Gisler i egen by. Da piloten så den enorme gleden og takknemligheten barna viste for så lite, fikk han lyst til å gjøre mer for dem. Det kommende året skulle han sørge for at 23 tonn godteri regnet ned over Berlin i små sukkertøyfallskjermer, som hver og én symboliserte håp.

Etter annen verdenskrig ble Tyskland splittet i fire okkupasjonssoner. De fire seiersmaktene, Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike, ble enige om å dele landet mellom seg. Sovjet tok Øst-Tyskland, og de tre vestmaktene tok Vest-Tyskland.

Men for at det skulle være helt rettferdig, ble også Tysklands hovedstad, som nå befant seg midt i det sovjetokkuperte Øst-Tyskland, delt inn i fire soner. Sovjet fikk Øst-Berlin. Vestmaktene fikk Vest-Berlin. Problemet var bare at sistnevnte plutselig var omringet av et hevnlystent Sovjet-unionen på alle kanter. Som følge av Hitlers herjinger hadde mellom 20 og 30 millioner russere nylig mistet livet.

Sovjet så sitt snitt til å bestemme så mye som mulig over Vest-Berlins sivilbefolkning, og gikk raskt ut over sine fullmakter. Blant annet krevde de å avskaffe tyske mark som valuta, noe vestmaktene selvsagt nektet. Sovjet ble forbannet og lot sinnet gå ut over vestberlinerne, som ikke kunne gjøre annet enn å klumpe seg sammen og holde på hatten mens to rivaliserende seiersmakter rev og slet i dem. For å vise muskler blokkerte Sovjet alle veier og jernbaner, og kuttet alle forsyninger til Vest-Berlin. Befolkningen skulle sultefores som straff. For vestberlinerne, som nå ble holdt som gisler i egen by, var ikke selvforsyning et alternativ. Berlin var sønderbombet, og å dyrke nok mat i ruinene for å brødfø de 2,2 millioner menneskene her, var umulig.

For å holde vestberlinerne i live, svarte vestmaktene med å igangsette den største luftoperasjonen i verdens-historien. De kalte den Operation Vittles (Operasjon forsyning).

Luften er for alle. Mens Sovjetunionen var opptatt med å svelge nøkkelen de nettopp hadde brukt i forsøk på å låse vestmaktene ute av Vest-Berlin, organiserte USA en luftbro over hodet på dem. De begynte i stedet å fly inn forsyninger.

Sovjetunionen var ute av stand til å gjøre noe som helst.

I året som fulgte, landet amerikanske fly, fullastet med mat, kull og medisiner, på Tempelhof flyplass i Berlin annethvert minutt, døgnet rundt. Innimellom landet det fly så ofte som hvert 30. sekund.

Pilotene, som fløy inn forsyninger til Vest-Berlin under Berlinblokaden, hadde lange arbeidsdager og -netter. En av dem var amerikanske Gail Halvorsen. Fra han var liten gutt hadde han drømt om å bli pilot. Men at han skulle bli barnas flyvende superhelt etter annen verdenskrig, hadde han ikke drømt om.

Etter kun å ha sett Berlin ovenfra i månedsvis, bestemte Halvorsen seg for å ta med kameraet sitt på tur i nærområdet for å lufte hodet. På andre siden av piggtrådgjerdet langs rullebanen ved Tempelhof Flyplass, så han rundt 30 barn som lekte. De ble fort nysgjerrige på den unge piloten og vinket ham bort til seg.

I et intervju med PBS minnes Halvorsen hva de sa: «Nå er det juli. Når høsten og vinteren kommer, vil du ikke lenger klare å komme deg inn her. Vær så snill, ikke glem oss da. Ikke gi opp håpet. Vi klarer å leve uten alt vi har lyst til å spise nå, så lenge vi vet at vi en dag får friheten vår tilbake.»

– Her sto unger på åtte til fjorten år og lærte meg, en amerikaner, betydningen av frihet. Jeg kunne nesten ikke tro mine egne ører. I månedsvis hadde de levd helt uten sjokolade og tyggegummi, og fått altfor lite mat. Likevel var det ikke ett eneste av de 30 barna som strakk armen gjennom gjerdet og ba om å få noe som helst, forteller Gail Halvorsen.

Etter en times tid sammen med barna, tok han farvel med dem. Men han hadde bare kommet lite stykke unna, før han snudde og gikk tilbake. I lommen hadde han funnet to strimler tyggegummi – Wrigley's Doublemint.

Han sendte begge gjennom gjerdet, og så forbauset på hvordan de delte dem opp slik at flest mulig fikk litt hver. Tyggispapirene ble deretter sendt rundt, slik at alle fikk lukte på det.

Hemmelig kjennetegn. Synet av den enorme gleden og takknemligheten barna viste for nesten ingenting, inspirerte Gail Halvorsen til å gjøre mer for dem. Vanligvis var han en mann som gjorde alt etter boken, og fulgte ordre fra sine overordnede. Derfor skvatt han da han plutselig hørte seg selv si:

– Om dere er her i morgen også, og lover å dele, skal jeg slippe ned nok sukkertøy og tyggegummi til dere alle sammen fra luften.

Han dro tilbake til basen ved flyplassen og kjøpte all sjokoladen og tyggegummien som fantes der. I tillegg donerte de andre pilotene alt de hadde av sukkertøy. For å være sikker på at sjokoladeplatene ikke skulle svimeslå noen på vei ned mot bakken, festet han dem til små fallskjermer laget av lommetørklær.

Neste dag gjorde han som han hadde lovet. Like før landing kastet han sukkertøyfallskjermene ut av flyet. Barna, som hadde stått og ventet hele formiddagen, kom løpende med armene i været. Til tross for at det landet nye fly hvert eneste minutt, skjønte de med en gang at dette var piloten de hadde snakket med dagen før. Avtalen var at Halvorsen skulle vingle litt med vingene, så barna kunne kjenne ham igjen. 

Halvorsen følte intens lykke da han så at barna fikk tak i fallskjermene og delte innholdet. På vei ut på rullebanen, etter å ha lastet av matforsyningen i terminalbygningen, kastet han et blikk ut fra cockpiten. Han minnes godt gledesscenen.

– Vi så de små armene som strakte seg gjennom gjerdet og vinket og jublet mot oss. Noen hadde fallskjermene i hendene. De små munnene, fulle av tyggegummi, gikk opp og ned. Vi vinket tilbake. Like etterpå var vi oppe i luften igjen.

Symboliserte håp. I stedet for å få en skjennepreken fra sine overordnede, ble Halvorsen tvert imot oppfordret til å gjenta suksessen. Fra nå av ble han kalt Uncle Wiggly Wings, Onkel Vinglevinge. Det kommende året skulle Halvorsen og de andre pilotene slippe ned 23 tonn godteri til barna i Vest-Berlin. De kalte det Operation Little Vittles, Operasjon Lille forsyning. Fallskjermprosjektet skjøt for alvor fart etter at det i The New York Times sto følgende notis: Har du lommetørklær til overs? Denne piloten trenger dem! 

Privatpersoner og fabrikker donerte til sammen lommetørklær nok til 250 000 fallskjermer, i tillegg til haugevis av tyggegummi og godteri. Barna ble oppfordret til å levere fallskjermene tilbake til nærmeste pilot, slik at de kunne brukes flere ganger.

I dag er barna rundt 80 år gamle. Da en mann som hadde vært så heldig å få tak i en av fallskjermene med en sjokoladeplate i 1948, fikk møte sin store barndomshelt Gail Halvorsen 50 år senere, fortalte han hvor mye det betød for ham og de andre barna.

– Det tok meg en hel uke å spise sjokoladeplaten. Jeg sparte på den, dag og natt. Men det var likevel ikke sjokoladen i seg selv som betød mest. Aller viktigst var det at noen i Amerika visste at jeg hadde det vanskelig, og at de brydde seg. Det ga meg håp. Uten håp dør sjelen. Jeg kan leve på lite mat, men ikke uten håp.

Gail Halvorsen mottok utallige brev og tegninger fra barn med lignende historier. Mange av dem har han møtt igjen som voksne.

Stiftelsen Berlin Airlift Historical Foundation er i besittelse av et av transportflyene som ble brukt til å fly inn forsyninger til Berlin i 1948 og -49. Flyet, en Douglas C-54 Skymaster, er døpt «Spirit of Freedom», og fungerer som et flyvende museum. I 1998 tok Gail Halvorsen og stiftelsens grunnlegger Tim Chopp «Spirit of Freedom» med på en 69 dager lang Europa-turné.

For å minnes og hedre de allierte pilotene som risikerte livet under Berlinblokaden, arrangeres det med jevne mellomrom flyshow der sukkertøyfallskjermer kastes ut til barna. I forbindelse med 70-årsjubileet for opphevingen av Berlinblokaden som ble markert 10. juni 2019, ble Gail Halvorsen hyllet.

I oktober fyller han 100 år. Ifølge ham selv er han fremdeles like glad i sjokolade og sukkertøy som før.

Kilder: «The Berlin Candy Bomber», wigglywings.weebly.com; «The Candy Bomber», PBS/Youtube); «1948: Luftbrücke – Die Rosinenbomber», Youtube; Berlin Airlift Historical Foundation; spiritoffreedom.org; Store Norske Leksikon; Wikipedia