Utgave 01 / januar 2018.

Det  er ofte ensomt i den urbane jungelen. Vi er omgitt av mennesker på alle kanter, men føler oss stadig mer ensomme. Andelen av oss som er aleneboere øker, og jo mindre husholdning, jo mer ensom er den. Spesielt blant eldre i byene er isolasjon et problem. Et lyspunkt er at følelsen av ensomhet ofte er forbigående.

I januarutgaven av Aftenposten Innsikt kan du dessuten lese om hvalfolket i Alaska. Hvalfangsten er definerende for iñupiaq-folkets identitet. På iskanten nord i Alaska venter de tålmodig på at grønlandshvalen skal komme forbi hver vår. De er ett av to urfolk som har dispensasjon til å jakte på grønlandshval på en bærekraftig måte, noe de har gjort i over 2000 år. Nå trues ikke lenger hvalen av kommersiell fangst, men av smeltende sjøis.

Vest-Afrikas stolte tekstiltradisjon – det fargerike voksprintet – kom opprinnelig fra Indonesia. Tekstilene ble omfavnet av motebevisste kvinner i Vest-Afrika som gjorde det til sitt eget. Mønsteret man velger, forteller mye om hvem man er, hvor man kommer fra og ens personlige stil. Nå er de tradisjonsrike tekstilene blitt en del av det globale motebildet.

Videre kan du lese om demokratenes jakt på en egnet presidentkandidat til 2020, ringvirkninger av Saudi-Arabias reformer, Rwandas plastposeforbud, kampen om tømmeret i Canada, #metoo i lys av det menn ikke snakker om og Superheltenes miljøavtrykk.

Les om dette og mye mer i siste utgave av Aftenposten Innsikt.

 

Bestill abonnement her.

 

Alene i støyen.

Society, you're a crazy breed
I hope you're not lonely without me

Som filmen «Into the Wild» (2007), beskriver refrenget i Eddie Vedders tittelspor den smerten som hovedpersonen Christopher McCandless (24) kan ha kjent på da han i 1992 bestemte seg for å bytte ut familie, forbruk og fellesskap med en eneboertilværelse i Alaskas villmark. Forsøket strandet i et bussvrak, der McCandless døde av sult etter knappe fire måneder. Det så imidlertid ut til at hans besluttsomhet om å gjøre seg uavhengig av alt og alle for å finne lykke, til slutt måtte vike for erkjennelsen av at «Happiness is only real when shared», slik han skal ha skrevet i dagboken sin før livet ebbet ut.

Ofte er det like fullt naturen som representerer den gode alene­tilværelsen, og kan fungere som den nødvendige påminnelsen om at roen vi trenger for refleksjon, blir borte for mange i en støyende, urban tilværelse. Og kanskje er det vanskelig å utforske vårt indre liv i tilstrekkelig grad dersom vi alltid blir betraktet og vurdert av andre.

Men kontrollerte studier av lydisolerte mennesker uten kontakt med andre, har vist at vi blir rastløse, nervøse og emosjonelle av ekstrem alenetilværelse. For dem som selv kan velge den, har det likevel utviklet seg til en høyt skattet mulighet og et knapphetsgode. For mange er det imidlertid først og fremst for mye av den. Ufrivillig ensomhet er paradoksalt nok mest utbredt i storbyene der vi er omgitt av flest mennesker, men der stadig flere lever alene.

Over alt rundt oss er det relasjonene til andre og ikke en selv, som løftes frem som idealet og det vellykkede, enten det er i parforhold, familie eller vennskap. Mens det finnes utallige selvhjelpsbøker om det å leve med en partner, hvordan finne seg en partner og hvordan holde på en så snart du har funnet deg en, finnes det forsvinnende lite litteratur om det å leve alene, enten det er selvvalgt eller skyldes andre omstendigheter. Kanskje er det i reiselitteraturen, der alene­tilværelsen oftere står sentralt, at aleneboere kan finne relevant innsikt. For å være alene, er mer enn fraværet av en kjæreste, familie eller venner, på samme måte som stillhet ikke bare er fravær av lyd.

Kanskje er kjensgjerningen om at vi er født inn i denne verden alene og forlater den alene, så skremmende at vi av ren selvopp­holdelsesdrift rangerer det sosiale høyere.

En ufrivillig alenetilværelse blir ikke lettere av den grunn, ei heller av at all teknologi er innrettet mot et liv der vi streber etter aldri noen gang å være alene.

Det ser dermed ut til at ensomhet fortsatt har et sosialt stigma heftet ved seg. I boken «Alone: The Badass Psychology of People Who Like Being Alone» skriver psykologen Bella DePaulo om det hun mener er en «ensomhetspanikk», der medier og akademia har skremt oss med rapporter om at ensomhet har nådd enorme proporsjoner over hele verden. DePaulo hevder at vi har oversett noe vesentlig, nemlig at det ikke er noe i veien med å like å være og leve alene. Stereotypien tegner de som gjør det, som raringer og forskremte einstøinger, men også kjærestepar tilbringer nå frivillig mer tid hver for seg og bor endog adskilt, i omfavnelse av friheten det gir dem.

Mange vil anse en slik selvvalgt ensomhet som selvopptatt, men også familier og par kan oppfattes som selvopptatt i sin ofte innadvendte tilværelse, der selv de mørke sidene ved partilværelsen kan bidra til følelsen av tilhørighet. Prisen for den kan oppleves både på godt og vondt, som for eksempel gjennom en opphisset krangel som lar oss få øye på hvor mye et annet menneske faktisk bryr seg med noe vi sier.

Å være avhengig av en slik tilhørighet er selvsagt ikke livsnødvendig. Er man ufrivillig ensom, er det imidlertid liten trøst i at ingen eller ingenting står i veien mellom en selv og verden.

Men kanskje er Eddie Vedders sangtekst inne på noe – at samfunnet trenger hver og en av oss mer enn vi trenger samfunnet?

Tine Skarland, redaktør