Stormer de store varehusene. Shiling ligger en times kjøretur fra den kinesiske havnebyen Guangzhou. Byen er gravitasjonspunktet for den kinesiske lærvareindustrien, sysselsetter rundt 120 000 mennesker og produserer varer til en verdi av ni milliarder yuan årlig.

For resten av verden er den et problem. Under eufemismen «lav og middels kvalitet lærvarer» spyr byen ut piratprodukter av kjente varemerker hvert eneste år. Som for eksempel falske Louis Vuitton håndvesker.

For den vestlige verden er piratproduktindustrien en gigantisk igle som suger næring fra dem som opererer lovlig og med ekte varemerker. Den er også ute av kontroll.

Der falske varer og ulovlige kopier tidligere holdt seg i sine økonomiske «reservater» – gjerne på et marked i den tredje verden – finner dagens piratprodukter i sine sofistikerte innpakninger veien til luksuriøse varehus i Europa og USA.

Mange av disse produktene er harmløse i den forstand at de ikke volder skade på andre enn rettighetshaveren.

Andre er direkte livsfarlige. Bare i Europa sirkulerer det til enhver tid 170 falske medisiner, ifølge EU-kommisjonen. I noen av disse er det funnet ingredienser som lim, voks, bly og borsyre. 

Bare i Europa sirkulerer det til enhver tid 170 falske medisiner, ifølge EU-kommisjonen. I noen av disse er det funnet ingredienser som lim, voks, bly og borsyre.

Mye av denne medisinen ender i Afrika, der 25 prosent av alle farmasøytiske produkter er falske. På verdensbasis ligger andelen på rundt 8–10 prosent, viser tall fra WHO. Det gir en verdi på omkring 32 milliarder dollar bare for denne ene piratkopiindustrien.

Og dét er bare toppen av isfjellet.

Hvert år sendes det falske vesker, klær, bildeler – ja, endog flydeler – software, elektriske artikler, filmer, sko, barberhøvler, tannpasta, solbriller, teposer, batterier og mye, mye annet ut i de internasjonale handelsarteriene. Denne handelen er verdt rundt 200 milliarder dollar hvert eneste år, har OECD regnet ut.

Men da er hverken digitale produkter eller innenlands omsetning regnet inn. Det betyr at totalverdien for denne handelen kanskje beløper seg til 650 milliarder dollar årlig, antyder International Chamber of Commerce. Det tilsvarer halvparten av USAs samlede eksport av varer og tjenester, eller all eksport fra Japan og Latin-Amerika tilsammen.

Det er med andre ord formidable verdier som går tapt for patenthavere, designere, artister og varemerkebedrifter. Og hva mer er: Brorparten av disse milliardene av dollar går til grupper som bruker resten av sin tid på menneskesmugling, dop, våpenhandel, kriger og pengevask, skriver OECD Observer. Med adresse Kina.

Det er nemlig ingen tvil om hvem synderen er.

I perioden 2004–2009 sto Kina for rundt 77 prosent av alle piratprodukter som ble beslaglagt i USAs havner, ifølge amerikanske myndigheter. I verden som helhet, er andelen antagelig enda høyere; opp mot 86 prosent, ifølge OECD.

Med andre ord: Klarer man å knekke kinesisk piratproduksjon, så klarer man også å knekke den globale piratproduksjonen.

Og det er nøyaktig hva man prøver på.

Nå kommer ACTA. Allerede i 1994 ble TRIPS (Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights) hektet på WTO som en generell beskyttelse av patentrettigheter, copyright, varemerker og design. I høst ble den endelige teksten i en annen avtale, nemlig ACTA (Anti-Counterfeiting Trade Agreement) lagt frem til sterke protester fra nettopp Kina.

Det vil gi mer muskler til å slåss mot piratprodukter, samtidig som vestlige selskaper og produktutviklere sikrer sine patentrettigheter og den profitten som er knyttet til dem.

Spørsmålet er om bunnlinjen i det rike nord skal være avgjørende. For hvorfor skal vestlige selskaper ha enerett på teknologi som i noen tilfeller endog er hentet i Afrika?

Den andre siden av piratmynten handler om fattigdom og utvikling: I den tredje verden er innbyggerne helt avhengige av medisiner som er rimeligere i innkjøp enn hva vestlige farmasøytiske selskaper kan tilby. Fattige bønder trenger billig såkorn, og over hele verden finnes mennesker på lavbudsjett som gjerne vil bære en Louis Vuitton eller slappe av foran den siste Hollywood-filmen. Land i transmisjon trenger dessuten teknologi som gjør at de kan moderniseres hurtigere.

Patentrettigheter og copyright bidrar ikke bare til å gjøre en rekke produkter dyrere. De hindrer også overføring av teknologi til land som bare er få skritt fra å bryte ut av fattigdomsfellen.

En studie utført av Commission on Intellectual Property Rights viser at rigide patentrettigheter har en negativ effekt på utviklingsland. «Det pågående arbeidet med å styrke patentrettigheter globalt kveler tilgangen til ny kunnskap i utviklingsland og gjør det vanskeligere for fattige mennesker å få tilgang til livsviktige medisiner», heter det i den ti år gamle studien. En senere rapport fra 2006 fastslår at innovasjon bare er nyttig hvis den kommer folket til gode, og at dette «åpenbart ikke er tilfellet når nye medisiner er ute av rekkehold for menneskene som trenger dem».

Studien viser at det knapt finnes noe land som har gjennomgått en moderniseringsprosess uten å rappe litt teknologi her og der.

«Det later til å være en generell enighet om at den østasiatiske suksessen for en stor del skyldtes deres evne til å imitere, absorbere, assimilere og kopiere utenlandske innovasjoner», heter det. Og at «assimileringen av slik teknologi var en kritisk komponent i ’det asiatiske mirakel’».

Det er symptomatisk for debatten at piratkopitapene for den vestlige verden er tallfestet ned til hver minste lille falske malariatablett, mens det ikke finnes noen beregninger over tap som bunner i manglende innovasjon og modernisering i fattige land. Derimot har man tall over hva dette betyr for den kinesiske økonomien.

Tar man utgangspunkt i OECD-anslaget på 200 milliarder dollar årlig, vil den kinesiske andelen på rundt 80 prosent ligge i spennet 120–140 milliarder dollar årlig – rundt 8 prosent av det kinesiske brutto nasjonalproduktet anno 2006. I 2002 gjennomførte Christian Science Monitor en undersøkelse av piratkopiindustriens betydning for Kinas sysselsetting, og kom til at mellom tre og fem millioner ansatte brukte tiden til å lage kopier av andres merkevarer.

Bare for de rike? Det høres ikke altfor mye ut, tatt i betraktning av at landet hadde 774 millioner ansatte i 2008. Så vil Kina kanskje ta skrittet over på det nivået der modernisering og velstand har eliminert nødvendigheten av å stjele andres teknologi?

I det minste er Kina i ferd med å stable egne patenter på beina. Antall patentsøknader økte med 26 prosent årlig i perioden 2003–2006, og allerede i år vil Kina bli verdens største registrerer av nye patenter, ifølge UNESCO.

Men kinesiske oppfinnelser utgjør bare 0,5 prosent av det FN omtaler som patenter av «høy kvalitet». Og landet driver fortsatt industrispionasje i stor stil, mens de pøser ut giftig tannkrem, farlig trepanel og blyholdige leker.

Poenget for kritikere av ACTA er ikke at kineserne skal fortsette å sluse livstruende produkter ut på det globale markedet. Budskapet er snarere at patentrettigheter og copyright fjerner det kompetitive drivet som bringer prisene nedover og gjør teknologi tilgjengelig for alle.

Den gamle kriger Noam Chomsky er ikke i tvil om hva den vestlige verden driver med. Han skriver i Global Issues:

«WTO insisterer på produktpatenter for at ikke verden skal komme opp med en bedre løsning. Det hindrer vekst og utvikling, og det er også det som er meningen.»