Omfordeling av jordeiendommer. Kindness Paradza så at den hvite jordeieren som han sto overfor, var bevæpnet. Det var han selv også.

– Men vi skjøt aldri. Jeg sa bare at dette er noe ugjenkallelig. Så vi inngikk en avtale, og vi delte jorden.

På den måten kunne Paradza, en journalist og bedriftsleder med en høy stilling i Robert Mugabes regjeringsparti Zanu-PF, ta over en 2000 hektar stor jordeiendom, Wamambo farm, tre timer nordvest for hovedstaden Harare. Snart var han i gang med å investere sine penger i gården og ansatte personell som hadde kunnskap om jordbruk.

Lignende scener med svarte som konfronterte hvite jordeiere, utspilte seg over alt i Zimbabwe like etter årtusenskiftet. Under tiårene da landet het Rhodesia og ble styrt av et rasistisk regime, hadde rundt 4000 hovedsakelig hvite jordeiere kunnet legge under seg det meste av landets fruktbare jordeiendommer. De bygde opp store kommersielle jordbruk som ble en ryggrad i økonomien. Jordbruket sysselsatte en tredjedel av landets arbeidskraft og sto for halvparten av eksporten.

Men hatet vokste, og en viktig ideologisk del av den svarte frigjøringskampen på 1960- og 70-tallet var å ta tilbake jorden. Til tross for at majoritetsbefolkningen vant makten i 1980, gikk omfordelingen likevel tregt i de to første tiårene. Det var ikke før på 2000-tallet at ting for alvor begynte å skje. Mugabe-tro krigsveteraner marsjerte sammen med jordløse og fattige masser mot de hvites gårder, med trommer og sang. Overtagelsene ble ofte voldsomme, og flere hvite jordeiere og svarte arbeidere på farmene mistet livet. Kaoset spredte seg.

– Men det var eneste måten å gjøre det på. Vi hadde i 20 år etter selvstendigheten forsøkt å gjennomføre det på en ordentlig måte. Men de hvite ville ikke, de var arrogante og mente at det var deres land, sier Kindness Paradza. Hans farfar ble selv tvangsflyttet fra sin jordeiendom på 1930-tallet.

Nytt liv på egen jordlapp. Mange av dem som tok over de store jordeiendommene, var i likhet med Paradza Zanu-PF-tilhengere med gode kontakter. Men det fantes også titusener av fattige og jordløse som nå fikk mindre jordflekker og med dem et nytt liv. 

Det gjorde mange av innbyggerne i byen Acturus, på det fruktbare høylandet et par mil utenfor Harare. Det er midt på dagen, solen står høyt på himmelen, og hakkene gir gjenlyd i området. 43 familier har fått 4 hektar hver av det tidligere kommersielle jordbruksområdet, og de jobber fra morgen til kveld for å få så mye som mulig ut av jorden. De fleste kan, i motsetning til mange andre småbønder i Zimbabwe, produsere litt mer enn de trenger til eget forbruk, og kan selge overskuddet.

– Mange av oss jobbet i en gullgruve i nærheten før år 2000, men det var på sultelønn, og livet kjentes håpløst. Så da Mugabe ga klarhetstegn til å invadere de hvites jord, grep vi sjansen umiddelbart, sier Durban Chimwaza, en av de nå selveiende bøndene i Acturus.

Men uten alle maskinene som den hvite jordeieren hadde hatt til hjelp, og uten noen videre kunnskap om jordbruk, begynte de å dyrke jorden.

– I begynnelsen var det vanskelig, og vi klarte selvfølgelig ikke å produsere like mye som den hvite jordeieren hadde kunnet. Men for hvert år har produksjonen økt litt, sier Chimwaza.

– Og fremfor alt, det jeg produserer, er mitt. I gruven jobbet jeg for noen andre som tok all fortjenesten.

Økonomien i fritt fall. Men samtidig som Chimwaza bygget opp sitt nye liv, kollapset Zimbabwes økonomi rundt ham. Da den gamle strukturen i landbrukssektoren ble ødelagt, kunne landet som tidligere hadde vært det sørlige Afrikas kornkammer, ikke lenger fø sin egen befolkning.

I stedet måtte man begynne å importere mat og sette sin lit til bistand. Store arealer som den politiske eliten hadde lagt beslag på, ble liggende brakk. Og de mange nye småbøndene ble overlatt til seg selv, uten støtte fra staten. Med begrensede kunnskaper om effektivt jordbruk og uten tilgang til finansiering og maskiner kunne de ikke produsere i nærheten av like mye som tidligere.

Samtidig tiltok Mugabe-regimets økonomiske mislighold av landet, og den vestlige verden innførte økonomiske sanksjoner. Zimbabwe sank stadig dypere og har under store deler av 2000-tallet slitt med store økonomiske problemer, for eksempel hyperinflasjonen rundt 2008 og den påfølgende matmangelen.

Selv om enkelte forskere har funnet lommer av fremgang i landbruket de siste årene, som for eksempel innen tobakk, så har de viktige mais- og hveteavlingene som regel ligget langt under nivåene på 1970–90-tallet, samtidig som folketallet har økt.

Da man begynte å ane den siste og kanskje alvorligste matvarekrisen mot slutten av 2019, besøkte FNs spesialrapportør om retten til mat, Hilal Elver, landet. I etterkant av besøket var hun tydelig:

Årsaken var ikke bare den ekstreme tørken, men også det økonomiske misligholdet, og at landreformene ikke ble gjennomført på en ansvarlig måte.

Zanu-PF-regjeringen har til sitt forsvar lansert et statlig bistandssystem kalt «command agriculture». Det resulterte i uvanlig store avlinger i 2017 og 2018, og for første gang på mange år måtte ikke landet importere mais for å mette landets befolkning. De fleste er imidlertid enige om at systemet ikke kan overleve i lengden med tanke på de ekstremt skrale statsfinansene. 

Nødvendig reform. Mandivamba Rukuni er professor i landbruksøkonomi i Harare og en flittig brukt ekspert på jordspørsmål. Det som hendte rundt 2000, var en tvungen nødvendighet, mener han. Landet kunne ikke forbli i de koloniale strukturene lenger.

En periode med økonomisk krise er som regel uunngåelig etter en så radikal landreform, uansett hvilket land man snakker om, mener han, selv om situasjonen forverres betydelig av at utviklingen av og støtten til landbrukssektoren uteble da jorden skiftet eier.

– Men det hadde ikke vært bedre å forbli der vi var bare for å beholde en viss økonomisk stabilitet. Vi var tvunget til å gå gjennom en periode hvor ting ble mye verre, sier han.

De gamle strukturene, med dominans av store kommersielle jordbruk som sysselsatte mange, var en økonomisk blindvei som fanget store masser i en lavinntektsfelle, mener han.

Han prater i stedet om småbønder som fremtiden for Zimbabwe, med små jordbruk som effektivt kobles til fabrikker og matbutikker i stedet for først og fremst å produsere til selvberging. Slik kan en solid økonomi bygges. Slik vil landet kunne mette sin egen befolkning igjen.

– Men det ligger tiår frem i tiden. Akkurat nå ser jeg ingen forståelse i Zimbabwe for hvordan man skal kunne knytte småbøndene til foredlingsindustrien, sier han.

Får ikke lån uten sikkerhet i eiendom. Ikke langt fra Acturus ligger Ivordale farm som drives av Andrew Pascoe, én av rundt 25 000 hvite zimbabwere. Det er midt i hveteinnhøstingen, og John Deere-treskemaskinen tygger i seg av feltet mens Pascoe forteller sin slektshistorie på britiskklingende engelsk:

Han er zimbabwer av fjerde generasjon: Hans farfars farfar kom fra Storbritannia til det som i dag er Zimbabwe i 1891 for å starte Frelsesarmeen, og slekten er blitt værende siden den gang.

– En stor del av den hvite minoriteten har nå forlatt landet. Det kunne jeg også ha gjort, men jeg valgte å bli værende. Dette er mitt land, og jeg vil være med på å bygge det opp, sier Pascoe.

Under jordreformene ble han først truet med å bli kastet ut av sin 1700 hektar store eiendom til fordel for en nevø av Robert Mugabe, men takket være gode regjeringskontakter fikk han beholde 1000 hektar. De siste årene er han imidlertid blitt tvunget til å gi fra seg bit for bit av den resterende jorden til personer fra den svarte majoriteten.

– I dag har jeg bare 65 hektar dyrkbar mark og 15 hektar beitemark igjen. Det er for lite til å kunne fø mine melke- og grisebesetninger, sier Pascoe.

I stedet har han fått inngå en partnerskapsavtale med dem som nå kontrollerer hans gamle jordeiendom om å få bruke den. Noen av dem bor utenlands, og han beskriver relasjonen med en del av dem som spent.

Men han har likevel full forståelse for jordreformene.

– Jeg er helt enig i at det var en ubalanse i hvordan jorden ble eiet. Men jeg mener det hadde vært bedre måter å rette det opp på.

Andrew Pascoe mener at et grunnleggende problem i dag er at det er blitt så vanskelig for jordbrukere å låne penger, slik han og hans forfedre gjorde da de bygde opp Ivordale Farm.

Pascoes poeng er at långiverne har vanskelig for å stole på at staten vil komme til å respektere eiendomsretten og ikke plutselig konfiskerer jorden og gir den til noen andre. Derfor blir lån for risikofylte. Og derfor legges det en klam hånd over landbruks-
utviklingen.

– Det må finnes en beskyttelse av eiendomsretten som står helt uavhengig av politisk innblanding.

I dag kan bønder som får tildelt jord i jordreformene iblant få 99-årige leieavtaler, men mange banker har vært skeptiske til å akseptere dem som sikkerhet for lån.

Småbøndene i Acturus har ingen papirer i det hele tatt, til tross for at myndighetene lenge har lovet dem det. Durban Chimwaza har aldri kunnet låne penger for å investere i jordbruket, til tross for at han gjerne skulle gjort det.

Han har fylt 70 år nå, men kanskje neste generasjon lettere vil få lån i fremtiden. Hans 27 år gamle niese Chipo Kalioma håper det. Hun går bøyd med sønnen Jacob på ryggen og plukker løk i den fruktbare jorden.

– Det er en tøff jobb å drive jordbruk helt uten maskiner. Se hvor store åkrene våre er. Hadde vi kunnet kjøpe en traktor, hadde jobben gått mye lettere.