Nytt kart. For en teknologioptimist som meg var det en fornøyelse å være til stede på det storslagne 150-årsjubileet for rederiet Wilhelm Wilhelmsen i Operaen den siste fredagskvelden i september. Jubileet samlet de fleste av kongerikets rike og mektige (inklusive kongen og dronningen). Men i pausene, og det er i pausene temperaturen måles best, var det ikke det hederskronede, gamle rederiet som rådet grunnen alene.
Det store samtaleemnet var tvert imot det faktum at den norske oljealderen er forlenget på ubestemt tid etter oljefunnene på Avaldsnes og Aldous Sør i Nordsjøen.
I kriker og kroker samlet små grupper seg til samtaler, og for et godt trenet øre var det lett å oppfatte hva samtalene dreide seg om: Oljen og den ferske situasjon en rekke bransjer plutselig er havnet i.
En typisk bemerkning fra en kjent finansmann, som en diskret person som meg vil unnlate å nevne ved navn, summerte opp stemningen perfekt: «Faen! Vi må tegne kartet på nytt!»
Det må han nok, finansmannen. Og mange med ham. For inntil de nye funnene, Skrugard langt i nord og de nye vest for Stavanger, Avaldsnes og Aldous Sør, var det nesten opplest og vedtatt i oljemiljøet at der knapt var nye funn å gjøre i sveitserosten Nordsjøen. Oppmerksomheten var i stedet vendt mot de kalde og forblåste nordområdene, hvor Skrugard ble funnet, og østover mot delelinjen mellom Norge og Russland.
Det var nesten opplest og vedtatt i oljemiljøet at der knapt var nye funn å gjøre i sveitserosten Nordsjøen.
Bare de største optimistene trodde nye funn av betydning kunne gjøres i «gamle» Nordsjøen.
Svensk oljeselskap. Med ett slag har et nesten ukjent, børsnotert svensk oljeselskap, Lundin (familienavnet til selskapets største eier), gjort de store oljeselskapenes tidligere forsøk til skamme. Esso ville ikke engang prøve, Elf bommet med noen meter, og vårt eget Statoil ga oppgitt feltet tilbake til staten. Ny teknologi fikk riktignok Statoil til å melde seg på nok en gang.
Det var Statoil som fant Aldous, og statsselskapet er stor eier i begge funnene, mens Lundin sitter på 40 prosent i Avaldsnes og 10 prosent i Aldous. De to feltene er forbundet med hverandre, de er lette å utvinne, utvinningsgraden er 70 prosent mot 50 prosent på de fleste andre felt i Nordsjøen. I tillegg er transporten av oljen billig takket være det allerede eksisterende nett av oljerør i Nordsjøen.
En riktig gullpakke er det Lundin har funnet, og nye boringer kan raskt komme til å øke innholdet i de samlede funnene til rundt 2000 millioner fat, hvilket gjør det til norgeshistoriens tredje største etter Statfjord og Ekofisk. Feltet kan operere lønnsomt helt ned til en oljepris på 40 dollar pr. fat.
Feltet kan operere lønnsomt helt ned til en oljepris på 40 dollar pr. fat.
Ikke rart det ble skålt friskt på Operaen denne kvelden. De fleste later forlengst til å ha glemt at oljeprisen for temmelig nøyaktig ti år siden lå rundt 20 dollar pr. fat. Men knapt noen tror vi noen gang vil oppleve en oljepris under 50 dollar pr. fat, så den bekymringen skal jeg i denne omgang la ligge.
Et ekstra statsbudsjett. Det viktigste med de nye funnene er kanskje ikke at staten trolig kan innkassere et helt statsbudsjett ekstra i skatter fordelt over de kritiske årene hvor den beryktede eldrebølgen ruller inn for alvor. Minst like viktig er det at funnet klart bærer bud om at Nordsjøen rommer mer olje i områder med tilsvarende grunnforhold som på Avaldsnes/Aldous.
Sannsynligvis åpner derfor funnet for en bølge av nye boringer i områder som tidligere er oversett eller gitt opp. Den nye teknologien, både når det gjelder leting og produksjon, har lagt på seg 40 års kvalitet, erfaring og kompetanse siden Philips fant Ekofisk i julehelgen 1969/70. De samme bedriftene som boret tørre hull i 70- og 80-årene, kan med den nye teknologiens hjelp komme til et ganske annet resultat denne gang.
Det kan bli et Klondyke for hele den norske oljebransjen i årene fremover i stedet for den solnedgang så mange pessimister, ikke minst de alltid svartsynte makroøkonomene, har sett for seg og lagt inn i sine dystre prognoser. Det kan gå mot påskemorgen for norsk oljebransje. Gjenoppstandelsens tid.
Ros til myndighetene. Når så dette er sagt, er det god grunn til å rose Stoltenberg-regimet for i god tid å ha rullet ut teppet for mer leting og generelt for en raskere utvikling av norske oljefunn enn opprinnelig tenkt.
Og når jeg først roser det offentlige establishment – det skjer ikke ofte – er det rimelig grunn til også å gi en smule honnør til Oljedirektoratet. Hvem jeg enn snakker med i oljebransjen, roser bransjen den behandling Oljedirektoratet gir dem. Det samme uttalte også Lundins representanter på presentasjonen av funnet på Avaldsnes sist uke.
Når vel de fleste er glad for at dommedag for oljebransjen er utsatt igjen, er det verd å repetere hvor stor den utvidede norske oljebransje faktisk er. Det er ikke bare fordi den står for godt over 20 prosent av vårt bruttonasjonalprodukt, men også fordi den representerer viktige arbeidsplasser. Ifølge Statistisk Sentralbyrå, som forsøker å holde styr på slikt, henter rundt 200 000 personer sitt levebrød fra bransjen.
Den står for godt over 20 prosent av vårt bruttonasjonalprodukt, men også fordi den representerer viktige arbeidsplasser.
Her er det riktignok blitt bedrevet gresk statistikk ved at ellers hederlige folk i Rederiforbundet har tatt med alt fra kartlegging, leting og produksjon til bygging av skip og anlegg samt alle tjenesteytelser til oljeindustrien i vid forstand.
Erfaringsmessig når det gjelder slike beregninger, er det lurt å ta høyde for at mange er tellet både én og to ganger, men tallet viser uansett hvor viktig industrien er blitt for Norge.
Det hører med i dette bildet at norsk oljeteknologi er blitt verdensledende på en rekke områder og at teknologiindustrien i bred forstand vil ha en levetid som langt overstiger den tid vi fortsatt har olje å hente i norske farvann.
Men med de perspektiver som Avaldsnes/Aldous-funnene åpner, er det kanskje i tidligste laget – selv for oss nordmenn, som aldri lar en god bekymring løpe fra oss – å begynne å bekymre oss for fremtiden.
Publisert første gang i Aftenposten 2. oktober 2011.
Den skjulte milliardstøtten.
Det er uheldig om den norske petroleumspolitikken utformes slik at våre statsfinanser er tjent med at klimautviklingen går den gale veien.
KOMMENTAR / ANDERS BJARTNES, Daglig leder, Norsk Klimastiftelse
Usynlige penger. Ulønnsomme oljeselskaper får milliarder i statlige subsidier – uten at det synes på statsbudsjettet. I de tre årene fra 2007 til 2009 ble 20 milliarder kroner tappet direkte fra Oljefondet.
Lundin er et av selskapene som har nytt godt av statsstøtten. Selskapets rolle i det gigantiske Avaldsnes-funnet bygger opp under ordningens finansielle rasjonale. Subsidiert oljeleting skal før eller siden gi inntekter til staten som mer enn veier opp for kostnadene som statsstøtten innebærer. Det må likevel være legitimt å spørre om det er riktig at en gruppe bedrifter – ulønnsomme oljeselskaper – skal tilføres milliarder i subsidier, og det uten at støtten gis over statsbudsjettet.
Støtteordningen kom i stand i 2004 og benevnes gjerne som «skattemessig likestilling av oljeselskaper i og utenfor skatteposisjon». Hensikten var å stimulere
til mer oljeleting ved å senke inngangsbarrièren for nye aktører.
Store subsidier. De årlige utbetalingene nærmer seg nå tosifrede milliardbeløp.
I 2009 ble det utbetalt 9,1 milliarder fordelt på drøyt 40 selskaper. Hva kostnadene vil være for de påfølgende årene, blir først kjent når skatteoppgjørene legges frem.
Oljeselskaper som går med overskudd, får skattefradrag på 78 prosent av kost-nadene de har til leting, men må selv reise kapitalen de trenger for å finansiere letingen. Oljeselskaper som går med underskudd, kan hvert år sende en regning til kemneren på 78 prosent av kostnadene de får godkjent som utlegg til leting – hvorpå denne summen refunderes. Staten hjelper slik de ulønnsomme selskapene med gratis kapital – penger selskapene ellers ville måtte skaffet som egenkapital fra eierne eller som lån. Støtteordningen reduserer hvert år de samlede overføringene til Oljefondet med et beløp som tilsvarer utbetalingen av subsidier.
Utenom Stortinget. Når støtten ytes via skattesystemet – og ikke over budsjettet – unngår ordningen den løpende evalueringen og politiske kontrollen som annen offentlig pengebruk blir utsatt for: Er ordningen treffsikker? Kunne man oppnådd samme resultat på en mer kostnadseffektiv måte?
Penger som brukes over statsbudsjettet er, som kjent, underlagt handlingsregelen. Støtten til de ulønnsomme oljeselskapene slipper «omveien» om Stortinget. Våre folkevalgte får dermed heller ikke muligheten til å vurdere pengebruken ordningen representerer. Er det i det hele tatt riktig å bruke pengene? Hvis svaret er ja, er det i så fall støtte til en håndfull oljeselskaper som skal prioriteres fremfor andre tiltak?
Det er vanskelig å forstå at statlige milliarder kan tilføres en sektor i næringslivet, direkte fra Oljefondet, uten samme negative følgevirkninger for norsk økonomi som tilsvarende pengebruk over statsbudsjettet ville gjort det.
Lavere oljepris. Det er en sterk langsiktig sammenheng mellom klimapolitikk, etterspørselen etter fossil energi – og oljeprisen. En utvikling i tråd med togradersmålet vil gi vesentlig lavere oljepriser enn om klimautviklingen går av skaftet, viser analyser fra Det internasjonale energibyrået.
Avaldsnes-funnet er billig å utvinne og vil være eventyrlig lønnsomt for staten selv med svært lav oljepris. Utvinningskostnader anslått til ti dollar fatet, gjør Avaldsnes til et lykkelig unntak både i global og norsk sammenheng.
Det meste av den lett tilgjengelige oljen er allerede brent opp. Det generelle bildet er at utvinningskostnadene øker sterkt. Vellykket klimapolitikk vil forsterke den finansielle risikoen knyttet til investeringer i kostbar petroleumsproduksjon. Et viktig spørsmål knyttet til letesubsidiene er derfor om ordningen understøtter aktivitet som bare kan bli lønnsom dersom olje- og gassprisene fortsetter å stige og varig blir liggende på svært høye nivåer.
Fra et klimapolitisk ståsted er det uheldig om den norske petrol-eumspolitikken utformes slik at våre statsfinanser er tjent med at klimautviklingen går den gale veien.
Det er en situasjon det brede politiske flertall i Stortinget bør søke å unngå.
Publisert første gang i Aftenposten 4. oktober 2011.
Skal vi intensivere oljeleting?
KOMMENTAR / HAAKON VENNEMO, Forsker, Vista Analyse
Olje og klima. Det nye Avaldsnes-funnet og nabofunnet Aldous inneholder anslagsvis 2600 millioner fat olje. Med en snittpris på 100 dollar fatet, er det ikke umulig at naturen ga Norge en presang på 1000 milliarder kroner. En vanlig familie på fire er med ett slag blitt 800 000 kroner rikere. Noe blir det visst på svenskene også.
Gave fra naturen. Men mens nasjonen jubler over et nytt flott oljefelt, er det kanskje færre som tenker på at naturen med de nye funnene også ga oss en hel del CO2 i presang. En enkel beregning ved hjelp av tall fra det amerikanske EPA tyder på at de 2600 millioner fat olje er opphav til omtrent 1,1 milliarder tonn CO2. 1,1 milliarder tonn tilsvarer 20 år med vanlige norske utslipp av klimagasser. Ikke akkurat den beste starten for en nasjon som om få år skal bli karbonnøytral.
Det er mange som mener at oljealderen vil ta slutt før oljen er brukt opp. Derfor er det ikke sikkert at et nyoppdaget oljefelt øker CO2-utslippene i verden. Men da er det på den annen side noen som ikke får solgt oljen sin. Kanskje blir det noen andre enn oss. I så fall vil vi tjene våre penger samtidig som utslippene i verden er de samme. Men til gjengjeld har vi ikke fått en presang fra naturen, vi har i praksis fått den fra aktører i verdenssamfunnet som ikke får solgt sin olje.
Visse betingelser. Det er altså ikke til å komme fra at oljefunnet kommer med visse betingelser. Enten er det en pengegave som i virkeligheten betales av andre aktører i verdenssamfunnet. Eller så er det en gave fra naturen koblet med et betydelig CO2-utslipp. Utslippet blir en form for betaling fra verdenssamfunnet det også.
Så hva gjør en ansvarlig og meget rik nasjon som plutselig finner enda et stort oljefelt? Det bør ikke føles bekvemt å la verdenssamfunnet betale for at vi skal bli enda litt rikere.
Det bør ikke føles bekvemt å la verdenssamfunnet betale for at vi skal bli enda litt rikere.
En mulighet er å la oljen ligge, men rent bortsett fra at det neppe er praktisk mulig i dette tilfellet, vil det være kostbart som klimatiltak betraktet. Det er bedre å gjøre billigere tiltak, vil mange si. Utfordringen kan bli å sørge for at slike tiltak virkelig blir noe av. Det skal plantes mye regnskog for å binde opp 1,1 milliarder tonn CO2. Er det realistisk?
Hvis man tviler på det, må det også være lov å spørre hvor aktivt vi skal lete etter hver liten oljelomme som måtte finnes mellom oss og Nordpolen. Siden Avaldsnes- og Aldous-funnet har de fleste kommentarer gått ut på at man nå må intensivere oljeletingen på norsk sokkel.
Virkelig?
Publisert første gang i Aftenposten 4. oktober 2011.