Løgn som kunstform. Komedien «The Invention of Lying» (2009) skildrer en verden hvor alle er dønn ærlige. Hele tiden. Den eneste mulige formen for underholdning er opplesning av fakta.
Det kan virke fint å slippe løgn, bedrag og svindel, men det store flertallet i dette filmuniverset knuges av den nådeløse gjennomsiktigheten. Det finnes ingen pause fra Sannheten. Ikke før den dagen Mark Bellison (Ricky Gervais) oppdager muligheten for å lyve. Snart revolusjoneres tilværelsen, for flere enn ham selv.
«The Invention of Lying» handler om det tveeggede potensialet som ligger i fantasien og fortellingens makt. Den kan glede og inspirere, men også forføre og manipulere. Vi er rett og slett svake for kunstferdige løgner.
Men hva slags nytte har vi egentlig av eventyr, skrøner, legender og drama? I kampen for å overleve er jo sannferdig informasjon essensielt. Så hvordan forklarer vi vår narrative tilbøyelighet?
Her er én teori: Hjernens viktigste oppgave er å skape mening. Den organiserer kaoset av sanseinntrykk i en strukturert sammenheng, slik at vi kan orientere oss blant dem. Vi «dikter» på sett og vis frem en oppfatning av virkeligheten. Men som flokkvesener trenger vi også å enes om en felles virkelighetsforståelse. Den skapes gjennom fortellinger.
Fortellingene trenger ikke være sanne for å skape mening og sammenheng. Det holder at de formidler idealer som styrker samfunnet.
Disse fortellingene trenger imidlertid ikke være sanne for å skape mening og sammenheng. Det holder at de formidler idealer som styrker samfunnet.
Guder og helter. I rundt 2700 år har Homers fortelling om trojanerkrigen, «Iliaden», hatt et publikum. Her barker sagnomsuste helter sammen, mens gudene intrigerer. Selv om Wolfgang Petersens filmversjon «Troja» fra 2004 droppet gudene og ga mer plass til sjarmørprinsen Paris (Orlando Bloom) og den skjønne Helena (Diane Kruger), handler dramaet like fullt om hvordan ulike mennesketyper ter seg i konflikten. Det kommer til syne blant annet i kontrasten mellom «den rasende» egosentrikeren Akilles (Brad Pitt), som søker evig ære på slagmarken, og familiefaren Hektor (Eric Bana), som er av den mer pliktoppfyllende typen og motiveres til å slåss fordi hjembyen må forsvares.
Eposet lar ulike idealer brynes mot hverandre. Rollegalleriet i de homeriske sangene byr på flere mulige forbilder. I denne sammenhengen blir eventuelle fakta om den reelle trojanerkrigen mer uvesentlig, selv for moderne mennesker som ikke tror på de olympiske gudene.
Dramaet er blitt viktigere. Eller for å sitere forfatteren Edgar Lawrence Doctorow: Hvem vil bytte «Iliaden» mot de «virkelige» historiske detaljene?
Idealene fremheves også i Det gamle testamente, hvor vi møter minneverdige skikkelser som Noa (i den første katastrofefortellingen) og Samson (en tidlig superhelt). De er mytologiske figurer, i historier med et religiøst fundament og siktemål. Men disse fortellingene er ikke fiksjon slik vi forstår begrepet – som «dikt og forbannet løgn». Når oppsto så denne diktekunsten?
Indre stemmer. Historikeren Laura Ashe har et overraskende presist forslag: Fiksjonen så dagens lys på 1150-tallet. På dette tidspunktet vokste en ny forståelse av selvet frem. Det filosofiske teorigrunnlaget om en indre moralsans var blitt formulert av den franske teologen Peter Abelard. Rundt 1155 kom tendensen til uttrykk i litterær sammenheng, da en normannisk skribent ved navn Wace ga fransk språkdrakt til Geoffrey of Monmouths historie om de britiske kongene. Wace diktet videre på forelegget, og la en uventet replikk i munnen på en av kong Arthurs menn – Gawain.
Fiksjonen så dagens lys på 1150-tallet. På dette tidspunktet vokste en ny forståelse av selvet frem.
I den aktuelle scenen står krigen for døren, noe ridderen Cador hilser velkommen – fordi det gir anledning til å demonstrere krigerske dyder. Vi gjenkjenner hyllesten av idealene, men Gawain mener Cador tar feil. Det er bedre for landet om freden rår. «Hyggelige tidsfordriv er gode, og det samme er kjærlighetsforhold. Det er for kjærlighet, og for elskende, at riddere gjør ridderlige gjerninger», sier Gawain.
Det er et revolusjonerende budskap, ifølge historiker Ashe. Denne revurderingen av dydenes rangordning gjør individet verdifullt i seg selv, og inviterer til å dikte om hver enkelts «indre stemme» og dens forhold til andre. Bare noen få år senere kom de første versjonene av tragedien om «Tristan og Isolde».
Kontrakten med publikum. Synspunktet til Ashe får støtte i boken «Medieval Narratives Between History and Fiction» (2012), redigert av Panagiotis A. Agapitos og Lars Boje Mortensen, som argumenterer for at den såkalte «fiksjonskontrakten» oppsto i middelalderen. Dette er den innforståtte enigheten mellom forfatter og publikum om å «la oss late som om dette er sant så lenge fortellingen varer».
Aksepten av fiksjonskontrakten kom fordi datidens lesekyndige innså at ikke alle de apokryfe evangeliene som forelå, kunne være like troverdige. Enda villere var de populære heltefortellingene om Aleksander den store. Noen av disse minner om science fiction (med flyvende fartøy og undervannsbåter), mens andre lar den makedonske generalen utkjempe slag mot enhjørninger eller enda merkeligere vesener.
Ifølge Mortensen, som er professor i middelalderlitteratur, var den første rendyrkede fiksjonsboken Chrétien de Troyes versjon av sagaen om Kong Arthur og ridderne av det runde bord, som kom på 1170-tallet. Men først på 1800-tallet ble det etablert et konsekvent skille mellom fag- og skjønnlitteratur.
Empatitrening. Siden den gang er mye sagt og skrevet om hvordan fiksjon påvirker oss. Den gamle ideen om at fortellinger kan brukes til å fremme visse idealer, er ikke dødd ut. Andre vektlegger de terapeutiske effektene. Litteraturprofessor Harold Bloom mente at litteratur «hjelper oss med å godta vår egen dødelighet.»
Litteraturprofessor Harold Bloom mente at litteratur «hjelper oss med å godta vår egen dødelighet.»
Jonathan Gottschall, forfatteren av «The Storytelling Animal: How Stories Make Us Human» (2012), påpeker at fortellinger ikke er så vilt ulike og kreative som vi innbiller oss. Strukturen på dem, uansett hvor i verden du leter, er forbausende konform og forutsigbar. Dette er fordi fortellingene i bunn og grunn er problemløsende narrativ, men ikke på den måten at de nødvendigvis kan brukes som manualer til å løse konkrete oppgaver. Du leser ikke Ernest Hemingways «Den gamle mannen og havet» for å lære fiskerfaget. «Hamlet» er ikke Shakespeares håndbok om «hvordan være prins av Danmark».
Poenget er at vi konfronteres med utfordringer og krevende situasjoner, uten risiko. Vi trener på problemløsning via figurene i dramaet. Gjennom dem kan vi vurdere konsekvenser og muligheter.
Skeptikere finnes. Økonomen Tyler Cowen hevder at fortellinger er antitesen til vitenskapelig tenkning. De forenkler og legger vekt på enkelttilfeller. Vår narrative tilbøyelighet gjør det derfor vanskeligere å finne rasjonelle løsninger på problemene.
Men det er én ting fortellingene er skikkelig gode til: empatitrening. FMRI-skanning viser hvordan hjernene responderer hos folk som lytter til andres historier. Dette hinter tross alt om en mulig evolusjonær fordel: Vi liker fortellinger – sanne som usanne – fordi de gir oss øvelse i å forstå andres tanker og følelser. Våre sosiale ferdigheter kan forbedres i denne prosessen, noe som igjen styrker samarbeidsevnen innad i gruppen.
Var det noen som spurte om nytteverdi?
Kilder: The Atlantic Monthly, History Today, The Wrap, Videnskab.dk, Aeon.com, Edge.org, Big Think.