Røper innholdet. Den engelske forfatteren og skuespilleren Quentin Crisp takket en gang nei til å se «Hamlet» med begrunnelsen at han «allerede visste hvem som vant». Slik kan jo noen hver ha det. Det er ikke alt drama vi ønsker å se om igjen. Men kan det forklares med et naturlig behov for å bli overrasket?

Tja. De gamle greske tragediene åpnet gjerne med en dialog som opplyste publikum om hva de ville få se. Shakespeare baserte seg hyppig på historisk kongestoff og fortellinger som allerede var godt kjent blant publikum. Og mange av kapitteltitlene i 1800-tallets romaner røpet innholdet på de kommende sidene.

Det var i gamle dager! Moderne filmskapere vil ikke at handlingen blir avslørt på forhånd, protesterer kanskje leseren nå? Og det er rett. Skjønt, så sent som i 1976 – et helt år før «Star Wars» fikk premiere – røpet George Lucas selv det meste av plottet i et intervju med The New York Times. Han nevnte til og med at Dødsstjernen sprenges.

Kulturrevolusjonen. Noe har åpenbart skjedd siden da. For måten vi snakker – eller kanskje helst ikke snakker – om innholdet i filmer og TV-serier har endret seg radikalt de siste årene. Et taushetsregime har etablert seg. På engelsk har denne vendingen fått navnet spoiler culture.

«To spoil» betyr jo bokstavelig talt «å ødelegge». Å røpe viktige momenter i en film oppfattes nå som en form for psykologisk sabotasje.

Begrepet henger intimt sammen med fremveksten av internett. Da nyhetsgruppene så dagens lys, oppsto behovet for en «nettikette», og avsløringer av «spoilers» ble definert som høyst unødvendig og uønsket. Rundt årtusenskiftet fant begrepet veien inn i hovedstrømskulturen. De første årene av 2000-tallet var det fortsatt en utbredt aksept for at man kunne snakke fritt om filmer og serier som ikke lenger var ferskvare. Fredningstiden var for eksempel over for «Den sjette sansen» (1999) og «De mistenkte» (1995), som begge har en overraskende vri på slutten.

Så kom streamingen.

Folk begynte å «binge» hele sesonger av TV-serier. De siste restene av det gamle mediefellesskapet, hvor de fleste så mye av det samme på omtrent sammenfallende tidspunkt, gikk i oppløsning.

Dermed festet spoilerkulturen grepet. På 2010-tallet ble den uformelle pause-snakken preget av tabuet. Siden praten samtidig flyttet seg til sosiale medier, med et stort antall deltagere, ble det også vanskeligere å unngå uønskede opplysninger. Mange reagerte ved å skjerpe tonen mot spoilerne. Men akk hvor vanskelig det var å holde sjokket fra «The Red Wedding» i «Game of Thrones» (2011–19) for seg selv!

Hemmeligholdet. Den nye medievirkeligheten ble en utfordring også for serieskaperne og filmbransjen. Lanseringer i forskjellige regioner på ulike tidspunkter var sårbare for informasjonslekkasjer. I nettets tidsalder er enhver offentliggjøring pr. definisjon global og umiddelbar.

Bransjen eksperimenterte med ulike virkemidler: De appellerte til publikum om å holde på hemmelighetene. Anmelderkorpset og journalistene fikk presentert klausuler i presseinvitasjonene. Å lage reportasje fra et filmsett kunne noen ganger fortone seg som å besøke Nord-Korea.

Praksisen vedvarer. Under lanseringen av «Blade Runner 2049» (2017) ba regissør Denis Villeneuve anmelderne om å unngå omtale av flere detaljer. For å skjerme «Avengers: Infinity War» (2018) ble emneknaggen #ThanosDemandsYourSilence tatt i bruk. Oppfølgeren, «Avengers: Endgame» (2019), ble tagget med #DontSpoilTheEndGame.

Produsentene tok i bruk forvirringstaktikker, for eksempel ved å ha flere ulike versjoner av manus. Dermed sådde man tvil om det var «den riktige versjonen» som eventuelt lekket ut.

Produsentene tok også i bruk forvirringstaktikker, for eksempel ved å ha flere ulike versjoner av manus. Dermed sådde man tvil om det var «den riktige versjonen» som eventuelt lekket ut. Noen ganger spilte man inn flere versjoner av samme scene, slik at heller ikke skuespillerne kunne være sikre.

I trailerne for Avengers-filmene puttet Marvel sågar inn klipp som ikke fantes i filmene. Målet var å lure fans som fingransket materialet i jakt på ledetråder om eventuelle overraskelser.

Men kanskje viktigst av alt: Takket være Twitter og andre sosiale medier fikk filmselskapene en direktekanal til publikum – som de selv kontrollerte. Fansen ble invitert til å #join-theconversation, og strømmet til.

Strategiendringen. Denne posisjonen har nå noen av de store aktørene begynt å utnytte – ved å stimulere spoilerangsten hos følgerne.

Disney tok føringen da «The Mandalorian» (2019-) skulle lanseres. Dette er en spin-off-serie som bygger på Star Wars-filmene, og var således garantert stor forhåndsinteresse.

I en pressemelding ble det opplyst at det allerede i første episode ville komme «en dramatisk spoiler om Star Wars-universet». Serien (og avsløringen) kunne bare sees på strømmetjenesten Disney+, som ble lansert samtidig. Dermed fantes det kun én bombesikker måte å unngå spoilerspøkelset på for den tallrike Star Wars-fansen: Tegne abonnement på Disney+ fra dag én.

Også den siste Avengers-filmen utnyttet spoilerangstens mobiliseringspotensial. Grepet var enkelt: Filmselskapet annonserte at spoilerforbudet bortfalt etter premierehelgen. Resultatet ble at folk løp til kinoene for å se filmen før spoilerne innhentet dem, og «Avengers: Endgame» kunne notere seg den nest beste inntjeningen i en premierehelg noensinne.

Den siste Avengers-filmen utnyttet spoilerangstens mobiliseringspotensial. Grepet var enkelt: Filmselskapet annonserte at spoilerforbudet bortfalt etter premierehelgen. Resultatet ble at folk løp til kinoene for å se filmen før spoilerne innhentet dem, og «Avengers: Endgame» kunne notere seg den nest beste inntjeningen i en premierehelg noensinne.

På denne måten er nettalderens publikumstendenser blitt en fordel for konsernene – særlig vis-à-vis det entusiastiske segmentet som oppfatter seg som blodfans. Men det kan være betenkelig om miljøet dyrker en selvforståelse hvor de ikke bare er tilhengere av filmene og fortellingene, men også av selskapene som produserer dem.

Ukritiske idealer. Deler av spoilerkulturen preges nå av økende intoleranse, hvor en «voktermentalitet» gjør seg gjeldende. Det holder ikke at du selv unngår å spre informasjon som potensielt kan avsløre hemmeligheter. Forbudet gjelder også alle andre. I tillegg er kriteriene for hva som definerer en spoiler blitt skjerpet. Selv detaljer fra en offisiell trailer kan omfattes av tabuet.

Den uforberedte publikummer er blitt et slags ideal for mange. Ideen er at enhver filmopplevelse bør være «upåvirket». Når dette idealet tillempes på andre, oppstår konflikter. Ikke minst rammer det seriøse diskusjoner om kvaliteten på det som lages.

I fjor sommer la Emily VanDerWerff, som er kritiker i nettmagasinet Vox, ut en Twitter-melding hvor hun fortalte at et filmstudio hadde bedt om at en artikkel ble fjernet. Ikke fordi det sto noe ukorrekt eller fornærmende i den, men fordi den inneholdt spoilers. At teksten var markert med forhåndsvarsler hjalp ikke, heller ikke at omtalen var positiv. Hun fikk senere svar fra andre skribenter som hadde opplevd lignende.

Vox etterkom ikke anmodningen, men episoden illustrerer situasjonen. Mens filmselskapene har loset publikum inn i sine kommunikasjonskanaler og dermed styrket posisjonen, er kritikken under press.

Hvis overdreven respekt for spoilerangsten gjør det umulig å omtale avgjørende momenter i en film, må nødvendigvis anmeldelsen skrives med færre konkrete referanser. Den blir kontekstløs og diffus.

Det kan være verdt å minne om hva den berømte filmkritikeren Pauline Kael en gang påpekte: «Innen kunsten er kritikeren den eneste uavhengige informasjonskilden. Resten er reklame.»

Paradokset. Dagens publikum ser altså ut til å ha fått spoilere på hjernen. Men hva om de gamle grekerne faktisk var inne på noe? At det ikke gjør noe å få handlingen røpet i forkant? Og hva om nyere forskning gir dem rett?

I 2011 utførte psykologene Nicholas Christenfeld og Jonathan Leavitt et eksperiment som skulle undersøke hva slags effekt spoilere egentlig har. Det demonstrerte klart og tydelig at de ikke forpurrer opplevelsen av en fortelling. Tvert imot ble opplevelsen forbedret av noen forhåndsavsløringer.

«Folk som leser om studien, nekter å tro det», sier Christenfeld i et intervju med Esquire. «Folk tror ikke at de kan se for seg slutten på forhånd. De tar feil om sine egne estetiske vurderingsevner.»

En viktig forklaring på dette paradokset er at vissheten om hvor vi er på vei, gjør det lettere for et publikum å nyte andre aspekter ved fortellingen.

Faktum er at vi foretrekker å få spenning og (teoretisk) usikkerhet presentert i formelpregede (altså forutsigbare) historier. Dette er grunnen til at sjangerkonsepter er så slitesterke. Bare det å velge seg en sjangerfilm er jo å velge en pakke med velkjente elementer. Nei, James Bond døde ikke denne gangen heller! Er du overrasket? Ja, det forelskede paret fikk hverandre til sist i den romantiske komedien, selv om det var mye trøbbel underveis. Hvem skulle trodd det!

Gleden ved en fortelling er antagelig i større grad knyttet til selve erfaringen – eller den narrative reisen – enn til endepunktet.

Dessuten kan også dramaturgiske overraskelser fremstå som tvangsmessige, dårlig motiverte eller skuffende. For å sitere Jennifer Wright på Medium-bloggen Humungus:

«Dersom du ser film bare fordi du forventer å få en vill overraskelse, antar jeg at M. Night Shyamalan har laget masse som passer deg. Håper du liker «Lady in the Water». Ingen andre gjorde det.»

Vi lar tipset stå. Om du i stedet har lyst til å se to vidt forskjellige filmatiseringer av det særdeles velkjente dramaet «Romeo og Julie», kan du sjekke ut Baz Luhrmanns versjon fra 1996 og sammenligne detaljer og uttrykk i den med Franco Zefferellis fra 1968. Begge er gode, på hvert sitt vis.

PS! Det forelskede paret dør på slutten i begge filmene.

Kilder: Wired, Psychological Science, Escapist Magazine, io9, Esquire, Vox.com, The Urban List, medium.com/humungus/