Numne ved nyttår.
I januar, to uker før presidentinnsettelsen av Donald Trump, døde for-fatteren John Berger. Han beskrev hvordan fattigdom i det 20. århundret endret seg fra å skyldes naturlig knapphet, til å være resultatet av prioriteringer pålagt resten av verden av de rike. Som konsekvens, mente Berger, får ikke fattige lenger medlidenhet. Hans påstand var at vår tids forbruksøkonomi har produsert den første kulturen der en tigger ikke lenger er en påminnelse om noen ting.
Ved utgangen av 2017 er det dessverre mer enn fattigdom som ikke lenger vekker de store reaksjonene. Stadig mer påvirker stadig flere av oss, men vi er blitt numne av repetitive rapporter i ufattelig omfang om mennesker på flukt, terrorangrep, ekstremvær, overgrep, fake news og skatteunndragelser.
2017 startet med den uvirkelige presidentinnsettelsen i USA 20. januar, mens #metoo dominerer utgangen av året. De to fenomenene binder det sammen på tragisk vis i form av brutal kvinnefiendtlighet, men de har også til felles massive motreaksjoner, som kvinnemarsjen i 82 land mot Trump og de modige #metoo-historier om overgrep og trakassering. Kampanjen har samtidig vist at det ikke handler om mannen som sådan, men om en kultur – slik Trump ikke handler om amerikanere, men om én mann.
Trumps utskjellinger og nedrige presidentordre har tilsynelatende ingen nedre grense, og løgnene har vært så mange at det er nær umulig å holde tellingen. The New York Times har tatt jobben med å dokumentere dem, side opp og side ned på «Trump’s Lies, the Definitive List». Bare i løpet av sine første to måneder i embetet, liret Trump av seg 20 konkrete løgner og enda flere løgnaktige påstander. Mer oppsiktsvekkende, om det går an å bruke et slikt ord om noe Trump foretar seg, er at løgnene ikke engang er konsistente, men tilpasses etter behov.
Først lo vi. Så ble vi numne igjen, det var alvor. Mediene avkler Trump daglig og analyserer fremdeles hans adferd i lys av det vi liker å tro er universelle æresbegreper. Men når verdens mektigste mann aldri må stå til ansvar for noe, melder det urovekkende spørsmålet seg om det flytter grenser hos oss alle.
Terror har tragisk nok også mistet sin evne til å sjokkere, når nyhets-dekningen av ett angrep nær overlapper med det neste. I flere land enn før har minst én omkommet som følge av terror, en økning fra 65 land i 2015 til 77 i 2016. I årets ti første måneder opplevde europeiske land hele åtte angrep bare med kjøretøy.
Uten synlig politisk vilje eller handling, begynner også rapportene om ekstremvær etter hvert å ligne hverandre som rop i mørket. Derfor vekker det håp når tungvektere innen jus og akademia kom klimaet til unnsetning i 2017. Sammen stilte de seg på naturvernernes side i den såkalte klimarettssaken som er anlagt mot staten. Endelig dom er ventet på nyåret.
Kanskje blir 2018 året da slike støttende fellesskap fortsetter sine viktige forsøk på å flytte fjell. Mens etablerte medier ranes for annonseinntekter på høylys dag av de store techgigantene, er det likevel nettopp det internasjonale samarbeidet mellom ledende mediehus som i høst resulterte i Paradise Papers. Den bitre smaken av at avsløringene om techgigantenes skattespekulering ikke fører til endringer av betydning, vedvarer i det nye året så lenge mediene er like avhengige som før av de samme tech-gigantene for artikkeldistribusjon.
Ifølge tech-savvy kretser er den eneste måten mediene kan overleve, å eksperimentere og endre seg. I dét laboratoriet settes samfunnsoppdraget uvegerlig på prøve, når personalisering også av nyhetsmediene kan bidra til å forsterke ekkokamre og svekke felles arenaer, og dét i en tid da andre syn på verden, er viktigere å ta inn enn noen gang. Sosiale medier som en gang startet revolusjoner, er samtidig blitt – som The Economist tørt beskriver det – «mindre Euromaidan og mer Gamergate».
Tidsskriftet mener endog at «det som en gang var et nytteverktøy for demokratiet, er begynt å ligne på dets nemesis».
Dersom en tigger ikke lenger minner oss om noe, og Gud (globalisering, urbanisering og digitalisering) viser seg ikke å kunne levere det vi ble forespeilet, må vi kanskje som John Berger skrev, ta inn over oss at selv om vi kan vurdere fortiden akkurat som vi vil, får vi ikke gjort noe med dens konsekvenser.
Det eneste som gjenstår da, er fellesskap og samarbeid.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: The 2017 Global Terrorism Index/Institute for Economics and Peace, The New York Times, The Telegraph, The Economist, John Berger: «Keeping a Rendezvous» (1991)
