Verdensborgeren. En av grunnsetningene i moderne moral er den uunngåelige spenningen mellom altruisme og egoisme. Jo mer oppmerksomhet, energi og ressurser du omsetter i egen vinning, jo mindre kan du ’selvfølgelig’ gjøre for andre. I forsøket på å finne et balansepunkt mellom disse to polene, ender vi ofte opp et helt annet sted enn idealet – og vi får dårlig samvittighet for det.

Men hva hvis denne todelingen er feil? Hva hvis vi forholdt oss til et annet rammeverk, hvor det å hjelpe seg selv også hjelper menneskeheten som sådan, og omvendt, at det å hjelpe andre også er å hjelpe seg selv? Denne tanken om bokstavelig talt å være en verdensborger er grunnlaget for kosmopolitismen, som har røtter i oldtidens Hellas før den vokste videre i Romerriket. Det viser seg at antikkens gresk-romerske filosofi fortsatt er gjeldende for oss moderne mennesker.

Begrepet «kosmopolitt» hadde opprinnelig en helt annen betydning. Det ble forbundet med kynismens gren av filosofien, og betegnet en gruppe radikale mennesker som ville utfordre samfunnets normer ved å leve så enkelt som mulig, uten eiendom og eiendeler. En av skolene i den hellenistiske filosofien, inspirert av kynikerne, var stoisismen (stoikerne bodde i faktiske hus, og noen – slik som romeren Senator Seneca – var til og med rike).

For stoikerne ble kosmopolitismen grunnpilaren i en filosofi som ga ledetråder for dagligdagse tanker og gjøremål. Som Epiktet, tidligere slave og filosof i det 2. århundrets Romerike beskrev det i «Diatribai» (Diskurser): «Gjør som Sokrates, når han på spørsmål om hvor han var fra aldri svarte ’Jeg er fra Athen’, el-ler ’Jeg er fra Korint’, men alltid: ’Jeg er en verdensborger’». Dette slår meg som noe vi bør huske på, ta til oss og praktisere – spesielt i en verden hvor fremmed-frykt, brexit, Trumpismer og nasjonalistisk stammeoppførsel tar større og større plass.

’Jeg’ og ’de andre’. Den stoiske ideen var enkel og elegant: Alle mennesker bor i én og samme store by, og faktisk er vi bundet sammen i så stor grad og er så avhengige av hver-andre at vi er som en utvidet familie, og vi bør handle deretter. Den stoiske filosofen Hierokles illustrerte det med konsentriske sirkler: I midten av den minste sirkelen er du, i neste sirkel er familien din, utenfor denne igjen er sirkelen med vennene dine, i den neste sirkelen er innbyggerne i samme by som deg, deretter følger innbyggerne i hele landet, og til slutt hele menneskeheten.

En mer moderne filosof som for eksempel Peter Singer snakker om å utvide disse sirklene, i den forstand at vi bør sikte mot å bry oss om så mange som mulig, og derav overkomme vår egen egoisme. Hierokles, derimot, mente vi heller bør innsnevre disse sirklene ved å dra andre mennesker nærmere oss selv. Jo lenger inn vi drar dem, jo mer går todelingen i ’jeg’ og ’de andre’ i oppløsning, og jo mer likestilles våre egne interesser med resten av samfunnets. Hierokles gikk faktisk så langt som å instruere sine studenter til å henvende seg til fremmede som ’brødre’ og ’søstre’ (eventuelt, avhengig av alder, som ’onkler’ el-ler ’tanter’), som del av en tidlig form for kognitiv terapi hvor målet var å restrukturere måten vi tenker på andre på – og, følgelig, måten vi oppfører oss mot dem på.

Fornuftsstyrt. I «Til meg selv» oppsummerer keiseren Marcus Aurelius, også en stoiker, ideen om kosmopolitisme og ens plikt overfor andre med en logisk utlegning: «Hvis det intellektuelle finnes i alle menn, gjør også fornuften det, i så måte at vi er rasjonelle vesener: Hvis det er slik, har vi også til felles at fornuften styrer våre hand-linger; slik har vi også en felles lov; slik er vi medborgere; og slik er vi alle medlemmer av det samme politiske fellesskapet.»

Nettopp dette var essensen i et av de mest grunnleggende slagordene for stoikerne: «Lev livet i overensstemmelse med naturen». Det betyr ikke at vi skal gå rundt nakne og klemme trær, men at vi skal utforske menneskets natur og innrette oss deretter. Menneskets natur er, helt grunnleggende, et sosialt vesen i stand til å tenke fornuftig. (Legg merke til at jeg sier ’i stand til’: noen av oss tar i bruk fornuften hyppigere og i større grad enn andre ...)

Det følger naturlig at å leve i overensstemmelse med, eller i harmoni med naturen, innebærer at vi gjør vårt for å bruke fornuften til å forbedre samfunnet. Når vi gjør dette, gjør vi samtidig forholdene bedre for oss selv (ettersom sosiale vesener blomstrer i et funksjonelt og rettferdig samfunn), og for andre. Det munner ut i en forståelse av at todelingen i et ’jeg’ og ’de andre’ fungerer til fordel for enkeltindividet på bekostning av fellesskapet.

Det vil selvsagt alltid være tilfeller hvor vi må velge mellom interessene til for eksempel våre barn, kontra fremmede. Dog hjelper det å huske på at våre barn på lang sikt vil blomstre i et samfunn i vekst, og at det er til vår fordel å se på livet som et samarbeidsprosjekt, heller enn et nullsumspill.

Å tolke den stoiske kosmopolitismens fremstilling av det ideelle samfunnet som en bikube, hvor individualitet er underordnet gruppens felles beste, er ikke rik-tig. Stoikerne var forkjempere for menneskets frihet, og så stor verdi i enkeltpersoners uavhengighet. Samtidig mente de at friheten til å følge sine egne mål, hviler på et premiss om et samfunn bestående av tilsvarende frie individer. Et slikt samfunn er mulig kun dersom de kollektive interessene er i balanse. Vi er kanskje fra Athen eller Korint (eller USA eller Mexico) som følge av et biologisk slumpetreff, men på et dypere nivå er vi alle medlemmer av den samme globale polisen.

Det ville vært lurt om vi begynte å oppføre oss deretter.

Publisert på aeon.co 17. november 2017.

Om artikkelforfatteren: Massimo Pigliucci er professor i filosofi ved City University of New York. Hans nyeste bok er «How to Be a Stoic: Ancient Wisdom for Modern Living» (2017).