Härnösand, Norrland, Sverige. Solen skinner på glasstaket, det er rundt 25 grader varmt, og luftfuktigheten er høy i det nybygde drivhuset. Fra de små lukene i de små pappboksene som er satt pent på rad, surrer humler ut og inn, opptatt med å pollinere blomstene på de høye tomatplantene som slynger seg oppover. I et betydelig svalere rom like ved siden av, svømmer et tusentall fisk av lak-searten regnbueørret rundt i ti store bassenger. Det er tilsynelatende to vidt forskjellige verdener, men her lever fisken og tomatplantene i symbiose.

Forklaringen er enkel: Vannet som fiskene lever i, pumpes inn til tomatplantene som tar opp energien fra næringsstoffene i fiskebæsjen. Samtidig renses vannet når det renner gjennom bedene tomatplantene vokser i. I de såkalte biosengene lever bakterier som bryter ned ammoniumet som er skadelig for fiskene, men som dannes av deres gjeller og avføring. Det rensede vannet føres siden tilbake til fiskebassengene.

Det eneste man må tilføre er fiskefôr og vann tilsvarende det plantene har suget opp.

Oppdrettsmetoden kalles akvaponi. I tusenvis av år er den benyttet av mennesker – først og fremst i Asia og hovedsakelig utendørs. Entreprenørene bak dette 7000 kvadratmeter store anlegget i et industriområde i Härnösand i sørlige Norrland har en sterk tro på metoden: At den i en omformet og modernisert innendørsversjon skal bli fremtidens urbane oppdrettsmetode.

– Vi ser oss som et teknologiselskap som utvikler ideer. Virksomheten i Sverige skal bli et eksempel på hvor lønnsomme og bra disse oppdrettssystemene er. Vår globale spredning kommer til å handle om å selge våre systemer og vår kunnskap, sier Hugo Wikström, en av grunnleggerne av selskapet Peckas Naturodlingar.

Trå start. Men for å kunne fortelle om selskapet må deres historie deles i to. Den ene delen har funnet sted de siste tre årene: storskala oppdrett med moderne teknologi og 2000 aksjeeiere som har investert for at selskapet skal ekspandere med et seks ganger så stort anlegg i nærheten av noen av Sveriges største byer. Den andre delen av historien, som begynte lenge før dette, handler om Pecka Nygård, en ensom mann og hans iherdige arbeid. En stor del av sitt yrkesliv viet han til tradisjonelt fiskeoppdrett i merder i havet. Nå har 81-åringen brukt mer enn 20 år på å bevise at akvaponi er en velfungerende og mer miljøvennlig form for oppdrett.

– Om du oppdretter et tonn fisk på land, får du nok næring til ti tonn grønnsaker. Å spyle ut alt det i havet er rent sløseri, sier Pecka Nygård.

Han fikk visselig EU-støtte til byggematerialer og deltok i forskningsprosjekter. Men til tross for sitt iherdige arbeid begynte han å tvile på at gjennombruddet noensinne ville komme.

– Jeg fikk ikke gehør. Folk hadde vanskelig for å tro at det her skulle gå. Men jeg visste at systemet fungerte, ellers hadde jeg jo ikke holdt på med dette i 22 år, sier han.

Den skjeggete 81-åringen rister på hodet. Han sitter nå på et kontor med aircondition ved et nybygget drivhus og er deleier i et ekspanderende selskap som bygger sin virksomhet tuftet utelukkende på hans ideer. Til tross for dette sitter frustrasjonen igjen fra alle de årene da folk så på metoden hans med skepsis.

Det er fem år siden Hugo Wikström og hans kompanjonger «fant» Pecka Nygård. Det var i siste liten.

– Han gikk rundt med kubeinet og hadde begynt å demontere anlegget sitt. Han var oppgitt, syntes at han var gammel og ferdig med alt, sier Hugo Wikström.

Den første tanken var å starte et økonomisk samarbeid, mest for å forvalte den unike avlingen. Men da Wikström, som fra før var en miljøinteressert IT-entreprenør, begynte å gjøre økonomiske beregninger, forsto han at det var mulig å gjøre dette lønnsomt, bare det ble gjort stort nok.

Mulig takket være bevisste forbrukere. I 2019 har Peckas Naturodlingar levert sine første fisker til restauranter. Det er et relativt dyrt produkt for en kokk å kjøpe inn. «Premium», sier Hugo Wikström. Selv tomatene, som har vært i handelen under ett år, er et dyrt produkt og koster mellom 160 og 200 kroner kiloen.

– Det er den sterke trenden med bevisste konsumenter som gjør dette mulig. Folk trigges av at det er kortreist, svenskprodusert og bedre smak. Vi beregner at 15–20 prosent av konsumentene vil og kan betale for slikt, sier Hugo Wikström.

Den høye prisen for akvaponi-oppdrettet fisk vil bestå, i alle fall om man skal tro Anders Kiessling, professor i akvakultur ved Sveriges landbruksuniversitet (SLU).

– Det kommer til å endre seg noe ettersom teknologien blir mer utbredt og utvikles, og da vil det kunne spre seg nedover i inntektsgruppene. Men dette kommer fremdeles til å være produkter av det dyrere slaget, sier Kiessling. Han tror akvaponi kommer til å vokse fremover. I Sverige er det allerede i gang gjennom Peckas Naturodlingar, og i Norge spår han en fremtid med en fremvekst av akvaponianlegg i urbane miljøer.

Men det store spørsmålet blir da: Er akvaponi løsningen på oppdrettsnæringens utfordringer?

– Nja, det er en nisje. Det er en av flere typer fiskeoppdrett, men det vil aldri kunne komme opp i de volumene vi spiser i dag, sier Anders Kiessling.

Ifølge ham spises det bare i Sverige mer enn 200 000 tonn fisk hvert år. Man kan sammenligne dette tallet med tallene til Peckas Naturodlingar som etter en ekspansjon hvor kapasiteten seksdobles, trolig vil kunne produsere rundt 400 tonn fisk som igjen gir næring til over 3000 tonn tomater.

– Da forstår du hvilken mengde tomater vi må spise for å nå opp til disse mengdene fisk, sier Kiessling.

Fremfor alt tror han akvaponi-oppdrett kommer til å bli en katalysator for resten av bransjen.

– At det finnes de som viser at det går an å bruke kretsløpsmetoder – det kommer til å føre til et påtrykk fra konsumentene på dem som oppdretter i havet, med krav om å utvikle teknologien. Men den kommer til å se helt annerledes ut enn akvaponi.

Stadig utvikling. En ting er i alle fall sikkert: Fremskrittene innen akvaponi og såkalte resirkulerende akvatiske systemer (RAS), en annen landbasert metode, går stadig fremover. Når det gjelder sistnevnte, handler den bærekraftige utviklingen om å lykkes med å fange opp de næringsstoffene som ellers går tapt.

Anders Kiessling kjenner for eksempel til RAS-anlegg i Sverige der vannet fra tusenvis av tonn oppdrettsfisk skal gi næring til alger som i sin tur blir biobrensel som brukes til utvinning av silisium til kretskort.

Også fôrspørsmålet er viktig. I Peckas og Hugos anlegg er fôreffektiviteten høyere enn i sjøoppdrett, hvor store mengder skylles ut i åpent hav. Her gir ett kilo tørrfôr 1,2 kilo fisk og drøye ti kilo tomater. 20 prosent av fôret består av fiskemel fra brisling, en sildefisk som fiskes i Østersjøen, og som renses for giftige dioksiner. Den vegetabilske delen er for det meste soya.

Men Anders Kiessling på SLU tror på enda bedre løsninger i fremtiden. Han deltar selv i prosjekter der restprodukter fra mat- og skogindustrien brukes for å ale frem insekter og mikrober som skal kunne erstatte soyaen og deler av fiskemelet i fôret, et arbeid som pågår i samarbeid med partnere i Norge.

Det handler også om å få nyttiggjort næringssaltene (fra fiskens ekskrementer), mener han. De gir en gjødslingseffekt i vannmassene som kan føre til redusert vannkvalitet og miljøtilstand. I Sverige bidrar slike utslipp til gjengroingen av Østersjøen, mens det i oppdrettstette norske fjorder fører til nedslamming av sjøbunnen, som får følger for livet i dypet. Samtidig er fosfor, som brukes i matproduksjon og er blitt en mangelvare globalt, en bestanddel i næringssaltene. Dersom fiskeslammet hadde blitt samlet opp, kunne man utnyttet dette fosforet. Kiessling er opptatt av at produksjon av fiskefôr ikke konkurrerer med areal eller innsatsfaktorer som brukes til dyrking av menneskemat.

Frisk som en akvaponi-fisk. Tilbake i drivhuset i Härnösand er Hugo Wikström fornøyd med å drive en virksomhet som, ifølge hans egne ord, lever i pakt med naturen.

– Vi får en rekke ting på kjøpet. I løpet av 22 år har vi aldri hatt en sykdom på våre fisker. Unntaket var den første leveransen da anlegget var nytt. Da hadde ikke biosengene kommet i gang, men nå når de er eldre, tar de hånd om skadelige virus og bakterier, på samme måte som det fungerer i naturen. Pecka hadde biosenger som var aktive i 15–20 år, og de ble bare bedre og bedre med tiden, sier han.

Pecka Nygård selv er fornøyd med at hans ideer endelig har kommet til nytte – selv om han mener at det som skjer nå, burde skjedd for ti år siden. Da hadde anlegg som det i Härnösand allerede vært spredt over hele Sverige, mener han.

Men likevel er han ikke ferdig. Til tross for all oppmerksomheten omkring fiskeoppdrett, så er Peckas Naturodling i dag først og fremst en tomatprodusent. Det vil 81-åringen endre på.

– Jeg skisserer på et nytt system, en akvaponi der proporsjonene endres så det blir mer fisk i forhold til antall tomater. Vi har søkt om penger til en forstudie. Går den gjennom, bygger vi et testsystem med en gang, sier han.