Det vi ikke vet, kan vi ha vondt av.
I arbeidet med sakene til hver ny utgave av Aftenposten Innsikt, er det gjerne et par-tre saker som engasjerer litt ekstra. Ofte handler det om miljø. Som i månedens sak om utforskingen av et hittil uutnyttet dypere beliggende havnivå, der forskere mener vi snart kan hente opp enorme mengder «nye» fiskearter som blant annet fiskefôr-produsenter gjerne vil ha tilgang på i sin jakt på marine bestanddeler. Problemet med å forsyne seg av disse artene er imidlertid at de allerede gjør en viktig jobb der de er, med å binde opp CO2 på enda større dyp.
Det etiske dilemmaet beskrevet i artikkelen om den ekstreme dødeligheten for rensefisk som settes til å spise lakselus for oppdrettsnæringen, er et annet eksempel på hva som kan oppstå når mennesket tvinger sine behov på naturen. Som kjent er vi avhengig av naturen, men den trenger ikke oss.
Også saken om vernetiltakene for den viktige elvemuslingen, er overraskende engasjerende lesing, fordi den også er en betimelig påminnelse om hvordan alt henger sammen med alt. Som del av naturens utallige finstilte, fantastiske innretninger, er elvemuslingen i stand til å filtrere elvevann og holde et helt økosystem ved like – om de bare hadde hatt bedre levekår.
Et helt annet tema i denne utgaven dreier seg om den utmattende vurderingskulturen som ungdom og særlig unge jenter nå vokser opp med. Grenseløsheten i visuelle, sosiale medier utspiller seg i hjerterått tempo i form av overfladiske vurderinger av hverandres pyntede fremstillinger. Stadig mer tid anvendes med blikket vendt ned mot den visuelle verdenen i skjermene, som fungerer som et gjemmested for å slippe unna, men også er der vurderingen foregår.
Når man kontinuerlig har oppmerksomheten sin kretsende rundt andres blikk og forventninger, stjeler det verdifull energi – spesielt i skjøre, utforskende ungdomsår. 15–20 prosent av norsk ungdom oppgir at de har psykiske vansker, ifølge folkehelserapporten. Det er nærliggende å tenke at den altoverskyggende bruken av visuelle digitale medier har gjort kroppen til en viktigere identitetsmarkør enn noen gang. Vi har antagelig bare sett starten på hvordan skjerm-æraen vil påvirke og endre oss.
Fellesnevneren er kanskje ikke åpenbar, men de nevnte miljøsakene og teksten om en sårbar ungdomskultur deler likevel noe viktig: Uvissheten om konsekvensene i det lange løp. Et annet fellestrekk er at naturlig skepsis og oppfordringer til å utvise forsiktighet og måtehold, raskt blir avfeid som overdrivelser og unødig negativitet. Men selv ikke de ivrigste blant teknologiutviklere og kommersielle aktører vet svaret på hva som skjer når økosystemer blir forstyrret, eller hvordan vi endres som mennesker når sanser svekkes og vi blir stadig dårligere til å holde oppmerksomheten mot annet enn det visuelle. Ting blir snudd på hodet: Bedre etter snar enn føre var. Å være etter snar innebærer imidlertid at man retter opp sine feil i bakkant. Spørsmålet er om vi vil få den muligheten.
Den amerikanske sosialpsykologen Adam Alter, aktuell med bok om skjermavhengighet, mener vi ser en «global pandemi [...] i full utfoldelse» (DN 17. juni). Han synes det er «helt sprøtt» at vi ikke er mer opptatt av effekten skjermene har på oss både som individer og samfunn, når milliarder bruker dem timevis hver dag.
De unge har aldri opplevd noen annen virkelighet. Er det noen vei tilbake for dem?
For havets del, er det lov til å håpe. Flere ser ut til å bry seg, mange saker gis større oppmerksomhet i mediene, dessverre godt «hjulpet» av dramatiske hendelser som plastfylte hvalmager og døende korallrev. Det lages storslåtte serier om havdypet nylig vist på NRK, Morten Strøksnes’ «Havboka» er solgt til 22 land, og i sommer presenterer Morgenbladet en bredt anlagt serie om oppdrettsnæringens fot-avtrykk. Flere innser havets betydning for klimaet, og dilemmaene som oppstår med vår utnyttelse av det, om det så er oljeboring, matauk eller metalljakt på havbunnen.
Kanskje kommer turen også til jentene. Hvem vet, med blikket vendt nedover får de kanskje øye på havet?
Tine Skarland, redaktør
