Norsk som fremmedspråk. De som lærer bort norsk til utlendinger, vet hva som er vanskelig i norsken. I et klasserom på Folkeuniversitetet i Oslo er alle verdens vansker med å lære korrekt norsk samlet på ett sted.
«Er det ei hytte, eller er det en hytte? Når er det femininum», spør spansk-katalanske Aida, som har vært lenge i Norge og allerede snakker flere språk fra før hun begynte med norsk. Klassen hennes har akkurat hørt på en oppgave i læreboken «Her på berget».
| Fakta |
Dette er vanskelig når man lærer norsk«V2-regelen»: Verbet skal alltid stå på plass nummer to i hel-setninger. Inversjon: V2 gjelder, men når et annet ledd enn subjektet står på førsteplass i helsetninger, må verbalet og subjektet bytte plass slik at verbalet fortsatt står på andre plass. Post-verbal nekting: Ordet «ikke» skal inn i setningen etter verbet – ikke før. Det-setninger: «Det kommer en mann». Alle norske setninger må ha subjekt. (Det regner.) Etterhengt og dobbel bestemmelse: «den mannen». Substantiver med tre kjønn – uten et tilsynelatende system. Adjektiv som bøyes i bestemt og ubestemt form – ’en snill mann’, men ’den snille mannen’ – ’et gult hus’, men ’det gule huset’. Mange sterke verb – som bare må pugges. Uttalen og vokaler: Norsk har på papiret ni vokaler, men egentlig 18, hvis du skiller lange og korte. Vokalene u og ø er dessuten sjeldne i andre språk. Noen språk har bare tre vokaler. Homonymer, ord som til forveksling er like, men betyr noe annet, som måke (fuglen) – måke (snø). O og å, e og æ: hvorfor uttales ’som’ med å-lyd og ’jeg’ med æ-lyd. Uttalen og konsonanter: Norsk kan ha opptil fem konsonanter etter hverandre. Tonemer, som løve – løvet. Dobbel konsonant: takk eller tak. I og y: Mange norsklærere har ’vondt i rigen’ i stedet for ryggen! Noen vil ’sikle en tur i skogen’. Skille «o» og «u». Riktig samsvarsbøying mellom substantiv, pronomen og adjektiv, så det ikke blir ’Husen min er gule’ eller ’de er snill’ eller ’bilene mitt’. Hjelpeverb og verbtider: Norsk bruker ikke presens partisipp (-ende, som i ’gående’) like hyppig og på samme måte som på engelsk (’ing-form’), og det er typisk å oversette ’I am speaking’ til ’Jeg er snakker’. Skille preteritum og perfektum: ’Jeg fastet i går’, men ’jeg har fastet siden klokken åtte i dag’, fordi det første er avsluttet og det andre begynte i fortid, men er ennå ikke avsluttet. Skille adjektiv fra adverb. Typisk feil: ’Jeg er ikke sikkert’. Vurdere forskjellene på utydelige skiller som: Preposisjoner. Noen norsklærere anvender regelen ’hvis du er i tvil mellom i og på, bruk på’. Også-plassering: ’Også jeg liker’ – i stedet for ’jeg liker også’.
Folkeuniversitets syv trinn frem til «Norskprøve 3».Her er noen utdrag fra hva hvert trinn betyr: TRINN 1: Si hallo, spørre om navn og adresse, bestille på kafé, be om unnskyldning og spørre om priser. TRINN 2: Snakke om været, hobbyer, sin egen bakgrunn og forklare eller spørre om veien. TRINN 3: Snakke om hvilke fag man liker på skolen, forstå meldinger fra skolen, snakke om hjemmet, sammenligne enebolig, leilighet og rekkehus, bestille time hos legen og snakke om helse, ta telefonen og ta imot og levere beskjeder over telefon. TRINN 4: Snakke i fremtid, fortid og nåtid, snakke om drømmejobb og egen CV, skrive jobbsøknad, snakke om ekteskap og samboerskap, om aviser. TRINN 5: Sammenligne fortid og nåtid, tid, dato og år, snakke om innvandring og utvandring, snakke om eventyr og overtro, Norges historie fra vikingtiden til i dag, næringsliv og handel i Norge, ytringsfrihet og likestilling. TRINN 6: Diskutere fordeler ved å bo i by vs. bygd, sammenligne det «typisk norske» med typisk fra eget land, snakke om etniske minoriteter, mødrepermisjon, studielån og høyere utdanning og alternativ medisin. TRINN 7: Snakke om land som har mistet selvstendigheten sin, om dialekter i Norge og andre land, om karismatiske ledere, sammenligne økonomien i hjemlandet med Norge, snakke om hva de reagerte på da de først kom til Norge og foreslå kandidater for Nobelprisen.
|
«Hør på setningen til venstre. Vi må pusse opp hytta vår. De må pusse opp hytta si», sier stemmen på mp3-spilleren til kurset, som underviser norsk på såkalt trinn 6 – det nivået man som regel har nådd etter fem måneders intensiv kursing.
Mysteriet norsk. Aida er ikke alene om å prøve å skjønne bruken av artiklene en, ei og et foran norske ord. Italienske Marco Spinetti flyttet til Norge i vinter, skjønt han har hatt norsk kone i en årrekke. Han forstår blant annet ikke hvorfor barn er intetkjønn.
«De er jo enten gutter eller jenter», sier han.
Slovakiske Veronika synes norsk har fryktelig mange pronomen, men veldig liten bruk av ordet «prosit» når man nyser. Kroatiske Maria synes preposisjoner og sammensatte ord, som «fotgjengerundergang» og «samfunnskunnskap» kompliserer norsklæringen, mens Azumi fra Japan ikke klarer å skille «r» fra «l» fordi japansk mangler begge to, men har en tredje som er en blandingslyd av dem.
Bulgarske Milen synes det er vanskelig å skille y og u selv om han allerede kan tysk, russisk, engelsk og bulgarsk. Og indiske Rosmini, som har en PhD i lingvistikk fra Tromsø, sier hun sliter med vokaler, og dobbelt bestemt form og bruken av ordet «den».
Norrøn syntaks. Kursleder Tonje Lieberg bekrefter at norsk kan være utfordrende og får støtte av kollega Truls Danielsen: «Norsk er ikke akkurat et esperanto, i betydningen logisk oppbygget språk», sier han. Begge har merket seg at mange elever sliter med ordstilling og setningsstruktur, ikke minst i leddsetninger.
«Norsk har en ’V2-regel’ som sier at verbet skal stå som ledd nummer to i setningen. De fleste nordmenn tar regelen for gitt, men den er vanskelig å holde for mange som skal lære seg norsk i voksen alder», sier Lieberg. «Vi glemmer også hvor vanskelig bøying av adjektiver kan være. I tillegg til de regelmessige formene har vi mange unntak som ’liten, lite, lita og små’ og bøyning med bestemmelse, som i ’den lille jenta’, noe som muligens er overlevninger fra den kompliserte norrøne syntaksen», sier hun. Vanskelig er også ofte kjønn og uttalen av vokaler, særlig y, u, æ, ø og å – og å fatte seg i korte setninger, noe som er typisk for norsk.
Spanske, franske, tyske og polske feil. Hvor du kommer fra, avgjør også hva som er vanskelig i norsken. Spansk har for eksempel noen andre vokaler enn norsk, blant annet uttales vokalen som skrives «u» ofte som en norsk «o» som i «sol», og deres skrevne «o» som vår «å» i «år».
Vietnamesere har selv knapt doble konsonanter og sliter derfor ofte med uttalen sin på norsk som kan ha så mye som fem konsonanter etter hverandre. Polsk har bare mellomlange vokaler, mens norsk har korte og lange, og det forklarer polakkers karakteristiske aksent. Briter, australiere, kanadiere og amerikanere strever nesten alltid med uttalen av «r», som de ruller kraftig.
Polakker, russere og andre med slavisk språkbakgrunn strever med å bruke ord i bestemt form, fordi de selv ikke har den. Derfor sier de ofte ting som «den bil», omtrent som engelsk «the car» i stedet for «bilen». De sliter også med perfektum, fordi slaviske språk, iallfall polsk, bare har én form for fortid – selv om polsk til gjengjeld har syv kasus.
Tyskernes lange setninger. Her er det naturligvis forskjeller fra person til person, blant annet på hvor mange og hvilke språk man allerede har lært, hvor drillet man er i grammatikk, hvor høy utdanning man har og hvor godt man studerer. Ett trekk går likevel nesten alltid igjen, ifølge Danielsen:
«De som har tysk eller nederlandsk som morsmål, lærer som regel norsk på null komma niks.»
Men selv om tyskere kan lære seg norsk nokså raskt, fortviler de over uklare regler. Det erfarer Christian Berrenberg, som er første-amanuensis i norsk ved Universitetet i Köln, og som stiftet og driver språkskolen Nordika, der det undervises i norsk og andre nordiske språk for tyskere.
«På norsk skal det ikke brukes passiv for ofte, fordi man skal skrive kortere setninger enn på tysk», sier han. Bøyning av ord slites det også med.
Selv dansker har utfordringer i overgangen til norsk – ikke minst den doble bestemmelsen, som ’dette huset’. Det er en form som ikke eksisterer på dansk. Der heter det ’dette hus’.
Alfabetisering. Tøffest er nok likevel norsklæring for de gruppene som starter helt på scratch – uten å kunne lese og skrive. Grunnleggeren av språkskolen Victus i Oslo, Torkel Viken, som selv snakker syv språk, har tidligere erfaring fra å undervise flyktninger fra Somalia og Afghanistan.
«De må først alfabetiseres før de kan lære å skrive norsk, og det er en lang prosess. Selv om man går gjennom alle syv lyder i et ord som ’p-a-p-r-i-k-a’, kommer det ned på papir som ’pulger’, og ordet ’b-a-n-a-n’ blir ’bn’», sier han.
«Men de snakker et språk ofte mye bedre enn de klarer å lese og skrive. En elev jeg hadde, en mann fra Sudan, hadde aldri lært å lese eller skrive, men han kunne masse sudanske dialekter, arabisk og engelsk», sier han.
Snakker for fort. På Victus, der elevene for det meste er arbeidsinnvandrere fra Europa, særlig Hellas, Spania og Polen, sliter flesteparten med de klassiske problemene: V2-regelen, inversjon, vokaler, sterke verb og korte setninger. Viken har gjennom årene notert seg en huskeliste for hva som er vanskelig.
«Mange ønsker forklart hvorfor det er å-lyd i ’som’, men o-lyd i ’somle’ eller æ-lyd i ’er’», sier han. Listen hans inkluderer fenomenet tonemer (løve-løvet, bønner-bønder), samsvar mellom substantiv og adjektiv (mange gule hus), dobbel bestemmelse, skillet mellom i og y (’vondt i rigen’ i stedet for ’vondt i ryggen’).
Han noterer også at mange oversetter ’ing-form’ fra engelsk og sier ting som «Jeg er snakker», når de mener «I am speaking» – jeg snakker. Men selv på høyere nivå av norsk, kommer mange vansker: Når er det ligge og når er det legge, når er det sette og når er det stå? Hva er forskjellen på å sette – sitte, lage – gjøre, være og bli, ha og få og synes og tenke.
En av elevene, polske Barbara, som i dag er servitør, men gjerne vil bli journalist eller jobbe med kultur, bekrefter at hun sliter med bestemt og ubestemt form.
«Men like vanskelig er det å høre når et ord begynner og slutter når nordmenn snakker fort», sier hun.
Andrespråksforskning. Hvorfor opplever de som skal lære norsk nettopp disse problemene? En av dem som forsker på dette, er Hanna Solberg Andresen, språkforsker og stipendiat ved MultiLing – Senter for flerspråklighet ved Universitetet i Oslo.
«Det grunnleggende spørsmålet på mitt felt er hvorfor alle barn lærer seg sitt morsmål perfekt, mens voksne, uansett hvor hardt de prøver, så å si aldri klarer å nå samme nivå når de lærer et nytt språk. De vil alltid ha små brytningsfeil, aksenter og annet de kan ’tas på’, uansett hvor gode de er», sier hun. «Paradokset her er at barna lærer seg språket perfekt uten å kunne regler, mens voksne som kan reglene, ikke nødvendigvis klarer å anvende dem.»
Er norsk vanskeligere å lære enn andre språk?
«Ikke egentlig. Noen språk har kompleks syntaks, andre en mer kompleks morfologi eller fonologi», sier Andresen. Hun trekker frem vietnamesisk som et språk med tilsynelatende enkel grammatikk. For eksempel bøyes ikke verbene i tid, men tid fremgår av konteksten, eller av tidsmarkører som i dag, i går, i fjor.
«Til gjengjeld har det seks tonemer, som gjør at en lyds uttale kan bety helt forskjellige ting, avhengig av tonemet.»
«Norsk har også sine lette og vanskelige punkter, som morsmålsbrukerne av norsk sjelden tenker over. Nordmenn tror ofte at norsk er lett, siden vi i bare liten grad bruker kasus og ikke bruker konjunktiv eller personbøyer våre verb, og siden vi tror vi har enkel uttale, men slik er det ikke», sier Solberg Andresen.
Skriver ikke ut lange og korte vokaler. Her får hun støtte av den femtenspråklige filologen Espen Arnesen, som underviser ved Rosenhof Voksenopplæring og er lektor i semittiske språk ved Universitetet i Oslo.
«Norsk har ikke bare ni vokaler, som vi lærer på skolen, men 18, fordi alle kommer i kort og lang variant», sier han. Det norske skriftsystemet skjuler den egentlige uttalen.
«Vi har ikke alltid samsvar mellom ord og lyd», sier han, og drar frem ordet ’kost’. Vi feier med en kost, men vi har kost oss med vin, og alt har en kost.
«Vokallengden i ’kost’ merkes ikke på noen måte, det er bare ting man må lære. Men i andre språk er dette mer gjennomført. Finsk har for eksempel både korte og lange vokaler skrevet ut: a og aa, i og ii, e og ee.
Det har også de ganske fonetiske språkene serbisk, kroatisk, bosnisk, estisk og latvisk», sier han.
V2 og inversjon. På språkforsker Solberg Andresens liste over hva som er vanskelig i norsken, troner V2-regel og inversjon høyt.
«Verbet skal altså alltid stå på plass nummer to i helsetninger, så når et annet ledd enn subjektet står på førsteplass, må verbalet og subjektet bytte plass. Det kalles inversjon, og det er derfor vi på norsk sier ’jeg drikker fem kopper kaffe om morgenen’, men ’om morgenen drikker jeg alltid fem kopper kaffe’. I leddsetninger blir rekkefølgen annerledes, og da kommer verbet på tredjeplass. ’…fordi jeg drikker fem kopper’», sier Solberg Andresen.
«De fleste som lærer norsk, forstår denne regelen, men synes likevel det er umulig å bruke den. Det er kanskje ikke så rart. Egentlig er det jo en meningsløs regel. Vi forstår hverandre like godt dersom vi sier ’I går jeg drakk kaffe’. I spørsmål derimot, er ordstillingen avgjørende. Vi ser derfor ofte at de som holder på å lære seg norsk, lærer inversjonen i spørrende setninger før de lærer det i andre setninger», svarer hun.
Et annet fenomen som er sjeldent på andre språk, er såkalt postverbal nekting, at ordet «ikke» skal inn i setningen etter verbet, ikke før, som på andre språk. Få språk bruker dessuten ordet «det» så mye som norsktalende gjør.
«Alle norske setninger må ha subjekt, så vi sier blant annet ’det regner, det banker på’. ’Det er fint at dere tar dette på alvor.’ Fenomenet kalles subjekttvang. (Noe man også har på engelsk og svensk, red.anm.) Dette er utypisk i mange andre språk, og skaper forvirring hos mange», sier språkforskeren.
«En annen kuriositet på norsk er at vi snakker på innpust. Mange som holder på å lære seg norsk, skvetter de første gangene de hører oss si jah! Nhei! Jho! på denne måten!»
Kjempehyggelig. For viderekomne norsklærere er det mer fin-tuningen og ord og uttrykk som skaper vansker. Franske Julie Januel Nødtvedt har bodd i Norge i fire år med sin norske mann. Hun er utdannet oversetter, jobber med markedsføring og kommer fra et hjem der én forelder snakket fransk og den andre tysk.
«I starten av norsklæringen min slet jeg mest med setnings-bygning, plasseringen av ’ikke’ og preposisjoner. Nå sliter jeg mest med dialekter og mange små hverdagsspørsmål, for eksempel når er det ’begge’ og når er det ’både’?» spør hun.
«Hvorfor kan noen si ’søsteren min’ mens andre sier ’min søster’, og hvorfor er det så mange rare takk-former? Det er ikke bare ’takk for maten’, men til og med ’takk for meg’ og ’takk for sist’».
En annen på toppnivå er estiske Anneli Pelesheva, som jobber med skipsforsikring i Oslo og lærte norsk som femte språk etter estisk, russisk, finsk og engelsk. Hun undrer seg på mange små fenomener – blant annet alle de doble «jeg-ene», som «jeg kan ikke gjøre det, jeg» og flere like ord som ser ut som de henger sammen, men ikke gjør det – som «går» og «i går», «måke og å måke» eller «hvorfor man setter penger i en bank, men risikerer å få bank».
Begge to har også notert seg hvor ’utrolig mye’ nordmenn synes det er ’kjempegreit’ å bruke ordet ’utrolig’ eller ’kjempe greit’ (to ord) – for ikke å snakke om ’koselig’ og ’hyggelig’.
Det siste kan neppe grammatikken forklare.