Selvmordspakt. Juristen og naturfilosofen Plinius den yngre skal ha fortalt historien om en selvmordspakt. En mann led av en uspesifisert sykdom i genitaliene. Hans kone ba om å få se det berørte området, og erklærte tilstanden for ikke-kurérbar og dødelig. Hennes forslag var at de skulle gå i døden sammen ved å hoppe i en innsjø, hvilket de gjorde – uten noen indikasjon på at mannen delte hennes syn.
Den hippokratiske ed, nedfelt på 400-tallet f.Kr., sier blant annet: «Jeg vil ikke gi dødelig gift til noen som ber om det, heller ikke gi råd til hvordan de kan avslutte sitt liv.»
| Fakta |
Dødshjelp.Eutanasi: Legen injiserer dødelige medikamenter etter frivillig, gjentatt og eksplisitt forespørsel fra pasienten, der lidelse er en forutsetning. Kom-mer av gresk, «god/lett død». Tillatt i Nederland (fra 2002), Belgia (fra 2002), Luxembourg (fra 2008) og Colombia (fra 2015). Legeassistert selvmord: Legen hjelper pasienten i dennes selvmord, ved å skaffe medikamenter som vedkommende selv tar. Tillatt i landene ovenfor samt i Sveits (pasienten må ikke være døende), Tyskland, Canada, Japan, Albania og de amerikanske delstatene Oregon, Washington, Colorado, Montana, California og Vermont. Det er ulike regler for hvilke krav som må innfris. // Både eutanasi og legeassistert selvmord går under betegnelsen aktiv dødshjelp. Passiv dødshjelp innebærer å avbryte eller la være å påbegynne livsforlengende behandling (omdiskutert term). // I den norske Straffeloven fra 2015 ble forbudet mot aktiv dødshjelp opprettholdt. Frp er eneste parti som har aktiv dødshjelp i partiprogram-met. // En sveitsisk meningsmåling gjort i 12 vestlige land i 2011, viste at det i samtlige befolkninger er flertall for legeassistert selvmord.
Dignitas.// Sveitsisk organisasjon som årlig bistår omkring 200 personer med å avslutte livet. // Senteret i Forch utenfor Zürich ble åpnet av menneskerettighetsadvokaten Ludwig Minelli (t.h.) i 1998. // Organisasjonens formål er å sikre medlemmene deres et verdig liv og en verdig død og la andre lære av deres erfaringer. // Driver rådgivning innen alt som handler om døden, samarbeider med psykiatere, sykehus og andre organisasjoner. // Arbeider for å forhindre selvmord og selvmordsforsøk. // Bistår pasienter i konflikter med myndighetene, sykehjem og leger. // Gir juridisk bistand før livets slutt. // Holder døende pasienter med selskap og kan bistå dem med å avslutte livet. // Utvidet i 2005 med et senter i Hannover i Tyskland. Tilsammen har de to organisasjonene 7100 medlemmer fra 69 land. // Begge organisasjonene er medlemmer av World Federation of Right-to-Die Societies (WFRtDS) and Right to Die Europe (RtDE).
|
Før innføringen av kristendommen fikk ikke eden mye oppmerksomhet, men i middelalderen ble sykehusene religiøse institusjoner. Selvmord var ikke lenger «det største fortrinnet Gud har gitt menneskeheten» (Plinius den eldre), men et «svik mot Gud og medmennesker» (Thomas Aquinas).
Selvmord som synd. Den greske legen Hippokrates’ syn på livets ukrenkelighet sto i kontrast med det som ble den rådende holdningen i antikken. De gamle romerne tillot selvmord for alle unntatt slaver, kriminelle og soldater. Denne formen for død var et uttrykk for en slags individuell selvråderett. Filosofen, politikeren og dramatikeren Seneca den yngre (t.h.) var blant de kjente personene som tok livet sitt, etter å ha blitt anklaget for å ha deltatt i sammensvergelsen mot keiser Nero. Det var keiseren selv som ba ham utføre dette i år 65, men for stoikeren Seneca var selvmordet en frihetens handling og et uttrykk for fornuft.
«Den vise bør leve så lenge han bør, ikke så lenge han kan», skrev han i et av sine brev. Og videre: «Best er den død, som behager en selv».
I middelalderen, da det rådende synet i Vesten var at mennesket var skapt i Guds bilde, skulle det ikke være noe skille mellom det åndelige og det fysiske. Å ta liv på grunn av sorg, skam eller smerte, ditt eget eller andres, var et personlig feiltrinn og en synd uansett omstendighet. I sitt verk «Inferno» fra tidlig 1300-tall beskriver Dante en syvende sirkel i helvete, der de som har utøvd vold mot seg selv havner sammen med dem som har utøvd vold mot andre og vold mot Gud.
I de eldste norske lovene, som Gulatingsloven fra før år 1000, var selvmord «ubotamål» – det vil si en forbrytelse som ikke kunne gjøres opp for med bøter. Det var en krenking av det femte av de ti bud, «du skal ikke slå ihjel». Straffen var som for mordere, tyver og forrædere: å bli kastet på sjøen samt miste hele formuen, odelsjord inkludert. Når man ikke ble begravet i vigslet jord, var det det samme som å bli overlatt til Djevelen.
I 1687 førte Christian Vs norske lov til at mindreårige ble fritatt fra ansvar ved selvmord. Det skulle også være unntak for dem som tok livet sitt i «sykdom eller raseri», men dette ble ikke alltid fulgt. På dette punktet sto loven uforandret helt til 1842. Den siste straffereaksjonen mot selvmord, ingen likpreken, ble opphevet først i 1902.
Kompromiss. Hva som i dag er verdighet, samt hvordan og av hvem den skal bedømmes, er en pågående religiøs og politisk strid i Europa. Et stadig mer aktuelt kompromiss er (lege)assistert selvmord. I Sveits er eutanasi ulovlig, mens assistert selvmord er lovlig så lenge handlingen ikke er egoistisk motivert. Frivillige organisasjoner bistår mennesker som vil dø, som regel ved hjelp av medikamenter foreskrevet av lege.
«Når vi i Vesten har så mange selvmord begått i skjul, og ikke minst feilslåtte forsøk, så er det noe galt med samfunnet. Utlendinger som kom-mer til oss blir gjerne omtalt som 'selvmordsturister'. Et skrekkelig ord. Jeg vil heller kalle dem frihetsturister», skriver Silvan Luley i organisasjonen Dignitas i en e-post.
Det kontroversielle senteret utenfor Zürich, som ble åpnet av menneskerettighetsadvokaten Ludwig Minelli i 1998, hjelper årlig omkring 200 personer med å avslutte livet.
– I motsetning til hva mange tror driver vi i hovedsak forebyggende arbeid, som samtaler, rådgivning og opplysning om pasientrettigheter. Må-let er at det ikke lenger skal være behov for oss.
Francis Bacon (1561–1626. t.v.), Englands betydeligste renessansefilosof, var den første siden romertiden til å ta i bruk termen «eutanasi», og la vekt på hva ordet faktisk betyr etymologisk: «god død». Han hevdet at samtidens leger gjorde for lite for å finne måter å hjelpe uhelbredelig syke på, og ønsket at de skulle få en formildet utgang på livet, uten at han forfektet aktiv dødshjelp.
For Voltaire, Montesquieu og en del andre opplysningsfilosofer var selvmord et spørsmål om individuell frihet. Med riktig utdanning kunne man ta rasjonelle valg, mente de. Men det var nok ingen som forsvarte selvmordet som individuell rett mer enn den skotske filosofen David Hume (1711–1776, t.h.). Hvis livet ble en byrde, på grunn av sykdom, alder eller uhell, da var «tilintetgjørelse» å foretrekke, og burde på ingen måte være straffbart. Skillet mellom individuell rett og sosial plikt forble imidlertid uklar.
Livshjelp fremfor dødshjelp. Den engelske legen, sykepleieren og sosialarbeideren Dame Cicely Saunders skulle senere utvikle tankene fra middelalderen og starte det første moderne hospicet, St. Christopher’s Hospice i London, i 1967. Hennes bevegelse ble en motvekt til offentlig helsevesen.
Livshjelp, ikke dødshjelp, var prinsippet. Det innebar å lindre uten å kunne kurere, og få pasienten til å oppleve livet som så meningsfullt som mulig frem til de møtte døden på egne premisser. Folk skulle hjelpes til å dø fredelig, men ikke minst leve helt til de døde, uten følelsen av å være en byrde.
Både Nederland og Belgia tillater eutanasi på menn-esker med uhelbredelig psykisk sykdom, og Belgia også på uhelbredelig syke barn under 12 år. Definisjonen av «alvorlig syk» og «samtykkekompetent» har allerede ledet til flere kontroversielle beslutninger, samtidig som det stilles spørsmål ved hva som egentlig er et fritt valg. På verdensbasis er det gjort lite pasientrettet forskning på legeassistert selvmord, og i nabolandene har man vært redde for å åpne for dette uten veldig streng regulering.
«Disse landene legaliserte eutanasi for terminale pasienter som selv var i stand til å velge, men i praksis har målgruppen vokst til også å inkludere sårbare grupper i samfunnet», uttalte Frankrikes nasjonale medisinetiske råd da de i 2013 skulle vurdere den sveitsiske modellen.
Den kanadiske historieprofessoren og forfatteren Ian Dowbiggin skriver i sin bok «A Concise History of Euthanasia – Life, Death, God and Medicine» (2007) at Plinius den yngres historie om selvmordspakten reiser en rekke spørsmål om eutanasi både i dag og for to millennier siden. Var kona i mental balanse da hun overtalte sin mann til å gå i døden? Var mannen for motløs eller uopplyst til å søke råd?
Ble han overtalt av en kvinne han elsket, eller var han bare redd for å dø en smertefull død?