Kontroll med et mangehodet troll.
Vi liker som regel å lene oss på WHOs ekspertise og autoritet i spørsmål om global helse. Men da FNs helseorganisasjon i fjor høst innlemmet en rekke begreper fra tradisjonell kinesisk medisin (TCM) i WHOs såkalte diagnosebank, ble det bråk. At WHO-lederen som hadde banet vei for å slippe TCM inn i varmen, Dr Margaret Chan, er kinesisk og på vennskapelig fot med Kinas ledere, bidro til at hun også ble tillagt en skjult agenda.
Kritikerne mente inkluderingen ville føre til at folk i større grad benyttet seg av tradisjonell kinesisk medisin i stedet for å oppsøke vestlig medisinsk behandling, og at den ga såkalt alternativ behandling en ufortjent «eim av seriøsitet».
I WHOs begrunnelse for den omstridte avgjørelsen er imidlertid et sentralt poeng nettopp å sikre at det er leger skolert i vestlig skolemedisin som eventuelt rekvirerer tradisjonelle behandlingsmetoder, som for eksempel akupunktur, hos seriøse behandlere. I en slik prosess mener WHO man samtidig vil kunne fange opp om det som fremstår som uskyldige plager, er tidlige tegn på en mer alvorlig tilstand som krever skolemedisinsk behandling.
Det overordnede argumentet er at inkluderingen vil kunne sikre bedre kontroll med det som beskrives som et «mangehodet troll» i et felt overmodent for standardisering og regulering. Tradisjonell medisin er fortsatt den primære behandlingsformen for 60 prosent av verdens befolkning, og om man ønsker å underlegge disse metodene bedre kontroll, er det vanskelig å se noen bedre tilnærmingsmåte enn å ta dem «inn i varmen», forutsatt at det fungerer etter hensikten.
Målet er selvsagt større pasientsikkerhet, ikke mindre, gjennom muligheten som nå byr seg til kontrollerte, kliniske forsøk, transparens og kunnskapsdeling. På samme måte som nettroll angivelig sprekker i dagslys, kan man se for seg at de skadelige, ikke bærekraftige og direkte farlige delene av TCM vil tape terreng til de seriøse som nå får en mulighet til å gjøre seg mer tilgjengelig, rydde opp i uryddig praksis og dele erfaringer og kunnskap som tåler klinisk testing.
I Vesten reagerer mange i økende grad på overspesialisering, overmedisinering, utilbørlige bivirkninger fra sterke medisiner, følelsen av å være en samlebånds-pasient hos leger med stadig mindre tid til å se kroppen og livssituasjon under ett. Men ikke alle drar i denne retningen. Andelen norske sykehus som tilbyr akupunktur, har økt fra 25 til 37 prosent i løpet av de siste 15 årene, noe som speiler en endret innstilling også i fagmedisinske miljøer.
De har angivelig for lengst innsett at en eksplosjon i livsstilsrelaterte sykdommer også vil handle stadig mer om å forebygge, snarere enn å kurere, og at pasienten selv kan bidra og ta ansvar for sin egen helse.
Samtidig vokser våre forventninger til å få medisinsk hjelp. Mange vil se en vinn-vinn-situasjon i at mennesker med lettere lidelser ikke konkurrerer om ressursene og plass på venteværelset med dem som er alvorlig syke. Det er her mange mener TCM kan bidra – ikke som et alternativ – men som et supplement der det egner seg, i en reformert, kunnskapsbasert versjon. Men for å kunne ta den inn, må man først åpne døren.
Skeptikerne minner om at tradisjonell medisin lenge var «et uoversiktlig sammensurium av diagnoser og behandlingsformer som varierte fra sted til sted», slik Aftenposten beskrev det etter WHOs avgjørelse. Men tradisjonell medisin har også vært mye mer enn det. 40 prosent av alle legemidler har sin opprinnelse i et naturprodukt, og starten på medisin sprang ut fra dem som kunne noe om planter – før kjemien fikk dominere legemiddelmarkedet. I konkurranse med planteriket kommer likevel kjemien til kort for mange alvorlige tilstander, som blant annet enkelte krefttyper, slik professor Berit Smestad Paulsen forteller om i denne månedens hovedsak.
På et tidspunkt i historien valgte vestlig medisin å skille kropp og sjel, noe man aldri gjorde i tradisjonelle behandlinger. Det er imidlertid bred tverrfaglig enighet om den kraftfulle virkningen av placebo, og at den demonstrerer tydelig sammenhengen mellom biologiske, kognitive, følelses- og atferdsmessige funksjoner.
De alvorlige skyggesidene ved tradisjonelle metoder løses neppe ved å holde dem ute i kulden. Verden går fortsatt fremover ved samarbeid og åpenhet. Om TCM som behandlingsform gis «et skinn av troverdighet» av å bli innlemmet i WHOs diagnosebank, vil det samtidig kunne bidra til transparens, innføring av nye krav og standarder til testing og sikkerhet. På dette feltet er Kina, med sine geostrategiske, langsiktige visjoner, neppe interessert i å bli tatt med buksene nede.
Kanskje ser Kina på WHOs avgjørelse som en seier for deres tradisjoner og utøvelse av myk makt.
Kanskje blir det også et bidrag til verdenshelsen.
Tine Skarland, redaktør
