. Blant dem er Doering, som på sykehuset hun jobber, daglig behandler koronasyke pasienter som nekter å innse at covid er reelt.
Selv nærmest gispende etter luft, freser de at Joe Biden vil ødelegge USA. De roper til henne at de må få den magiske medisinen Trump fikk, og tror dermed plutselig på en behandling mot noe de mener ikke finnes. «De nekter å tro at covid er virkelig. De bruker sine siste timer i dette livet fylt av sinne og hat. Det å innse sannheten er vanskeligere for dem enn å dø», forteller sykepleieren.
Hennes hjemstat Sør-Dakota er blant dem Trump vant stort. Der, som så mange andre steder, settes personlig frihet over alt covid-19 representerer og har ført med seg: død og undertrykkelse i form av pålegg, nedstengning og for mange økonomisk ruin. Det hjalp lite på stemningen da de i november ble bedt om å droppe Thanksgiving-feiring, en høytid amerikanere verdsetter høyere enn julen.
Uforsonligheten i USA har ingen effektiv vaksine i vente. Landet er gjennomanalysert og forklart, men det bidrar lite til å lukke det enorme gapet som er oppstått.
Barack Obama uttalte nylig at han ser Trump kun som et symptom på denne utviklingen, og at han nærmest har ventet på at noen skulle utnytte den fremvoksende populismen i amerikansk politikk.
At denne noen skulle bli Trump, har likevel overrasket den tidligere presidenten. Obama stusser over at hvite, tradisjonsbundne amerikanske menn som føler seg truet av særinteresser og politisk korrekthet, og som ønsker å være menn igjen, støtter en leder blottet for maskulin ære og klassiske amerikanske dyder som å holde det man lover, ta ansvar og forsvare de svake.
Om ikke annet, kan situasjonen i USA inspirere oss til å være mer ydmyke og mindre skråsikre om at vi alltid har de rette svarene. Vi formes av samfunnet vi har vokst opp i, solid supplert av påvirkning fra nettet. FN har gitt flommen av falsk informasjon om korona kallenavnet «infodemic». Mot den er ingen immune, og de unge er mest utsatt.
Ungdom lider også mest under pandemiens sosiale følger. Forløsende oppmuntring og betingelsesløs omsorg er det som redder mange av de engstelige figurene i Tove Janssons univers. Men, de møter den ute i verden. Det er der, i møte med andre, de skal lære å forstå verden og seg selv. Det er liten plass til verden på Teams.
Når vaksinen kommer, skal vi endelig bevege oss bort fra stupet. Så venter bunnen av bakken.
Derfra går det som kjent bare én vei. Oppover.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: TWITTER, THE NEW YORK TIMES, THE ATLANTIC
