Død og ødeleggelse. 14. november 1951, klokken er 19.45. Vi befinner oss i Polesine-området, 60 kilometer sør for Venezia. Enorme vannmasser styrter nedover elven Po og ut mot Adriaterhavet. Vannstanden er rekordhøy. Kraften i elven er voldsom.

De siste to ukene har det regnet konstant, og folk har jobbet på spreng for å unngå en katastrofe. Tonnevis med sandsekker er lagt ut for å demme opp. Akkurat idet mørket har senket seg, gir dikene etter for naturkreftene. En vegg av vann reiser seg. Den slår inn over jordene og videre inn mot de mange små landsbyene. Bølgene tar mennesker, buskap og hus med seg, gjennom natten og ut mot sjøen. Eksperter har lenge advart mot at blant annet avskogingen i fjellene ville kunne føre til økte vannmasser i elven, og nå er katastrofen et faktum.

Et par dager senere tar en italiensk radioreporter seg inn i området. Han forteller om «død og ødeleggelse». Rundt 100 personer har mistet livet i vannmassene, 1000 kvadratkilometer med dyrket mark er forvandlet til en innsjø, og 16 000 husdyr har gått tapt. 180 000 av områdets innbyggere, mange av dem fattige bønder, er nå drevet på flukt. «Ubeskrivelig», stotret reporteren fra statskanalen.

Så fort meldingen når frem til Norge bestemmer Norsk Folkehjelp og Røde Kors seg for å bidra. Sammen forfatter de et opprop for «Italiahjelpen». En appell blir trykket på avisforsidene landet rundt. Det norske folk blir bedt om å donere penger, klær og mat. Statsminister Oscar Torp stiller seg bak initiativet.

«Italienerne klarer ikke hjelpearbeidet etter en slik naturkatastrofe alene», sier han i en tale i radioen, før han retter «en inntrengende henstilling til alle kvinner og menn om å støtte Italiahjelpen.»

10 000 gummistøvler. Det viste seg raskt at svært mange var villige til å bidra. Over de neste ukene ble det samlet inn alt fra tørrfisk og tørrmelk, til klær og kontanter. Viking-konsernet donerte 10 000 par med gummistøvler, og flatbrødfabrikken Ideal på Hamar ga et tonn flatbrød. Kong Haakon donerte 1000 kroner, og norske fotballklubber, med storlaget Fredrikstad FK i spissen, samlet sammen rundt 200 000 kroner. Lokalavisen i Grimstad kunne under overskriften «Flinke gutter» melde om at to aspirerende ildsjeler ved navn Terje og Herman hadde arrangert utlodning av ei kringle og to bokser med hermetiske plommer. De hadde fått inn 34 kroner som ble overlevert Italiahjelpen.

Allerede etter et par uker hadde 77,5 tonn med matvarer, klær og skotøy blitt sendt av gårde, og nordmenn hadde gitt i underkant av 1,5 millioner kroner – tilsvarende 25 millioner i dag. Men hvordan kunne disse midlene best komme flomofrene til nytte?

Ferdighus fra Fredrikstad. Ettersom titusenvis av mennesker sto hjemløse, bestemte Italiahjelpen seg for å bygge opp en hel landsby. I slutten av august 1952 ble 50 stykk flatpakkede tomannsboliger fraktet ned til Nord-Italia. Husene var tegnet av en italiensk arkitekt, mens patentet og materialene var det Fredrikstad Treullfabrikk som sto for. En lokal fraksjon av Røde Kors skulle ta seg av byggearbeidet der nede, men norske eksperter var med for å veilede. Hovedansvaret for det norske oppsynet ble gitt til «den kjente skiinstruktør Peder Kjellberg, som jo er tømmermann av yrke, og som kan italiensk og kjenner italienske forhold», het det i avisene.

Kjellberg selv – som for øvrig hadde representert Italia i hopp under det underkjente ski-VM i Cortina i 1941 – innrømmet overfor Aftenposten at disse «monotone» tomannsboligene kanskje ikke helt tilfredsstilte italienernes medfødte skjønnhetssans. «Men bare vent til poplene står i vårgrønt på piazzaen og robiniaens bladverk kranser hovedgatene, da skal ingen komme og si at ikke Landsbyen Norge er et trivelig sted», sa Kjellberg før han fulgte opp med en humoristisk observasjon: «Italienerne kan ikke leve uten blomster – de vil heller unnvære maten enn skjønnheten.»

Et par måneder senere sendte avisen Verdens Gang en korrespondent til området. Etter å ha rapportert om byggearbeidet kom journalisten med en kuriøs bemerkning: «I Norge vil det kanskje forbause og skuffe å få vite at innbyggerne i landsbyen kommer til å være kommunister.»

Dette området av Italia var og er kjent for å være ganske så rødt politisk, og få år i forveien hadde selv Det norske Arbeiderparti gått til det skritt å definere seg som antikommunistisk. Det var en gryende frykt for den røde fare her hjemme, og journalisten hadde kanskje rett i at noen av de norske giverne ville bli forbauset.

Landsbyen Norge. Men solidariteten kjente ingen ideologiske grenser. Et lite år senere, i september 1953, sto 100 familier på til sammen 450 personer klare til å flytte inn i de 50 norske ferdighusene. De splitter nye leilighetene i tomannsboligene hadde innlagt vann og strøm, noe som hadde vært uvanlig på disse trakter før katastrofen.

Formannen i Norsk Folkehjelp, Sigurd Halvorsen, reiste ned for å overvære innvielsen av landsbyen. Til Arbeiderbladet kunne han fortelle at de samme jordbruksarbeiderne som bodde der før katastrofen, nå hadde fått nye hjem. Innbyggerne hadde selv valgt å kalle stedet for Villaggio Norge – Landsbyen Norge – og nå hadde de stelt i stand til fest for Halvorsen, Kjellberg og de andre nordmennene. «Det var pyntet med flagg og girlander og over 1500 mennesker var til stede», meddelte den fornøyde formannen, «høydepunktet var likevel overrekkingen av gavebrevene til familiefaren i hver av leilighetene – hver familie fikk nemlig et brev som gir dem eiendomsretten til huset.»

Landsbyen lå nå på en høyderygg, og den var omgitt av betongvoller til vern «mot nye overraskelser fra Po-elvens side», som det ble sagt i avisene. Denne høyderyggen strakte seg dog ikke lenger til værs enn drøye fire meter over havet, og på spøkefullt vis ble den kalt for «alpene i Po-deltaet» av innbyggerne. 

«Hils kong Haakon!» Halvannet år etter at Villaggio Norge ble innviet, besøkte journalist Jørgen Juve landsbyen. Den tidligere fotballstjernen rapporterte om mennesker som nå hadde «funnet tilbake til livet og troen på fremtiden»:

«I den skarpe skyggen av de lave norske husene, mot en ødsel kveldssol, står en staselig gammel dame, Rosa Marcellina Pacchiele, ved sykkelen sin og sier en hel del jeg ikke forstår. Unntatt det aller siste: Hils Presidenten! Hvilket betyr hils Kong Haakon! Hun er takknemlig for huset hun har fått av Norge etter flommen høsten 1951, og hun lar hele sitt latinske temperament velte innover meg (...) På meg virker det sterkt at et norsk tiltak har gitt et slikt storslått resultat. Her har norske givere ytt levende nasjonalhjelp til en velorganisert liten by for fem hundre mennesker. Et samfunn som stadig lar tankene gå til et annet land på kloden – til mennesker langt borte, i en verden med adskillig strid.»

Juve fortalte videre at en stor bauta i marmor – utsmykket med relieffer av flombølger, familier som holder hverandre i hendene og et vikingskip – var blitt oppført som et minnesmerke over bistanden fra den norske Italiahjelpen.

Bautaen står der ennå, og landsbyen heter fortsatt Villaggio Norge. Men under byggearbeidet hadde prosjektet faktisk blitt kalt for Oslo. Så dersom du i dag spør en av den eldre garde der nede om hvor vedkommende er fra, vil du faktisk kunne få til svar: Io sono di Oslo.

Lange hjelpetradisjoner. Da en ny flomkatastrofe rammet Italia i 1966, ble Italiahjelpen igjen involvert. Denne flommen er mest kjent for at den la Firenze under gjørme. Den ødela flere av renessansebyens kulturskatter, truet en hel verdensarv, og folk strømmet til fra hele Europa for å bistå i hjelpearbeidet.

Den norske Italiahjelpen valgte dog å rette oppmerksomheten mot en liten by nord for Verona ved navn Canal San Bovo. Skogsarbeiderne i området hadde mistet det meste. Veiene var borte, broer hadde rast sammen, og jordene var «skyllet av gårde med flomvannet eller dekket av grus og slam». Mat, klær, medisiner og penger ble igjen samlet inn for å hjelpe de rammede.

De 19 helsearbeiderne, og de tre fra sivilforsvaret, som denne våren har bidratt ved Bolognini-sykehuset i Bergamo, føyer seg dermed inn i rekken av nordmenn som har strukket ut en hjelpende hånd til trengende italienere.

Kilder: Norske aviser fra årene 1951-1955, samt 1966, L'alluvione – il Polesine e l'Italia nel 1951 (Paolo Sorcinelli)