Frihetens episenter.
Home is where the heart is, sang Elvis. I koronaens tid har dette hjem – stedet vi mest og helst forbinder med frihet, kjærlighet og sjelefred – frontkollidert med arbeid og plikter. Stedet der vi til vanlig stort sett styrer hva vi vil gjøre og når vi vil gjøre det, er etter skjematiske prinsipper blitt en arena for alt som må utføres. Da stuen ble utvidet til kontor, lekeplass, klasserom og treningsrom, glapp sam-tidig det ene, hellige fristedet for mange, stedet for tilbaketrekning og hvile. Alle gjøremål av familiær, kollegial, faglig, huslig og intim art inngikk plutselig i det samme planleggings- og prioriteringsregimet i dette nye, begrensede «allrommet».
De tapreste av dem i arbeid har likevel måttet ut av hjemmet for å gå på jobb, de aller tapreste i «de typiske kvinneyrkene» – med sykepleiere og renholdere blant de største heltene. Kanskje kunne noen av dem tenkt seg en jobb med hjemmekontormulighet, og leser beskrivelsen over som en sutrende oppsummering av en tross alt privilegert tilværelse.
Med en massiv uttesting av «det utvidede hjemmekontoret» er samtidig kjønnsrollene blitt gjenstand for vurdering. Om noen pre-korona skulle ha vært på gli mot en romantisk forestilling om den tradisjonelle husmorrollen og hjemlige tilværelsen – slik den misjoneres av ulike gryende såkalte tradwives-bevegelser som beskrevet i månedens hovedsak på side 16 – har hjemmelivet de siste ukene sannsynligvis også vært en realitetsorientering for mange.
Men kjærlighet og frihet blir heldigvis ikke definert av fordelingen av oppgaver i hjemmet eller utenfor, for – skal vi tro den samme Elvis – Anywhere you are, is home.
At et økende antall kvinner selv stiller seg bak et syn på at kjærlighet defineres av at hun underordner seg mannen eller gjeninntar kjøkkenbenken, er nærmest surrealistisk. Når USAs konservative aktivist Phyllis Schlafly (1924–2016) – omtalt som «feminism's worst nightmare» – i Cate Blanchets skikkelse i den nye, kritikerroste HBO-serien «Mrs America» uttaler: «We want the right to be a mother, the right to be a wife», er premisset feil.
Det er ikke retten til å være mor eller kone som er truet, men friheten til å velge enhver tilværelse som kvinne. Det er samtidig alles rett å organisere sin familie slik de ønsker. Men alternativer til den utearbeidende moren kan ikke handle om å sette mannen først. Det kan derimot gjerne dreie seg om å fremsnakke oppgaver i hjemmet, uansett hvem som utfører dem.
Da jeg i påsken testet ut drive-in-kino for første gang, var det med en barnslig forventning om å oppleve en stemning fra Amerikas storhetstid, slik jeg bare hadde sett det på … film. Å delta på en kollektiv kulturopplevelse som ikke skulle strømmes ut av en isolert skjerm hjemme, var i seg selv svært etterlengtet. Film på drive-in var greit nok, men også en påminnelse om hvorfor vi har funnet andre måter å oppleve film på.
Og på samme måte som det at man ikke får gå ut av bilen under visningen, fremstår den ensidige husmoridealiseringen som en begrensende øvelse. Slik drive-in-kino ble et alternativ i koronakrisetid, virker tradwives-bevegelsen som en feilslått romantiserende løsning på andre typer kriser, på bekostning av hardt tilkjempede alternativer og muligheter.
I en koronastille by så jeg forleden et oppslag der noen hadde skrevet med store, røde bokstaver: «We Won’t get back to normal, ‘cause normal was the problem.» Det som nok var ment som en opposisjonell kommentar til verdensordenen før koronakrisen, kan like gjerne fungere som en appell til kvinnene som bruker energi på å overtale oss om fortreffelighetene ved en «normaltilværelse» i hjemmet slik den var en gang på 1950-tallet. Den nye normalen er for lengst etablert og handler om frihet til å velge.
Bare vi kommer ut av hjemmekontoret.
Tine Skarland, redaktør