Godt nytt (med mye ledig plass).
2018 ble året da FNs klimapanel rykket oss ut av dvalen for alvor med den oppdaterte sjokkrapporten som justerte 2 graders-mantraet til 1,5 som klodens vippepunkt for ukontrollerbare klimatiske tilstander. 2018 ble samtidig et år med endeløs, urovekkende dokumentasjon om at konsekvensene allerede er over oss. Kontinuerlige miljøødeleggelser har angivelig klarere årsakssammenhenger. Men, som for klimaendringer, er det tett mellom unnlatelsessyndene hos dem med makt og muligheter til å snu skuta.
Coversaken i årets siste Aftenposten Innsikt beskriver nok et område der hensyn til økonomisk gevinst og teknologisk nyvinning fortrenger miljøhensyn, i dette tilfellet fisk og dyr i det stille dypet der de er avhengige av å kommunisere, finne næring og partner, oppdage predatorer, orientere seg og sanse omgivelsene. Industriell aktivitet på havbunnen genererer stadig mer livstruende støyforurensning, og virksomhetens grønne alibi er våre ladbare og trådløse liv med uendelig behov for grønn strøm og sjeldne metaller.
Men, for hver trist innsikt i miljømessig elendighet, finnes også svært mye gledelig, oppløftende og ofte underrapportert utvikling. Hør bare:
/ Dagen etter fremleggelsen av FNs nye klimarapport, ble dommen som pålegger den nederlandske stat å kutte sine klimautslipp med 25 prosent de neste tre årene, opprettholdt av en ankedomstol.
/ I New Zealand vedtok man i november et endelig forbud mot alle nye tildelinger for olje- og gassleting for å bremse klimaendringer, begrunnet av landets statsminister med at «hele verden går i denne retningen.» (!)
/ Verdensbanken meldte at den ikke lenger vil finansiere olje- og gassleting, og at de vil stanse alle investeringer i fossile brensler innen utgangen av 2019, og dreie cirka 30 prosent av sin lånekapasitet mot miljøvennlig virksomhet allerede året etter.
/ Solenergi er nå den energiformen der det gjøres størst investeringer, ledet an av Kina. Siden 2004 har verden investert nær 3000 milliarder dollar i fornybare energiformer.
/ NASA meldte i januar at ozonlaget er i ferd med å tettes, hovedsakelig som følge av et internasjonalt forbud mot klorfluorkarboner.
/ Pakistan er nær sitt mål om å plante en milliard trær innen utgangen av 2018, noe som forventes å gi kraftig forbedret vanntilgang, redusere erosjon og flom, styrke jordbruket og gi bedre kår for dyre- og planteliv.
/ En internasjonal avtale mellom ni land og EU forbød kommersielt fiske i et smeltende Arktis, noe som vil frede området i minst 15 år fremover.
/ Sirkulærøkonomien fester grepet, mer enn 15 år etter at begrepet «Cradle to Cradle» (Vugge til vugge) ble introdusert – tanken om at ingenting skal gå til spille eller forurense, men inngå i ny eller endret bruk.
/ I Tyskland har man på et år redusert bruken av bæreposer av plast med en tredjedel, mens innføring av betaling for plastposer i Storbritannia har resultert i 37 prosent mindre forsøpling i naturen av slike poser.
/ I året da FNs konvensjon om biologisk mangfold feiret sitt 25 årsjubileum, har man kunnet stryke blant annet panda og snøleopard fra rødlisten over kritisk utrydningstruede arter.
I månedens utgave kan du riktignok også lese om de triste forholdene i kinesiske dyreparker. I iveren etter å konsentrere befolkningen i asfalterte millionbyer, kan det se ut som om kinesere samtidig mister av syne sin tilhørighet til og avhengighet av naturen. Like fullt lanserte myndighetene i juli en omfattende plan for å bedre den elendige luftkvaliteten, blant annet ved å stenge ned de kullfyrte kraftverkene i Beijing og forby kull til oppvarming.
Men er de ikke tvingende nødvendig, en konsekvens av internasjonalt press eller økonomiske hensyn, er miljøtiltak likevel sjelden vare i Kina. Derfor var en reportasje i The New York Times i november særlig gledelig lesning: Et enormt våtmarksområde beliggende inneklemt mellom millionbyene Shenzhen og Hongkong, fem ganger større enn Central Park og hjem for en rekke sjeldne fuglearter, er blitt vernet mot utbygging. Dét er ingen liten prestasjon i en region der eiendomsutviklerne sirkler som gribber over de attraktive tomtene med boligpriser blant de høyeste i verden, i påvente av at myndighetene og domstolene skal gi etter. Men de sier nei, av et sjeldent hensyn til natur og dyreliv.
Den nyoppdagede rekearten Synalpheus pinkfloydi er oppkalt etter rockegruppen på grunn av sin rødrosa, effektive klo som med sine høye smell på 210 desibel (høy torden er 110 dB) slår i svime og dreper småfisk i sin nærhet.
Det blir en krevende oppgave å argumentere for at seismikk eller gruvedrift på havbunnen ikke forstyrrer livet i havet. På listen over gledelige miljøhistorier er det fortsatt mye ledig plass.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: NATIONAL GEOGRAPHIC, THE NEW YORK TIMES, SCINECEDAILY.COM, PSMAG.COM, THE GUARDIAN
