Kigali, Rwanda. Kuer er veldig viktig i Rwandas kultur og et symbol på velstand, fremgang og identitet. De brukes fremdeles i dag som medgift ved giftermål eller som gaver. Siden myndighetene i Rwanda innførte Girinka-programmet i 2006, etter å ha sett hvor utbredt det var at rwandiske barn var underernært og kortvokste, er melkeproduksjonen og -forbruket doblet.
Programmet ble etablert for å få bukt med underernæringen og gi fattige bønder økte inntekter. Dette er i stor grad oppnådd gjennom større tilgang til og forbruk av melk, ved at flere familier har fått seg en ku.
På midten av 1990-tallet var hovedstaden Kigali full av små kiosker i tre eller bølgeblikk, med skiltet Amata na Fanta Bikonje (kald melk og leskedrikker), men de forsvant med byplanleggingen for å gjøre byens gater vakrere. Dette var imidlertid med på å øke populariteten til de nåværende installasjonene kjent som amata meza, eller melkebarer.
Da Hasna Biryogo (33) giftet seg i 2017 og ønsket å stifte familie, sluttet hun i jobben som selger og bestemte seg for å starte sin egen forretning. Hun åpnet en melkebar i Nyamirambo, den muslimske bydelen i Kigali. Dette er et utbredt forretningskonsept i Rwandas hovedstad, hvor det hovedsakelig serveres melk, enten fersk eller syrnet.
Stedet hennes er enkelt, hvitt og rent. En 300-liters melkekjølingstank dominerer hele rommet. Et par bord og flere hvite plaststoler, i tillegg til en disk langs den ene veggen, tar opp resten av plassen. «Min første investering var kjøpet av denne melketanken og en bestilling på 200 liter melk, og siden da har jeg ikke sluttet å selge.»
Biryogo serverer melk kontinuerlig fra klokken 08 til 22, og gjennom dagen er det en jevn strøm av kunder som til sammen kjøper rundt 200 liter melk hver dag. Melken hennes kommer fra Nyanza Milk Industries Ltd, landets nest største meieriselskap. Amata meza-markedet i Kigali er i stor grad delt mellom de to største aktørene i bransjen, Inyange Industries Ltd og Nyanza Milk Industries Ltd, som har åpnet melkebar-franchiser over hele byen. I tillegg kommer uavhengige amata mezas fra mindre eller familiedrevne meierier som får melk fra småbønder.
Hard konkurranse. Bare et par kvartaler unna ligger Alexis’ Inyange Milk Zone. Klokken er 12, og det er rushtid, og rundt 20 boda-boda-sjåfører, motorsykkeltaxiene som oversvømmer byen, har pause og snakker ivrig mens de drikker melken sin, som for mange er en erstatning for lunsj den dagen. Alexis Musoni (26) jobber i en av de hele 77 Inyange Milk Zones som for øyeblikket finnes i Kigali. Literprisen er halvparten av hva den er for melkekartonger.
«Vi åpnet for ti måneder siden, og vi serverer uten stopp fra klokken 07 til 22», forteller Alexis mens han fyller en kanne med takeaway-melk fra den enorme kjøletanken i stål som fyller praktisk talt hele lokalet. De fleste av kundene hans har med seg sine egne flasker og kjøper daglig melk for å ta med hjem, andre drikker et glass med fersk eller syrnet melk stående på gaten foran disken, mens noen tar seg bedre tid ved bordene i lokalet ved siden av. Da melkebaren kom, ga det også dem et oppsving og et tilsig av nye kunder.
Elie Niyishobora (23) begynte i denne bransjen i desember 2019. «I starten gikk det veldig bra, men vi merker at det er stor konkurranse i nabolaget», forteller han med et oppgitt smil. Stedet er lite og dunkelt, med lave bord og stoler og en disk med ulike typer snacks man kan spise sammen med melken. De har ulike termoser med varm melk, hvit «kaffe» (varm melk med litt te) og grøt laget av korn.
Hver morgen kommer melkemannen på sykkel og leverer ti liter melk fra en gård i nærheten, og det er alt Elie klarer å selge i løpet av en dag, i motsetning til sine naboer Hasna Biryogo og Alexis Musoni som selger mellom 150 og 200 liter fersk melk om dagen.
Populær melkebar. Foran det populære markedet Kimironko er det en melkebar hvor folk kontinuerlig kommer og går. Stedet er stort, og foruten den store melketanken ved inngangen er det flere bord hvor kundene samler seg. Det er travelt hele tiden. Mens en gutt i skoleuniform rolig dypper en muffins i et krus med varm melk, kommer to menn inn med flere spann med melk som de laster av en liten varebil.
Paret som driver melkebaren, serverer melk uten stans. Antoine Muyange (37) serverer ved bordene, og Madeleine Uwera (34) selger melk som takeaway fra et vindu som vender ut mot gaten.
FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) har etablert 1. juni som verdens melkedag som markeres hvert år. Hensikten er å øke bevisstheten omkring hvor viktig det er å drikke melk og hvilke ernæringsmessige fordeler det har, samt å understreke hvor viktig bidrag meieribransjen er for bærekraft, økonomisk utvikling, folks levebrød og ernæring.
I Kigali, takket være de utbredte melkebarene, ser det ut som om de feirer melkedagen hver dag hele året.