Den ultimate prokrastinering.
«Alla vill till himmelen men ingen vill dö», synger Timbuktu. Mennesket har vært en hund etter udødelighet i tusener av år. Men, er aldring en sykdom som burde forhindres av en kur? Eller er aldring og død en naturlig og uunngåelig prosess som gir livet en mening som livet ellers ikke ville hatt? I noenlunde visshet om at vi er tildelt et opphold av overskuelig varighet her på Jorden, er det uansett naturlig å ønske seg et så langt og meningsfylt liv «som mulig».
Når Google og andre ledende teknologiutviklere investerer enorme beløp for å utvikle behandlinger som kan bremse eller stanse aldring, blir vi imidlertid tvunget til å spa-vende dette perspektivet. For, selv om mennesket skulle få muligheten til å bli mye eldre, ønsker vi det? Hva slags samfunnsmessige konsekvenser vil det få? Og hva handler egentlig iveren om – et ønske om å leve, eller frykten for å dø?
«Dette er det Gud har gitt meg, så jeg må ta det imot», sa Violet (117) fra Jamaica ydmykt da hun i april inntok tronen som verdens eldste menneske, og som forklaring på sitt lange liv oppga hun «respekt for mennesker og hardt arbeid». Dét foregikk på en sukkerrørsplantasje under brennhet sol.
Medisinske fremskritt har økt vår gjennomsnittsalder betydelig, men biologiske begrensninger i menneskekroppen gjør at vi likevel ikke ser ut til å bli eldre enn rundt 120 år. Det er dette investorene i life science-bransjen vil til livs. I Silicon Valley har man omdefinert aldringsprosessen: Der er det ikke hvor lenge du har vært i live som teller, men heller hvor mange år du har igjen.
Den som besitter teknologien og midlene, har prioriteringsmakten, ofte ledsaget av en betraktning av mennesket som en maskin der delene kan repareres eller byttes ut med nye. Metodene til utprøving er mange: 3D-printing av organer og vev, dyrking av menneskeorganer i dyr, blodoverføring fra unge til eldre for celleforyngelse, immunterapi, stamcelleteknologi, genterapi. Alt i forsøk på bremse eller snu aldringen i cellene.
Sviktende organer, uro, forvirring, smerter, søvnløshet, pustevansker, kvalme, trøtthet. Ingenting i dødens forgård frister noen, spesielt ikke slik den arter seg for dem som blir rammet av alvorlig sykdom. Livsforlengelsesindustrien må derfor sies å ha en usedvanlig god sak. Utsettelse av aldring og død må sies å være den ultimate prokrastinering som tar fullstendig luven fra all annen utsettelse av viktige og vanskelige oppgaver i livet.
Problemet for den fremvoksende livsforlengelsesindustrien er at selve forutsetningen for dens eksistens, er å anse døden som et nederlag. La oss si de lykkes: Vil det vokse frem en stadig mer negativ holdning til det å eldes, bli pleietrengende og å dø? Det er ingen fjern bekymring. Katta er for lengst ute av sekken, og har antagelig aldri vært inne i den: Døden er ikke ønsket.
Hovedsaken i en utgave av Aftenposten Innsikt i 2013 handlet om vårt skrøpelige forhold til nettopp døden, som for medisinen er et nederlag og prioriteres deretter. Artist Patti Smith sa det slik i et intervju nylig: «Det at vi alle har et øyeblikk da vi er nødt til å si farvel, er en del av privilegiet ved å være et menneske», og satte med det fingeren på en dimensjon ved livet som forutsetter døden.
Det paradoksale ved å skulle forlate denne kloden er at vi gjør alt for å utsette avreisen så lenge som mulig, når det samtidig er nettopp vissheten om den som gjør livet verd å leve.
Før vi får muligheten til å leve i hundre ekstra år og ikke trenger å bekymre oss for om vi sover bort livet, får vi gjøre maksimalt ut av alt som så langt ser ut til å kunne forlenge det; en god latter, sunn kost, trening og bøker (som ifølge en omfattende Yale-studie sies å legge et par år til livet vårt om vi bare leser i dem tre–fire timer i uken).
Men hvor interessante og medfølende vil vi bli som mennesker dersom vi skal drøye det hele i et par hundre år eller mer? Det er i hvert fall vanskelig å forestille seg at en rockestjerne som vet han skal leve evig, vil kunne hoste opp tekster som dette: «Trade in your hours for a handful dimes / Gonna’ make it, baby, in our prime»*
Så er det da også bare rockestjerner som er udødelige.
Tine Skarland, redaktør
