Hjerte til hjerte.
Da Rachel Dolezals påståtte afroamerikanske opprinnelse ble avkledd på direkten i juni, utløste det en flom av reaksjoner i et USA der rasemotset-ningene stedvis er blitt sterkt polariserte det siste året. Løgnen ble mottatt som en ekstrem og nær surrealistisk provokasjon fordi en hvit, privilegert person hadde «valgt seg svart», uten å ha hatt noen reell befatning med de svartes rettighetskamp eller, langt mindre, vært i nærheten av å ha røtter i slavetidens lidelseshistorier.
Et par uker før Dolezal ble strippet for luftslottet sitt, valgte en annen amerikaner, idretts- og TV-stjernen Bruce Jenner, å stå frem som kvinnen Caitlyn. Jenners valg av nytt kjønn ble – i motsetning til Dolezals etnisitets-tvist – i stor grad omfavnet, og brukt som eksempel på hvordan oppfattelsen av kjønn er i endring, men fortsatt er en av de sterkeste elementene av vår identitetsskapende innpakning.
Mens Dolezal ikke lyktes i å skjule sitt etniske opphav, er språklig identitet kanskje noe enklere å manipulere. De fleste av oss tenker likevel ikke på språk som kontroversielt eller problematisk, og reflekterer i liten grad over hvordan språket medvirker til oppfattelsen av oss selv, vår plass i verden og relasjon til omgivelsene. Vi tar som regel til takke med språket vi er født inn i, og lærer kanskje et par–tre til i løpet av livet, oftest som et overskudds-fenomen til bruk i yrkeslivet eller på ferie.
Men vi skal ikke lenger enn til Finland for å se at språk er en identitetsmarkør med stor sosial sprengkraft. Forfatter Märta Tikkanen skriver om den svensk-finske språkstriden, og hvordan hennes egne barn i tenårene unnlot å snakke svensk for ikke å komme i trøbbel på bussen hjem fra fest sent en lørdagskveld. Fortsatt tar sterke røster i Finland til orde for å avskaffe obligatorisk svensk i finsk skole. I en verden der engelsk brer om seg som fellesspråk, svekkes argumentene for svensktilhengerne som hevder de to språkene og kulturene beriker og inspirerer hverandre, og gir det Tikkanen kaller en dobbel skattkiste å forsyne seg av.
Eksemplene er mange på hvordan språk har vært, og er, slagmark for nasjonal og kulturell strid. Politiske konflikter blir oftest forklart som resultat av etniske, religiøse eller territoriale uenigheter, mens språk utgjør et bakteppe som er mindre målbart.
I spennet mellom 7000 språk og et par hundre nasjonalstater der makt og samhold er tett koblet til språk, er det potensielt god plass for marginal-isering. Desto mer utsatt en språkminoritet føler seg, desto større blir da også gruppens hengivenhet til språket sitt. I Canada ble landets urbefolkninger lenge nektet å snakke sine morsmål, som var ett av flere rystende forhold omtalt som «kulturelt folkemord» i en rapport fremlagt i juni.
Som en anerkjennelse av språkets betydning for medlemslandenes egenart i fellesskapet, sjonglerer man i EU 24 språk, og det som følger av praktiske og økonomiske konsekvenser. I USA er den raskt voksende spansktalende befolkningen lenge blitt språklig diskriminert. Nå ser politik-ere på valg sitt snitt til å vinne deres gunst ved å appellere nettopp til språk – med Florida-guvernør Jeb Bush som siste skudd på stammen. Ved lanseringen av sitt presidentkandidatur i juni, holdt han appell på både engelsk og spansk, selv om de fleste forstår engelsk.
Det Bush har antagelig har innsett, er at det ikke nødvendigvis er språket man snakker i det daglige, men også hvilket man identifiserer seg med kulturelt, som definerer vår tilhørighet.
Den prisbelønte fransk-libanesiske forfatteren Amin Maalouf, som snakker arabisk og engelsk, men skriver på fransk, har uttalt at han er tilhenger av at mennesker kan ha blandet identitet, og at alle burde beherske tre språk: morsmålet, språket i landet man flytter til – det han kaller «hjertespråket», og engelsk som han anser som alles universalnøkkel til verden.
Vi får daglig påminnelser om nødvendigheten av språkkunnskaper. Likevel stiller mange unge seg spørsmålet ved om det er verd å utdanne seg i språkfag. 18 år gamle Kine opplevde å få negative tilbakemeldinger på sitt ønske om å studere språk, og stilte nylig spørsmålet «Kvifor har ikkje språkfag meir status?» i et innlegg på Aftenpostens Si;D-sider.
Om Rachel Dolezal kun lyktes i å rive ned broen til det svarte fellesskapet hun så gjerne ville være en del av fordi hun trodde hun kunne innta en annen etnisitet, er kjønn beviselig en mer tøyelig størrelse.
Men språk er fritt tilgjengelig for oss alle – og vil sjelden feile som brobygger.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: HARVARD MAGAZINE, THE ECONOMIST, KLASSEKAMPEN, AFTENPOSTEN, NRK.NO
