San Cristóbal, Venezuela. – Sønnen min ble drept som en hund.

Ordene tilhører Erick Roa. Han står på fortauskanten i den venezuelanske byen San Cristóbal der den 14 år gamle sønnen hans Kluiverth mistet livet i februar, liggende på bakken, kraftig blødende fra et åpent sår i hodet og med skolesekken slengt over skuldrene.

Kluiverth hadde ikke deltatt i protestene som blusset opp igjen mellom demonstranter og politi denne ettermiddagen, men hjalp en demonstrant som var blitt skadet. Han ristet seg løs da politiet røsket tak i ham. I flukten fra politimannen gjemte han seg bak en bil. På kloss hold ble 14-åringen likevel skutt i hodet.

Drapet, begått av den 23 år gamle politimannen Javier Mora, skjedde bare én måned etter at president Nicolás Maduro ga klarsignal for at politiet kunne bruke «potensielt dødelig makt under demonstrasjoner, når situasjonen tilsier det» i en resolusjon som er blitt kraftig kritisert av FN. I sitt flere timer lange direktesendte TV-program samme kveld, etter først å ha fordømt drapet på skolegutten, la Chávez’ arvtager Maduro til følgende om Kluiverth: «Disse ungdommene lar seg fange av sekter fra høyresiden som trener dem opp til å bruke vold og forgifter sjelene deres med hat, hevn og død.»

I et polarisert land der det meste er gjenstand for politisering, sier Roa at han opplever det som svært belastende å høre ryktene om at sønnen, som var et ivrig medlem av speideren, tilsynelatende skal ha vært en del av en «voldelig sekt fra høyresiden».

En radikalisert revolusjon. Seks år etter at oberstløytnanten Hugo Chávez hadde feilet i sitt kuppforsøk mot den sittende regjeringen, feide han i 1998 til side all motstand, ble president og iverksatte «sosialisme for det enogtyvende århundret», en ideologisk hybrid med elementer av marxisme og nasjonalisme kjent som chavismo. Chávez’ store prosjekt var å sette opp en politisk motkraft til USA, en nasjon som hadde intervenert i demokratiske prosesser på kontinentet i årtier. Venezuela ble et foregangsland for den latinamerikanske populismen som feiet over kontinentet, ved å selv være pådriver for å gi regionen større handelsautonomi.

Oljerike Venezuela hadde i fire årtier opplevd et stabilt demokrati, men den relative freden var basert på enorme ulikheter i befolkningen. Chávez gikk inn for å renasjonalisere oljen, avskjære de multinasjonale oljeselskapenes makt og bygge et sterkt, statlig oljeselskap. Hjulpet av 2000-tallets oljeboom, en av tidenes største, ble det pumpet penger inn i sosiale prosjekter og i import av varer. Fattigdommen ble redusert, økonomien gikk bra, og matsubsidiene nådde 40 prosent av befolkningen.

Inntektene fra oljen forsterket valutaen og gjorde det billigere å importere alt i stedet for å produsere varene selv. Landet produserte nesten ingen ting, og i dag kommer 96 prosent av landets eksportinntekter fra oljesektoren.

Da oljeprisen begynte å synke drastisk, gikk en skadeskutt venezuelansk økonomi inn i full krise. Flere økonomer har i år spådd hyperinflasjon. Lønningene taper verdi fra dag til dag, varehyllene i butikkene står tomme, og et lukrativt svartebørsmarked styrer i praksis landets økonomi. Venezuela er i dag et land der kirurger, med månedslønninger på skarve 30 dollar (ifølge svartebørskursen), tjener mer på å stille seg i kø i butikkene, kjøpe det lille som er igjen av toalettpapir og melk, for så å selge det på svartebørsmarkedet, enn på å utføre yrket sitt.

Bekmørke økonomiske utsikter og en av verdens verste mordrater satte i gang en enorm protestbølge over landet i løpet av fjorårets første måneder, ledet av en nasjonal studentbevegelse og den politiske opposisjonen med Leopoldo López i spissen, som siden har sittet fengslet, anklaget for kuppforsøk, og som i september ble dømt til 13 år og ni måneder i militærfengsel for å ha hatt hovedansvaret for uroen og menneskene som ble drept i ukene opptøyene varte. Dommen er kraftig kritisert av Amnesty, Human Rights Watch og Inter-American Commission on Human Rights.

President Nicolás Maduro, som i dag bare har litt over 22 prosent oppslutning, legger selv skylden på landets økonomiske situasjon på en «økonomisk og psykologisk krigføring» fra en USA-støttet opposisjon. Med colectivos i spissen – motorsykkelgjenger som for regjerings-

supportere er forsvarere av revolusjonen og opprettholdere av lov og orden i kriminalitetsplagede områder, mens som for andre ikke er mer enn paramilitære gangstere som med total straffefrihet er gitt våpen av regjeringen for å angripe politisk motstand – slo regjeringen hardt tilbake mot demonstrantene.

42 mennesker på begge sider av konflikten døde under protestbølgen. Halvannet år senere sitter 77 politiske fanger fengslet, regimekritiske studenter lever i frykt, og resolusjoner er blitt innført som mange regner som en kriminalisering av protester. Opposisjonspolitikere er blitt nektet å stille i valget til ny nasjonal-forsamling i desember, og seks mennesker sitter fortsatt fengslet for å ha tvitret nedlatende om medlemmer av regjeringen.

– Ingen vet når de kan bli anholdt. Den anerkjente menneskerettighetsadvokaten Alfredo Romero fra Venezuela Foro Penal mener Venezuela befinner seg i en ny og kritisk fase hva gjelder regjeringens måte å møte den politiske opposisjonen på.

– Vi er inne i en epoke med politisk forfølgelse som vi ikke har sett maken til på mange år i Venezuela. I dag er det flere politiske fanger her enn på Cuba, forteller Romero fra sitt kontor øst i hovedstaden Caracas.

Flere onsdager har han mottatt trusler på direktesendt TV fra presidenten av nasjonalforsamlingen, og Maduros høyre hånd, Diosdado Cabello. Menneskerettighetsadvokaten er blitt beskyldt for å være en del av en konspiratorisk kuppbevegelse for å velte regjeringen. The Inter American Comission on Human Rights (IACHR) har ytret et ønske om at Romero gis særskilt beskyttelse.

– Ikke bare nekter regjeringen enhver form for befatning med brudd på menneskerettigheter, men nå har de tatt det et steg videre. Nå truer de også aktivistene som forsvarer ofrene. I dagens Venezuela vet ingen når de kan bli anholdt, sier Romero.

Lever med trusler. Et steinkast unna, på Plaza Altamira, plassen der protestbevegelsen startet året før, står den 21 år gamle studentlederen Sairam Rivas sammen med medstudenten Jesús Ramírez på. I fjor ble de begge vekket med et pistolløp i ansiktet. De ble, sammen med 250 andre studenter, fengslet for å ha slått opp en fredelig teltleir i Caracas som en protest mot militariseringen av offentlige plasser i byen. Rivas ble av påtalemyndigheten anklaget for «oppfordring til hat» og for å ha «samlet seg for å konspirere». Opposisjonen har betegnet fengslingen som et «trofé» for regjeringen, gitt hennes tilhørighet til et venstreradikalt parti, som likevel står i sterk opposisjon til Maduros regjering. Rivas satt fengslet i fire måneder.

Bak studentene står bilder og håndskrevne beskjeder som minnes de av kameratene som er drept, og de som fortsatt sitter fengslet. Etter at de ble løslatt, er de jevnlig blitt truet, hevder de.

– For noen uker siden fikk jeg tilsendt et bilde fra en kommissær fra regjeringen. Bildet viste ansiktet mitt med teksten: Vi er nærmere enn du tror, forteller Ramírez.

Bildet ble angivelig sendt kort tid etter at han hadde uttalt seg til mediene. Rivas og Ramírez forteller om en tilværelse preget av usikkerhet, utrygghet og uro. Colectivos har truet dem inne på universitetsområdet. Klassekamerater på universitetet, som de har sett på som venner, har senere vist seg å være politiagenter. Rivas medgir at hun opplever mye resignasjon blant sine medstudenter. Håpet som vokste frem under fjorårets demonstrasjoner, om en endring i Venezuela, har svunnet hen hos mange.

– Mange er paralysert av frykt. Flere har kommet til meg når jeg har prøvd å organisere til marsj og sagt: «Sairam, jeg tør ikke å risikere livet mitt for dette». Veldig mange av oss føler at vi ikke har noen fremtid, forteller hun.

Gangstere eller forsvarere av revolusjonen? Bare en halvtimes T-banetur unna Altamira-plassen, åpner det seg en annen verden enn den man får se i det velstående, østlige Caracas. Barrio 23 de Enero nøt som mange av byens fattigere bydeler en solid utvikling under Chávez-epoken, og regnes i dag for å være den mest lojale bastionen av støtte til den bolivarianske revolusjonen. Barrioer som 23 de Enero, er delvis selvstyrte og drevet av de såkalte colectivos. Øverstkommanderende Joel Ochoa og Leonel López fra colectivoen MFR har tatt seg en pause fra byggingen av et boligkompleks de er i ferd med å sette opp.

– Det er ingen hemmelighet at vi har våpen. Men det er ikke sånn at vi bare går ut i gatene og gjør hva vi føler for. Vi diskuterer alltid behovet sammen før vi reagerer, sier Ochoa.

– Når ser dere dette behovet: Var demonstrasjonene i fjor et slikt eksempel?

– Det var jo ikke sånn at vi ikke hadde lyst til å dra ut og «kødde» litt med de jævlene. Men vi fant det best å la være, skyter López inn.

Både López og Ochoa sier det eksisterer en økonomisk krig mot Venezuela. De mener protestene og studentbevegelsen er fabrikkerte, og et påskudd fra opposisjonen for å fremme et kupp mot Maduro. López kan likevel fortelle at han er han frustrert over det han betegner som en «uvitenhet i barrioene».

– Vi har nok ikke klart å plante den revolusjonære tankegangen hos alle vi har ønsket. Når disse folkene ser at de har mindre penger enn før til å kjøpe ting, så har også mange mistet troen på regjeringen. Det er lite bevissthet på ideologi her, sier López, og legger ettertenksomt til:

– Det er jo klart at vi også har hatt våre tvil. Jeg har lenge hatt problemer med å se en president i Nicolás Maduro. Men hvis «el comandante» så noe spesielt i ham, må det jo være noe. Vi skylder vår store far å føre revolusjonen videre. Koste hva det vil, sier han. 

Han håper sønnens minne ikke blir glemt. Minnene fra den fatale tirsdagsettermiddagen begrenser seg i dag til noen krittegninger på stedet der 14-åringen blødde ihjel. Erick Roa vender blikket opp mot en grå himmel. Som venezuelanere flest, er han en dypt religiøs katolikk.

– Gud kommer til å gi denne regjeringen den straffen de fortjener. Kluiverth var en gutt for fremtiden.