Blogging med fjærpenn. Fyndige sitater, egne betraktninger, strøtanker, henvisninger til interessant lesestoff, artige karikaturer og bilder fra steder man har vært, fulgt opp med kommentarer fra venner og familie.

Høres dette kjent ut? For et menneske på starten av det 21. århundret bør det vel det. Dette er jo slikt vi fyller bloggene våre med, eller Facebook-veggen. Denne formen for eklektisk notatvirksomhet er blitt et utbredt og helt normalt fenomen i vår tid. For mange er det en hobby de bruker mye fritid på, og er blant de tingene som særpreger nåtiden. Da er det fort gjort å tenke at dette også må være noe nytt. Men slik er det ikke.

Kunsten å samle interessant kunnskap i form av notater, sitater og fragmenter har vært praktisert i århundrer. Blant annet i såkalte commonplace-bøker, som var en slags blogging med fjærpenn mellom to bind. Dette var album fulle av anekdoter, egne betraktninger, tegninger, oppskrifter, utdrag fra samtaler og sitater fra andre bøker. Den som hadde en slik bok, fylte den rett og slett med alt han eller hun fant interessant, nyttig, morsomt eller minneverdig. Den var ment å vise hva forfatteren likte og interesserte seg for. Eller forfatterens «profil», om du vil. Commonplace-bøkene ble dessuten vist frem for venner og familie, som kunne bidra med sine bemerkninger og kommentarer. Bøkene kunne også gå i arv.

«Skogen av ting». For å kunne samle på sitater eller notere seg interessante ting, må lese- og skriveferdigheter være på plass, men de har ikke alltid vært like demokratisk utbredte. Det er derfor ikke tilfeldig at de aller tidligste eksemplene på noe som minner om commonplace-bøker, er å finne blant samfunnets elite.

I Kina ble sjangeren kalt biji. Den nådde moden form under Tang-dynastiet, og blomstret for alvor under Song-dynastiet. I Japan er hoffdamen Sei Shônagons berømte «Putebok» (fullført 1002) et eksempel som tangerer samme format. Sei skrev ned strøtanker, meninger og betraktninger om en rekke temaer. Innholdet var personlig og ikke ment å deles, men hoffet fikk likevel kjennskap om boken etter at hun lot den ligge åpent oppslått på en pute.

I Europa har vi «Silva rerum-krønikene». Det latinske uttrykket betyr «skogen av ting» og ble brukt om slektsbøkene til polske og litauiske adelsfamilier. Innholdet ble skapt gjennom flere generasjoner. Ellers er kanskje middelalderens ambulerende skriftruller, som ble sendt i faste ruter mellom ulike kirkelige høyseter, det første eksempelet på «sosiale medier». Rullene inneholdt nyheter fra ett sted, som så ble kommentert og fulgt opp på neste stoppested. Og slik fortsatte det – i «diskusjonstråder» som ofte er overraskende fulle av leilighetsdiktning, selvskryt, beskyldninger, sarkasmer og annet som egentlig er avsporinger fra «trådstart».

Middelalderens ambulerende skriftruller, som ble sendt i faste ruter mellom ulike kirkelige høyseter, er kanskje det første eksempelet på «sosiale medier».

Men vi må til Italia for å finne en mer demokratisk, folkelig og personlig manifestasjon av urbloggen.

«En salat med mange urter». Det som skulle bli commonplace-formatet, var et produkt av den italienske renessansen. Innen laugsvesenet og kanskje særlig blant handelsmenn, økte lese- og skrivekunnskapen på denne tiden. Det var høyst praktiske årsaker og motiver til dette, men ferdighetene ble snart tatt i bruk til mer personlige notater – i de såkalte zibaldones.

Her ble fragmenter fra bønneskrifter og tekniske instruksjoner blandet med utdrag fra poesi og prosa. Det var særlig verker av Dante Alighieri, Francesco Petrarca og Giovanni Boccaccio som ble sitert og ført opp ved siden av oppskrifter, gåter, små regnestykker, personlige anekdoter og skisser.

Zibaldonen var altså en blanding av dagbok, notatblokk, utklippsbok, skisseblokk, regneark, huskeliste og – muligens – jukselapp. Mens den skriveføre overklassen holdt fast ved latinen, uttrykte zibaldonenes middelklasseforfattere seg på et folkelig italiensk. Selve ordet, zibaldone, betyr «en haug med ting» og er antagelig en henvisning til en gryterett.

Selve ordet, zibaldone, betyr «en haug med ting» og er antagelig en henvisning til en gryterett.

Et av de tidligste eksemplene på denne bastardsjangeren er den venetianske handelsfamilien Canals bok, «Zibaldone da Canal», som ble samlet på slutten av 1300-tallet. Her finner vi blant annet avsnitt hvor forfatterne forsøker å regne ut hvor stort et helt bestemt tre er, eller kalkulere reisetiden til Roma og Ancona. Men det er også ryddet plass til lister over innkjøp, samt tegninger av skip og fremmede handelsmenn.

En av de mest kjente zibaldone-skribentene var poeten Giacomo Leopardi (bildet t.h.). Hans «Zibaldone di pensieri» ble 2000 sider lang. Den unge, grublende poeten konstaterte blant annet at livet var kort, mens kunsten var lang: «Hver dag lærer du omtrent hundre sider om hvordan livet skal leves. Men boken har 15 eller 20 millioner sider.» Leopardi døde ung, men anerkjent. Allerede i samtiden ble hans bidrag vurdert høyt. En kollega mente Leopardi hadde foredlet zibaldonen fra «gryterett» til «en salat med mange urter».

Studentens beste venn. Å samle gode ideer er i seg selv en god idé – og gode ideer har det med å slå an. Zibaldone-formatet begynte derfor snart å spre seg utenfor Italia. Samtidig inspirerte de renessansens studenter til å børste støv av Aristoteles' råd om å føre en organisert logg over nyttig kunnskap. På 1600-tallet var denne ideen blitt så selvskreven at det var obligatorisk for studentene ved Oxford University å føre en commonplace-bok. Bruken av dem inngikk sogar på pensum.

Erasmus av Rotterdam rådet sine studenter til å organisere hovedtemaene på forhånd, slik at de visste hvor notatene skulle føres. Men allerede på denne tiden slet mange med kaotiske og uoversiktlige nedtegnelser, noe som skapte behovet for egne håndbøker om hvordan man fikk orden i villniset. Best kjent er sannsynligvis den engelske filosofen John Lockes «A New Method of Making Common-Place-Books» (1706), hvor han delte sine beste tips om god notatteknikk. Blant annet kunne nybegynneren her lese seg til hvordan skribleriene burde organiseres etter kategorier og overordnede temaer. Lyder det kjent? Vellykket blogging er tuftet på presis tematagging av postene.

Opplysningstiden gjorde commonplace-bøker enda mer utbredte. Samtidig oppsto en tendens til tematisk avgrensning. Mange konsentrerte seg først og fremst om å føre egne notater om teologi, poesi eller andre favorittemaer. Igjen støter vi på et velkjent fenomen fra dagens verden, hvor nisjeblogger kjapt ble en etablert del av nettkulturen. Ikke minst finnes det mange moteblogger.

Den første motebloggeren. Trangen til å avbilde seg selv i sine beste klær, er selvsagt heller ikke ny. Den tyske bokholderen Matthäus Schwartz (1497–1574) sørget for å forevige kostymene sine over en periode på 40 år, og omtales i dag gjerne som opphavsmannen til «historiens første motebok».

Trangen til å avbilde seg selv i sine beste klær, er selvsagt heller ikke ny. 

I årene mellom 1520 og 1560 fikk han ulike kunstnere til å male seg, mens han poserte i nøye utvalgte kostymer. Alt i alt ble det 130 akvareller hvor Schwartz sto modell. Han samlet bildene i en egen bok, kalt «Klaidungsbüchlein» eller «Trachtenbuch».

Skjønt, han er ikke påkledd på samtlige. Schwartz lot seg nemlig også forevige i nettoen på et par av maleriene, antagelig for å kunne studere sine egne proporsjoner.

I dag er hans «Klaidungsbüchlein» gull verdt for historikere som ønsker å fordype seg i renessansens klær og mote. Også rent praktisk har den kommet til nytte. Den britiske klesdesigneren Jenny Tiramani har gjenskapt noen av draktene fra «Klaidungsbüchlein».

Nye historiske profiler. Berømtheter som Francis Bacon, Ben Jonson og John Locke holdt seg med commonplace-bøker. Senere fulgte blant annet Ralph Waldo Emerson, Henry David Thoreau, Samuel Taylor Coleridge, Mark Twain, Oscar Wilde, Lewis Carroll og H.P. Lovecraft i deres pennespor. Listen kan lett gjøres lengre.

Det overrasker neppe at berømte forfattere har sett appellen ved sjangeren. Mer interessant er det kanskje med bidragene fra andre yrker eller figurer som historien ellers har glemt, folk i kategorien til Schwartz. Et eksempel er den britiske sjømannen Henry Tiffin. Over en periode på 28 år, fra 1748 til 1776, samlet han fortellinger, betraktninger om navigasjon og astronomi, sjømannssanger, korte filosofiske essays og ulike former for lister. I tillegg laget han akvareller fra skip og steder han hadde vært. Om bidraget hans ikke veier så tungt i den strikt avgrensede litteratur- eller kunsthistorien, er det høyst interessant sett gjennom for eksempel sosialhistoriske briller – og ikke minst i et bredere kulturhistorisk perspektiv.

En annen skikkelse som plutselig trer frem i lyset når vi anlegger et commonplace-perspektiv på historien, er Stephan Batman (ca. 1542–84). Han var kapellan for erkebiskopen Matthew Parker og fungerte som sjefens «boksamleragent». Batman selv hevdet å ha anskaffet 6700 bøker. En god del av dette veritable biblioteket dannet grunnlaget for Batmans egen notatsamling, «A booke of the coppies: of letters, libelles & outher inventions of men». Også her dukker det opp noen sjarmerende amatørtegninger blant alle sitatene og tekstutdragene.

Fordypning i fortidens «sosiale medier» bringer hittil ukjente navn frem i lyset, slik blogging i dag har dyrket frem noen av nåtidens mediale stemmer.

Fordypning i fortidens «sosiale medier» bringer hittil ukjente navn frem i lyset, slik blogging i dag har dyrket frem noen av nåtidens mediale stemmer.

Zibaldonen eller commonplace-boken har reformulert seg i et digitalt språk og migrert over på verdensveven. Skribentens potensielle publikum er dermed blitt globalt. Det er nytt.

Men selve sjangeren ville antagelig Giacomo Leopardi, Henry Tiffin, John Locke og Matthäus Schwartz kunnet gjenkjenne uten problem.