Dobbeltjubileum. De taler fortsatt til oss fra isødet, både Fridtjof Nansen og Roald Amundsen, og i år sterkere enn på lenge. 10. oktober var det 150 år siden Fridtjof Nansen ble født, 14. desember er det 100 år siden Roald Amundsen plantet flagget på Sydpolen.

Det er mange grunner til at regjeringen stiller seg bak et Nansen/Amundsen-år. Nordområdene er regjeringens viktigste strategiske satsing i utenrikspolitikken. Issmeltingen gir lettere tilgang til ressurser, men er også kilde til bekymring for følgene av klimaendringene. Delelinjeavtalen med Russland etter 40 års forhandlinger gir rettslig klarhet og forvaltningsmessig forutsigbarhet. Det åpner for mer aktivitet.

Polarområdene er på agendaen, både nasjonalt og internasjonalt. Rett ved norskekysten åpner det seg en ny verdensdel, et gigantisk område for skipstrafikk og ressursutnyttelse, med politiske, økonomiske og miljømessige utfordringer, slik utenriksminister Jonas Gahr Støre understreker i siste utgave av Samtiden.

Polhavet er omkranset av nasjonalstater, med rettigheter og forpliktelser. Det er en økende erkjennelse av at Arktis hverken er folkeløst eller rettsløst.

Ikke historieløst heller, kunne man tilføye. Og det er nettopp den historiske arven dette dobbeltjubileet er en velkommen, men tvetydig påminnelse om.

På kartet. I dag arbeider Norge for å sette polområdene på kartet, for 100 år siden var det omvendt. Da var det polområdene som skulle få verdens øyne opp for Norge.

Ekspedisjonene erobret nytt land, geografisk og mentalt. Bjørnstjerne Bjørnson satte ord på dette allerede ved «Fram»-ekspedisjonens hjemkomst i 1896, under jubelbruset som rullet over landet. Nansen og hans menn viste ikke bare veien over Polhavet, men «også veien til oss selv». Driften i isødet var en nybrottsferd for nasjonal selvbevissthet.

Skiløper, oppdager og vitenskapsmann – det er fundamentet for nasjonsbyggeren Nansen. Hans senere karrière som diplomat, politiker og høykommissær for flyktninger gir jubileet et enormt materiale å ta av. Hans vågemot, humanisme og visjoner gir velkomment ly for hans mindre flatterende sider – utålmodigheten, forfengeligheten, smålatenskapen overfor mannskapene og mot slutten av hans liv, leflingen med en antidemokratisk høyreside.

Helt? For det står jo ikke til å nekte. Nansen og Amundsen glir ikke like friksjonsløst inn i nasjonens æresgalleri som for 100 år siden; det skulle også bare mangle. Tittelen på utstillingen i Tromsø som dro i gang jubileumsåret i januar, «Polarheltenes læremestre», bærer i seg et spørsmål som ikke stilles. Hva er en helt?

Spørsmålet er mest aktuelt for Amundsens del, for han står på en smalere sokkel; han vokste aldri ut av rollen som oppdager, eventyrer og fanatisk konkurransemann. Det betyr ikke at jubileet hans vil få mindre oppmerksomhet, tvert om. Spissing av begivenheter og budskap hører vår tid til, og Amundsen nådde en pol; det gjorde aldri Nansen. Frammuseet melder allerede nå om størst internasjonal interesse for Amundsens sydpolerobring.

Det kan han delvis takke Robert F. Scott for, siden kappløpet mot Sydpolen har hatt en uimotståelig appell for ettertiden. Det var ikke bare en rivalisering mellom to selvbevisste ekspedisjonsledere, men en konkurranse mellom ulike tilnærminger og ekspedisjonsfilosofier, og også den gikk Amundsen seirende ut av.

Scott førte sine menn i undergangen med sin stivhet, arroganse og forbløffende evne til ikke å lære av tidligere erfaringer og feil. Imperiale verdier som ære og underkastelse fremelsket det heroiske nederlaget når først Amundsen og hans skiløpergjeng hadde snytt britene for seieren. Scott var knyttet til en æra og en mentalitet som var på hell allerede i hans egen levetid. Amundsen fra oppkomlingnasjonen Norge er den som har gjort dette tydelig.

«Målet for jubileet er å utbre kunnskap om og engasjement rundt Nansen og Amundsens liv og virke», heter det på den offisielle nettsiden for jubileet. Men begges budskap til ettertiden, og særlig Amundsens, har dobbelt bunn.

Omdømmeutfordring. Her ligger det en omdømmeutfordring som det skal bli spennende å se hvordan det offisielle Norge vil forholde seg til. Jubileet kan markeres heroisk og repeterende, som når Vegard Ulvang legger ut på samme sydpolstur, på dagen 100 år etter Amundsen. Men hvis feiringer av den typen blir det som kommuniseres til omverden, forsterkes samtidig det eldgamle bildet av kuldelandet Norge, et land av hvite vidder og innbitte skiløpere – nettopp den type forestillinger regjeringen gjennom sitt omdømmearbeid har prøvd å modernisere og erstatte med forestillinger om kultur, globalt ansvar og grønn energi.

På det personlige plan, som leder, er Amundsen ingen helt. Berømt er historien om hvordan han av frykt for at Scott skulle komme først, startet et fremstøt mot Sydpolen allerede i september 1911, fikk ekstreme værforhold og måtte snu.

Amundsen hastet tilbake, uten å vente, i strid med avtalen som var gjort. Nansens gamle følgesvenn fra Fram-ekspedisjonen Hjalmar Johansen ventet på en svekket Kristian Prestrud, ekspedisjonens yngstemann, og reddet trolig livet hans. Klokken ett om natten vaklet de to inn døren til «Framheim». Neste dag lot Johansen ordene falle, gjengitt i Norsk polarhistorie: «Dette kaller jeg ikke en ekspedisjon. Dette kaller jeg panikk.»

Amundsen oppfattet det ikke som kritikk. Det var rent mytteri.

Johansen ble satt utenfor polpartiet, han fikk ikke være med på triumfferden hjem til Norge, men måtte mønstre av i vanære. Hjalmar Johansen var kanskje den som behersket polarområdenes ekstreme kulde aller best, men Amundsens utfrysing tålte han ikke. Han tok livet av seg i 1913.

Sterke meldinger. I profileringsartikler på jubileumsnettsiden kan firmaer som ønsker å promotere seg selv gjennom jubileet, presentere sine varemerker. Her leser vi at ikonfotografiet av Amundsen og hans menn på Sydpolen «kommuniserer verdier som fysisk aktivitet, sunn livsførsel, gleden av å nå mål, godt vennskap og gode norske tradisjoner».

I dag er dette nokså sterke meldinger. Fysisk aktivitet – utvilsomt. Gleden av å nå mål – åpenbart. Men godt vennskap? Gode norske tradisjoner?

Amundsen var av en annen tid – sant nok. Men også på hans tid fantes det ekspedisjonsledere med egenskaper som det er lettere å identifisere seg med 100 år senere.

Publisert første gang i Aftenposten 24. desember 2010.