Forurensning i forskningsland.
Mennesket klatret ned fra trærne og erstattet utsikten fra tretoppene med utsyn fra verdensrommet og stadig nye vitenskapelige oppdagelser. Utålmodig fremskrittsiver gjør forskning til vårt ledende kompass i en verden som ikke ser ut til å bli noe mindre kronglete eller krevende med det første.
Siden naturen for alvor begynte å slå tilbake mot menneskets vitenskapelige erobringer, handler forskning ikke lenger bare om å toppe tidligere triumfer, men å fikse konsekvensene av feilslått utvikling. Samtidig, som følge av sterkere politisk styring og kommersielt press, meldes det fra flere hold om trangere kår for forskningens uavhengighet, og især på miljøsiden.
Verdifull matjord som må vike for næringsformål, artstap som følge av veiutbygging eller utslipp fra oppdrettsvirksomhet som truer marint liv, er bare et lite utvalg av eksempler der politiske mål eller kommersielle interesser frontkolliderer med miljøhensyn.
I Repparfjorden i Finnmark har Miljødirektoratet nylig gitt tillatelse til deponering av gruveslam, til tross for at direktoratets egne rådgivende forskere har slått fast at all bunnfauna i deponiområdet vil gå tapt. Med på rådslagingen var gruveselskapets egne folk, med ett mål i sikte: Forurensningstillatelse.
Forskning risikerer med andre ord å havne i en legitimerende rolle for maktaktører. Likevel er et slikt tett samarbeid mellom næringsliv og forskere rammebetingelsene for mye av den presumptivt frie forskningen utenfor akademia, og har satt balansen mellom næringsinteresser og det lovfestede føre var-prinsippet på harde prøvelser.
Øverst ved bordet sitter Norges forskningsråd (NFR) som forskningsmidlenes vokter og regjeringens viktigste forskningspolitiske rådgiver. NFR peker ut de største satsingsområdene og er dermed en sentral maktfaktor og et verktøy for myndighetene til å få gjennomført sin politikk. Hoveddelen av midlene NFR rår over, er knyttet til tematiske programmer og styrte satsinger der de ulike næringsinteressene er godt representert i programstyrene.
Det er knallhard kamp om midlene forskerne imellom, og de aller fleste søknader utenfor definerte satsinger, får avslag.
Den viktige grunnforskningen er det i hovedsak universitetene og høgskolene som står for. Halvparten av deres forskning er grunnforskning – den som ikke er målstyrt, og som det meste av annen forskning hviler seg på. Eksemplene er mange på hvordan grunnforskning i flere hundre år har gitt nesten alle nyvinninger i samfunnet.
«Historien viser at den frie uavhengige tanke er avgjørende for bærekraftige fremskritt på alle samfunnsområder», skriver leder for det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved UiO, Morten Dæhlen på sin blogg.
Dæhlen er opptatt av at så mye som mulig av forskningsinnsatsen bør ligge i utdanningsmiljøer for å sikre kunnskapsoverføring til samfunnet, og at dette er noe helt annet enn «forskning for oppdrag» som skal understøtte oppdrag for næringslivet og offentlig forvaltning. Men også universitetenes lovfestede frie stilling sies å være under press, noe som er bekymringsfullt i en tid da de uavhengige instituttene er så avhengig av oppdragsforskning.
Norges åtte miljøforskningsinstitutter har en krevende og uforutsigbar økonomisk situasjon som uavhengige stiftelser. Statlig bevilgning utgjør kun 15 prosent, og instituttenes aktivitet styres derfor i stor grad av konkurransen om oppdragsinntekter og forskningsrådsmidler.
I oppdragsmarkedet er det sterk kommersiell styring, og dreier seg ofte om vektlegging av pris fremfor kvalitet, og kortsiktige oppdrag. Miljøforskning krever åpenbart langsiktighet, og den faglige kvaliteten utfordres.
Innimellom dukker det imidlertid opp solskinnshistorier om fruktbart samarbeid der en lyttende næring åpner for idérik forskning som gjør det mulig å balansere flere hensyn, slik som ved kraftutbyggingen av Sira-Kvina-vassdraget i Vest-Agder. Der har Norsk institutt for naturforskning sett utbyggingen av det lakseførende vassdraget som en mulighet til å skreddersy miljøforholdene for laksen på en måte som gjør at den faktisk kommer bedre ut av det ved en utbygging. Det gjør også anseelsen til kraftselskapet, som betaler for gildet. Målet i Kvina er å få lakseproduksjonen tilbake til det den var før reguleringen av vassdraget.
Noen går altså foran og viser vei. Som Albert Einstein skal ha sagt: «De fleste sier at det er intellekt som skaper en stor vitenskapsmann. De tar feil. Det er karakter.»
Tine Skarland, redaktør
