Selger sex og sender pengene hjem «Lillian» og nær 400 andre nigerianske prostituerte jobber med Oslo som base. Pengene går til barn og familie i Nigeria. Den nye loven tvinger jentene til å reise hjem – eller gå under jorden. Foto:...
Oslo, høsten 2008. Klokken er fire på en tirsdag ettermiddag og Western Union på Oslo Sentralstasjon summer av aktivitet. Folk venter tålmodig i kø for å sende penger til utlandet, ofte til familie i hjemlandet. Majoriteten av kundene er kvinner, østeuropeere og filippinere – noen av dem har mest sannsynlig passet barn hele dagen. Men den største gruppen er nigerianske. Kvinnene, eller i noen tilfeller jentene, velger pengeoverføring med kontanter i stedet for bankkort. For én jente er det 1000 kroner, en annen 4000 og så er det en som sender 12 000.
Kofi Annan innrømmet i sin tid som generalsekretær i FN at pengene sendt hjem av migranter, 232 milliarder dollar i 2005, overskygger andre former for internasjonal bistand. Dette kom som en overraskelse for både bistandssektoren og analytikere.
For 2008 forventet man at tallet kom opp i 283 milliarder dollar. Verdensbanken begynte å overvåke pengeflyten til utviklingsland like etter Annans tale. Mesteparten av pengene er tjent lovlig av arbeidsemigranter som krysser grenser på jakt etter bedre muligheter. Men noen av milliardene er tjent gjennom tvilsomme aktiviteter. Den internasjonale sexhandelen er den tredje mest lønnsomme form for kriminalitet etter salg av ulovlige narkotika og våpen.
Selv om loven nettopp er blitt endret i Norge – kjøp av sex ble kriminalisert 1. januar 2009 – så er det lite sannsynlig at nigerianske kvinner som selger sex blir avskrekket. De vil kanskje bli tvunget vil de endre sine annonseringsstrategier, og inkludere internett og lokalaviser. Men når kvinnene uansett er sikret en inntekt som ligger himmelhøyt over hva de kan forvente å tjene i Nigeria eller selv i andre deler av Europa, kan man anta at omstillingsevnen er stor.
Europas Nigeria. «Lillian» forklarer hvorfor hun kom til Norge etter Italia: «Der tjente jeg mellom 700 og 800 euro hver måned, det er ikke nok. Her tjener jeg det samme på en uke», forteller hun mens hun går frem og tilbake i gaten like ved Western Union. Klokken er litt over midnatt på en søndag. Nigerianske kvinner er igjen i majoriteten på Karl Johan og flere av gatene som strekker seg mot Akershus festning.
«Jeg var i Italia i åtte år. Hva kan jeg gjøre? Jeg er den eneste som er i Europa. Jeg vil ikke være her på denne måten og trekke på gaten, men min familie er avhengig av at jeg skaffer dem mat og klær», sier hun sørgelig.
«Min bror fortalte denne vitsen en gang: Italia er Europas Nigeria fordi ryktene sier at begge land lider av korrupsjon og paternalisme. Forskjellen er at Italia fungerer mens Nigeria fungerer ikke», sier «Lillian».
På 1980-tallet hadde Italia stort behov for billig arbeidskraft og tiltrakk seg mange nigerianere. Mange av nådde sine mål, de klarte å spare penger og bygge seg store hus i Nigeria i løpet av ca ti år.
90-tallet var for mange kanskje den mest håpløse perioden i Nigerias historie. Utenlandsgjelden nådde svimlende 35 milliarder dollar grunnet bøtelegging for forsinket tilbakebetaling av lån. På tross av stabile oljepriser og milliarder i eksportinntekter fikk korrupsjon og vanstyre konsekvenser for den vanlige nigerianer. Det å komme seg til Europa ble deres eneste håp for å kunne sørge for sine familier.
Daværende president, general Sani Abacha, Nigerias sjette militærdiktator, hadde unndratt mellom tre og fire milliarder dollar av offentlige penger da han ble offer for det nigerianere kaller «kuppet fra himmelen»: Presidenten døde av hjerteinfarkt på julaften i 1998.
Ondskapens røtter. For nigerianere i Italia ble situasjonen vanskeligere. EU utvidet sitt medlemskap og konkurransen blant ufaglærte arbeidere økte. Det ble vanskelige tider for nyankommede nigerianere som strømmet til landet, ofte i oppblåsbare båter.Mange nyankommede nigerianske kvinner vendte seg til det eldste «yrket» for å klare seg. Studier anslår at mellom 8000 og 10 000 nigerianske kvinner jobber som prostituerte i Italia. De som drev med trafficking ville ha sin del av fortjenestene.
«Jeg skylder ikke penger til noen», sier «Lillian» i Oslo.
Det er første gang hun uttrykker åpenbar stolthet og ser meg i øynene. Jeg legger merke til at hun har tre merker, som identifiserer hvilken stamme hun tilhører, skåret vertikalt i ansiktet. Det å skjære merker i et barns ansikt er et ritual som kan spores tilbake til perioden med slaveri. Tanken var at hvis noen ble fanget og sendt til et fjernt sted ville medlemmer av samme stamme kunne gjenkjenne hverandre.
«Lillian» vokste opp i delstaten Edo State i det sørlige Nigeria. Benin-folket der er en minoritetsgruppe med minimal politisk innflytelse, og svært fattig. I Nigeria er makt synonymt med penger. Til tross for at landet er verdens åttende størst oljeeksportør, lever 70 av Nigerias 140 millioner innbyggere på under én dollar per dag.
Gruppene i Edo State har vært utsatt for ulike former for trafficking i over seks århundre. Muslimske slavehandlere fra nord i Afrika reiste sørover på jakt etter nye slaver. Deretter kom europeerne, og da et forbud mot handel av slaver kom mot slutten av 1800-tallet, var ikke de lokale slavehandlerne klar for å gi opp sin fortjenester. De fortsatte å fore det nigerianske markedet med slaver. Mye er som før; unntaket er kanskje at de som eksporterer kvinner og barn nå lager kontrakt med ofrenes familier. En kvinne eller et barn er ofte presentert, enten med makt eller frivillig, for en «madam» som sørger for deres reise.
«Du vil helst ikke vite hva jeg måtte gjennom for å komme hit.» Tårene i øynene hennes avslører at hennes reise til Europa ikke inkluderte noen internasjonal flytur. Mest sannsynlig ble hun, som tusener andre afrikanere fra sør for Sahara; satt bak i en lastebil, gikk på bena over en del av Sahara – og ventet i flere måneder i en elendig, provisorisk leir et sted i Nord-Afrika før hun fikk plass på en oppblåsbar gummiflåte på vei til Italias kyst.
Prisen på en slike reiser er mellom 10 000 og 15 000 dollar. Kausjonisten kan i tillegg kreve et gebyr mellom 30 000 og 70 000 dollar. Derfor er det ikke overraskende at «Lillian» stolt og smilende forteller at hun er gjeldfri. Men det antyder også at hun har tjent gode penger på de omlag åtte årene hun har vært i Europa.
«Jeg tar 1500 kroner i timen her. Noen kvelder er det ingenting, men på fredager og lørdager får jeg masse, de fulle. Det er godt å få sånne fordi de betaler tre eller fire tusen og når vi kommer til hans hus, har han sovnet.»
Jeg spør om det er vanlig at hun drar til klientenes hus.
«Vi har et hus som vi bruker.»
Det viser seg at «Lillian» leier et rom sammen med seks andre nigerianske jenter. Hun betaler 2000 kroner måneden for sin del.
«Noen ganger er en mann sammen med meg i én dag. Menn som kommer til Oslo fra andre byer kan bli i et par dager», noe som kan gi «Lillian» eller de andre leietagerne en fortjeneste på opp til 10 000 kroner.
Så hvis «Lillian» fortsetter å sende 3000 kroner hver uke til Nigeria, kan hennes familie få mer enn 100 000 are i år. Jeg spør hvor lang hun har tenkt å bli her. Hun trekker på skuldrene.
I underkant av 400 nigerianske jenter har jobbet som prostituerte i Oslo til enhver tid. Selv om jentene bare sender halvparten av pengene til sine familier hver uke, som «Lillian», gir det nesten 30 millioner kroner til fattige nigerianske husholdninger på et år.
Til sammenligning ble 15 millioner kroner kanalisert til Nigeria gjennom NORADs «Oil for Development Fund» mellom 2003 og 2007. Formålet med bistanden er å styrke oljesektoren og bidra til bedre forvaltning av i Nigerias petroleumsressurser. Programmet skulle bidra til å snu effekten av Nigerias fem tiår lange oljeforbannelsen, men kanskje ikke i tide til å redde dagens generasjon av sultne og fattige barn.
«Lillian» har to barn, en gutt på 14 år og en jente på 12.
«Jeg dro hjem på besøk for en stund i fjor. Men det var ingen jobb for meg der. Barna har det bra, de bor sammen med min bror og hans familie.»
«Lillan»s bror er gift og har fem barn. Selv om skolegang er gratis i Nigeria må «Lillian», som de fleste foreldre, betale for bøker og uniformer. Det koster 1000 kroner per år for hvert barn.
«Mine barn kjenner meg ikke, men de er hvertfall ikke sultne og kan lese veldig godt.»
Tårene velter opp i øynene hennes igjen. «Lillian» må akseptere livet på Oslos gater i enda ti år hvis hun vil finansiere universitetsstudier for barna sine. Kanskje «Lillian» blir lei av det mørke og ensomme livet hun lever i Oslo, og istedet drar tilbake til Edo State for å ta over huset som hun har betalt og bygget, og der hennes bror nå bor. Muligheten er nok fristende, særlig med tanke på at hun har en datter i faresonen. Flere enn 30 000 mindreårige i Nigeria er utsatt for trafficking hvert år. Dette til tross for at Nigeria har undertegnet og ratifisert FNs protokoll for å forhindre og slå ned på trafficking av mennesker, og i særdeleshet kvinner og barn.
«Lillian», med sitt sminkede ansikt og blonde hårforlengelser, unnskylder seg og beveger seg mot en sort stasjonsvogn som kjører sakte forbi. Hun ser tilbake på meg og gjør en irritert grimase i min retning når en mye yngre jente går inn i bilen.
Kilder: International Labour Organization, Council for the Development of Social Science Research in Africa, Norad -Direktoratet for utviklingssamarbeid, ProSenteret, BBC News, Governance – International Centre for Asset Recovery, UN Educational Scientific and Cultural Organization, Verdensbanken, Wall Street Journal.