Generalisering. Helt siden Douglas Coupland i 1991 karakteriserte en hel generasjon i boken «Generation X: Tales for an accelerated culture», har man vært opptatt av å generalisere når det gjelder ungdommen. Dette er ikke minst viktig for reklamebransjen, som gjerne vil finne ut av hvordan de kan nå en ny – og kjøpesterk – gruppe forbrukere.

Å identifisere essensen av ungdommen er imidlertid også av avgjørende viktighet for oss som kultur. Den britiske psyko-analytikeren Susie Orbach omtalte nylig ungdommer som «kulturens kanarifugler» og sier at det er de som virkelig er i stand til å fortelle oss hva som er galt med samfunnet.

Så hvem er egentlig dagens ungdommer, og hva forteller de oss?

Med hjertet i hånden. Barna som er født etter 1995 og har fått inn sosiale medier med morsmelken, kalles i ulike sammenhenger Generasjon Z, iGen, Gen Wii eller Plurals. Dette synliggjør hvordan visuelle medier spiller en avgjørende rolle for denne generasjonens forståelse av verden, hverandre og – ikke minst – seg selv.

Ikke bare har de kunnet se alt fra «Dora the explorer» til «Mikkes klubbhus» og «Fantasiens flyttefolk» døgnet rundt fra det øyeblikket de ble født, men de har også vokst opp med en utvidet forståelse av et «jeg» i form av digitale avatarer, enten det er snakk om dataspill eller brukerprofiler på Facebook, Instagram, Snap-chat og Tinder.

Påvirker dette måten de ser på seg selv og hverandre?

Ifølge Susie Orbach er svaret ja, og hun mener oppveksten foran skjermen har hatt den konkrete effekten at unge menneskers forståelse av sitt eget «jeg» i stor grad er blitt eksternalisert. Fra å være en kjerne man utvikler inne i seg selv, er identitet blitt til noe man både bygger opp og bærer på utsiden.

Dette kan videre knyttes sammen med vår egen samtids kjendishysteri, både i form av ungdommens grunnleggende trang til å bli kjendiser og kjendisenes unaturlig sterke (og uendelig tomme) status i samtidskulturen.

En naturlig følge av dette er videre at kroppen blir en viktigere identitetsmarkør enn noen gang tidlig-ere, og da snakker vi om kroppen som et produkt moderne teknologi både lar oss flikke på og radikalt forandre. I vår tid kan man kjøpe seg alt fra nye kjønnslepper til ansikt, lepper, øyne, bryster og hud, og kreftene som forteller særlig unge jenter at de kan velge å passe inn i et gitt ideal, er store og mektige.

«Skjønnhetsmyten» Naomi Wolf peker på i boken av samme navn, blir dermed mer relevant enn noensinne, noe som for øyeblikket kan oppsummeres i hashtagen #sommerkroppen. Tidligere i år gikk spaltist og blogger Lene Wikander ut og krevde at den «perfekte kroppen» også skulle omfatte funksjonshemninger, arr og fedme, mens komiker Maria Stavang tok et oppgjør med reklamebransjen og medienes bruk av retusjering og begreper som «plus sized» for å beskrive kvinnekroppen.

I teknologiens tidsalder er det nemlig slik at idealet vi presenteres med, er et resultat av mani-pulering – utført både på selve kroppen og på av-bildningen av kroppen slik den fremstår på skjermen – uten at dette nødvendigvis åpent erkjennes av hverken markedskreftene eller oss selv.

Se og bli sett. Utvendiggjøring av «jeg»-et er altså en reell konsekvens av unge menneskers intime forhold til teknologien, og da særlig visuelle medier. Og det er ikke til å komme vekk fra at jenter står i en særstilling i denne problematikken. For til alle tider har jenter vært på utstilling og blitt vurdert av absolutt alle, inkludert seg selv.

Dette er noe Emma Cline tar opp allerede på første side av sin bestselgende debut-roman «The Girls» (2016, «Jentene»), hvor hoved-personen Evie presenterer seg selv ved å fortelle at «jeg var i den alderen da jeg umiddelbart vurderte og rangerte andre jenter, og hadde full oversikt over hvordan jeg selv kom til kort».

Og selv om handlingen i Clines bok utspiller seg på 1960-tallet, med Charles Manson-saken som bakteppe, skaper slike innsikter en grunntone som er intenst sårbar fordi de kan brukes til å snakke om jenter i nesten hver eneste periode i hele historien.

Denne konstante eva-lueringen av sin egen og andre jenters verdi og identitet på grunnlag av utseende har i så mange år lagt føringer på kvinneliv, og fungert til å hjernevaske jenter til å tro at de er vakre skall som kan fylles av hva som helst – eller aller helst ingenting.

Slik gjør også Clines roman mainstream-kulturen – og oss selv – medskyldige i jentenes skjebne og bringer leserens tanker nesten sømløst over på det presset jenter i dag utsettes for på et internett som på mange områder gjør dem mer synlige – og evaluerbare – enn noen gang tidligere.

Virkelige jenter – i virkeligheten. I en nylig publisert artikkel om HBO-serien «Girls» (2012–2017) i The Guardian hyller Rebecca Nicholson denne serien for å være en motstemme i alle disse føringene om ytre perfeksjon og glatt overflate. For henne er denne serien viktig fordi den frem-stiller virkeligheten slik den er – for jenter.

Den britiske forfatteren Caitlin Moran er i stor grad enig og skriver i et essay at det som er revolusjonerende med «Girls», er at den får oss til å føle to ting samtidig – intens skam og underlig forbløffelse over disse jentene som på samme tid gjør så pinlige og tøffe ting.

«Girls», sier Moran, er en serie om «alt det vi gjør, men aldri snakker om», og viser oss realistiske jenter med realistiske kropper og jenter som både er venner og ikke venner og både er snille og ganske så kjipe med hverandre og – ikke minst – normaliserer alle disse tingene.

Dette bringer oss også inn på Netflix-serien «13 reasons why» (2017), som i vår – ikke helt uproblematisk – har vært en kjempesuksess blant jenter helt ned i niårsalderen. I New Zealand ble det nylig satt 18 års aldersgrense på den, og i Storbritannia – og også her hjemme – har flere stemmer stilt spørsmål ved at en så mørk serie, som tar opp temaer som cybermobbing, seksuelle overgrep, angst, depresjon og selvmordstanker, rettes mot (til dels veldig) unge mennesker.

I The Guardian peker imidlertid journalist Nancy Jo Sales på at vi må prøve å forstå hvorfor serien har så stor appell blant disse jentene. Og ifølge Sales er én viktig grunn at «13 reasons why» faktisk handler om ting som foregår i jenters liv, men som det hverken snakkes om eller gjøres noe med. Hun viser også til at selv om mange har problematisert Hannah Bakers selvmord som ligger til grunn for serien, har de færreste sett nærmere på disse «13 grunnene», som alle bunner i kvinne-fiendtlighet, voldtektskultur og hverdagssexisme.

Til boken «American Girls: Social Media and the Secret Lives of Teenagers» (2016) intervjuet Sales over 200 jenter i ti amerikanske stater og sier at hun fikk servert utallige historier som ligner nettopp på Hannah Baker sin. Beretninger om nettmobbing, seksuelle overgrep, pornografiens uheldige virkning, angst, depresjon og selvmordstanker fantes i hopetall, og en jente uttalte at «folk vet ikke hvordan det er å gå på ungdomsskolen og videregående».

I artikkelen i The Guardian sier Sales at hun selvsagt ikke mener at «13 reasons why» er en serie barn bør se, men da hun i mai besøkte en barneskole i New Jersey og spurte hvor mange som hadde sett den, rakte nesten alle opp hånden. Det tvinger frem spørsmålet om dette signaliserer at det finnes ting i livet til disse jentene som ingen snakker om, og som de dermed ikke har mulighet for å bearbeide eller formidle videre. For hvis jenter opplever ting som ingen vil snakke med dem om og som de heller ikke klarer å ta opp med seg selv, da har vi et stort problem.

Å besvare egne spørsmål. I Margaret Atwoods bok «The Handmaid’s Tale» (1985), som for tiden går som TV-serie på HBO, presenteres vi for et samfunn som er fullstendig innrettet mot å hindre jenter i å utvikle en identitet utover den enkle rollen de er blitt tildelt. På et sted i boken tenker hovedperson Offred på bilder hun har sett av konkubiner og harem, og hun innser at selv om disse bildene skal være erotiske, viser de egentlig frem kvinner som kjeder seg. «Kanskje det å kjede seg er erotisk», konkluderer hun, «når kvinner gjør det, for menn».

I «Jentene» tar Emma Cline opp samme problemstilling og viser oss en hovedperson som plutselig innser at «all den tiden jeg hadde brukt på å klargjøre meg, artiklene som lærte meg at livet egentlig bare var et venterom inntil noen la merke til deg – guttene hadde brukt den tiden på å bli seg selv». Når Evie møter jentene fra denne sekten og ser inn i ansiktene deres, observerer hun videre at mens hennes eget ansikt «lyser nød, som den tomme tallerkenen til et foreldreløst barn», har disse andre ansikter som «besvarte alle sine egne spørsmål».

Utvendiggjøringen av et «jeg» er et problem som vi må bli enda mer oppmerksomme på i en tid hvor så å si hvert eneste barn daglig legger ut bilder og filmer av seg selv på musical.ly og Snapchat og like daglig opplever å bli evaluert og vurdert i større og mindre grad. Det er sannsynligvis viktigere enn noen gang at vi hjelper jentene våre til å utvikle ansikter som overgår ’den tomme tallerkenen’. 

Men hvordan? Hvordan kan vi vinne over et medium som er så vidtrekkende og som har så sterk og avhengighetsskapende appell? Hvordan kan vi vinne over kombinasjonen av internett og porno, som den adlede britiske litteraturprofessoren og forfatteren Marina Warner mener fungerer som et massebedøvelsesmiddel som svekker alle ungdommens sanser med unntak av det visuelle?

Det vet vi ikke. Men det finnes små grep, som for eksempel normalisering av den kroppen som faktisk er menneskelig. I anledning årets kvinnedag kom også Caitlin Moran med et lite forslag. Hun mener at det som gjør unge kvinner sterke, er alt det som tradisjonelt sett er blitt oppfattet som svakhet. Kjærligheten til tøysete klesplagg. Til å tulle. For jo mer tullete, lite selvhøytidelige og morsomme vi er, jo vanskeligere er det å sette oss i bås og stoppe oss, sier Moran.

Tidligere har vi valgt å kjempe. Men systemet vet hvordan det skal stoppe kvinner som kjemper. Men det vet ikke hvordan det skal stoppe glede, tøys og rosa ulluer. Og det vet sannsynligvis heller ikke hvordan det skal stoppe hårete kropper, kulemager, kort hår, høye stemmer eller indre trygghet – alt det som er motsatt av glatthet og perfeksjon.

Sannsynligvis makter det heller ikke å stoppe en som finner sine egne stemmer (for det finnes ikke bare én) og som med latter, tøys og vid forståelse av normalitet, besvarer sine egne spørsmål.

En jente som ikke venter på å bli sett, men som skuer utover et vidt landskap.