Mulig utbytterik livsbegrensning.
Røde Kors var tidlig på banen med sine «koronavettregler». Nr. 5 lød: «Hold kontakt med venner og familie på telefon, e-post eller sosiale medier». Regel nr. 4 handlet om ikke å bruke alkohol for å takle en stresset situasjon. Mens noen ble redd for å besøke bestemor, dro ungdomsgjenger på byen for å holde dommedagsfester som førte til forbud mot all skjenking etter klokken halv ni. Så stengte det meste av møteplasser likevel ned, tynget av uoverkommelige hygieneregimer.
Dermed startet den isolerte hjemmetilværelsen for alvor, med en livsbegrensning og frihetsberøvelse de færreste av oss har opplevd. Før den digitale undervisningen kom i gang etter at koronakrisen stengte ned skolene, ble timeplanens fransktime for datteren min erstattet av den storslagne franske kinosuksessen «Les Intouchables» – «De urørlige» – uten norske undertekster.
Selv skulle jeg fra det pålagte hjemmekontoret prøve å finne ut hvordan et månedsmagasin som Aftenposten Innsikt skulle supplere denne utgaven med relevant koronajournalistikk. Siden oppstarten av magasinet i 2008 har verden spunnet merkbart raskere, der temaer og nyhetsforløp oftere blir uegnet for et månedsperspektiv og tvinger frem alternative løsninger, med behov for å løfte blikket enda litt lengre frem i horisonten.
I en ferdigprodusert aprilutgave måtte noen saker ut og andre, som berørte den krisen som utspinner seg, måtte inn. Innimellom jakten på egnet koronatematikk med innsiktperspektiv, falt blikket på den franske filmen som datteren min fulgte med på i «fransktimen» på skjermen i stuen.
Der, foran en smilende mann i rullestol, danset en gjeng med festpyntede glade franskmenn til en livsbejaende Earth, Wind & Fire-låt. Mannen i rullestol, den velstående og kulturbevandrede Philippe, ble presentert for gleder som det måtte et nyansatt wildcard av en personlig assistent til, for å gjøre synlig for ham. Driss, en uskolert, ubemidlet og tilsynelatende enkel fyr fra Paris’ innvandrer-ghetto, hadde sitt spesielle talent i å finne glede der mange av oss har mistet den av syne.
Linken til situasjonen vi nå alle befinner oss i, meldte seg: I koronakrisen er vi alle blitt «intouchables» – frarøvet det vi vanligvis forbinder med et meningsfylt og aktivt liv, fordi vi må hilse med albuen og går glipp av en tur på byen.
Philippe, lam fra halsen og ned, fikk hjelp av Driss til å oppdage noe av det som hele tiden hadde vært tilgjengelig for ham, men som hans fysiske begrensninger hadde fått ham til å tro var tatt fra ham.
Den store forskjellen på ham og de fleste av oss nå, er selvsagt at vi på et eller annet tidspunkt vil kunne vende tilbake til vårt gamle liv, og igjen få full bevegelsesfrihet og kunne ta for oss av valgmuligheter.
Om denne unntakstilstanden varer «lenge nok», vil vi likevel – når det vante livet vi forlot i mars, vender tilbake – ha en mulighet til å foredle innsikten som erfaringene i en påtvunget tilværelse nå gir oss.
Ufrihet og innskrenkede muligheter tvinger oss til å tenke på nye måter. Blant det som er blitt utilgjengelig, er også mange vante distraksjoner som vi nå slipper. Det burde frigjøre enormt med tid og tankekapasitet til å reflektere over hva vi har og hva som betyr noe.
Vi blir også ekstra skjerpet i å holde oss orientert i nyhetsflommen og være mer kritiske til de mange kildene for informasjon. Spaltist Oliver Burkeman i The Guardian peker på hvordan den økende digitale distraksjonen over lengre tid har gjort oss mer utålmodige med våre egne kognitive prosesser, og gjort oss dårligere i stand til å tenke ting ordentlig gjennom.
Dette igjen, sier Burkeman, får oss til å stole på og dele uriktig informasjon. Distraksjonene er for mange, og refleksjonen lider. Kanskje vil en tid med færre distraksjonen lære oss noe om å være mindre skråsikre – og mer åpne for at det meste har flere sider.
Den norske filosofen Einar Duenger Bøhns teori om at det er de uegennyttige forsøkene hver dag på å forbedre relasjoner og gjøremål som er den egentlige meningen med livet, har brått fått en helt spesiell aktualitet.
Om vi legger litt ekstra tanke og tilstedeværelse i det vi gjør og sier, vil disse dagene på hver vår øy kunne gi god trening i akkurat det.
Kriserammet industri og næringsliv får statlige økonomiske redningspakker. De færreste bedrifter kan se frem til noen utbyttefest med det første. Men på det personlige plan kan livsbegrensningene bli utbytterike.
Hvis vi er heldige.
Tine Skarland, redaktør
