Høna og egget.
Dette evige «hva kom først»-spørsmålet kan passe som stikkord for nordmenns forhold til økologisk mat. Hva skal til for å drive opp den ekstremt lave øko-andelen av dagligvarehandel på bare én prosent? Starter det med et bredt og godt tilbud av økologiske varer eller med vår utviste interesse og etterspørsel etter dem?
Hvis tilbudet er driveren, forklarer det kanskje hvorfor bare 14 prosent av oss mener det er viktig å kjøpe økologisk, til tross for at få betviler næringsinnholdet eller at fravær av sprøytemidler er et gode. Men vareutvalget er tynt – og prisnivået høyt.
Vil vi da se økt oppslutning om økologisk mat hvis tilbudet blir rikholdig, synlig og innbydende – og til lavere pris? Det er uansett vanskelig å se for seg at den lokale Kiwi- eller Rimi-butikken vil oppleve kundeflukt som følge av massiv etterspørsel etter øko-varer. Forbrukermakt er en vanskelig størrelse. Og Norge er delt på midten. Nær halvparten av oss mener økologisk mat ikke er viktig.
Noen sentrale varer, som melk, egg, gulrøtter og lettrømme, har likevel lykkes langt bedre enn andre. De har god synlighet til felles. Det er nærliggende å tenke at sentral plassering er den avgjørende brekkstangen for å komme over kanten på folks handlekurver. Men lenge før dét kan skje, må flere norske bønder se lønnsomhet i å produsere økologisk.
«Sjekk hvor mye du sparer!» er en gjengangertittel på norske avisartikler om dagligvarer. Fokuset er på pris og «de fire stores» tilbudskrig på salami, pølser og Grandiosa – sjelden på matens opprinnelse eller kvalitet. Vi oppfordres likevel fra tid til annen til å lese innholdsdeklarasjonen og bli mer bevisst næringsinnholdet i de ulike matvarene.
Men vi er late – og er i årtier blitt proppet fulle av mantraet om at norsk mat er best og tryggest i verden. Få føler grunn til å betvile First Price-egg eller Euroshopper-tomater, og mangler motivasjon for å ønske seg sunnere mat eller for å betale mer. Det skal godt gjøres å lage et skremmebilde av norsk mat. Og vi burde kanskje være glade for at det ikke er dét som må til for å få oss til å endre innstilling.
De 14 prosent lykkelig overbeviste vet godt hvorfor de velger økologisk. De samler seg på Bondens marked hver helg, og velger kanskje Oslos heløkologiske Maaemo når de skal ut og spise.
Det er vel verd å bli imponert av at en krepseoppdretter på Hvaler eller et ysteri i Sogn er foretrukne leverandører til en nybakt Michelin-restaurant, men det ser ikke ut til å være nok for å bevege flertallet av oss. Tallene for økologisk forbruk i Norge står stille, og har gjort det lenge.
Fordelene ved økologisk jordbruk er utallige. At det styrker jordens fruktbarhet må sies å være blant de viktigste. Kunstgjødsel gjør jorden mindre fruktbar og gir en ond sirkel som fører til bruk av stadig mer kunstgjødsel. Det er myndighetene som bør ta det overordnede ansvaret for å spre slik faktakunnskap – og det burde skje samtidig med deres ambisiøse målsetting for økologiske andeler – som få dessverre tror vil lykkes.
Kanskje har myndighetene et generelt problem med å nå frem til dem som trenger det mest – de som er mer opptatt av pris enn av ernæring.
Hva er så danskenes hemmelighet? Hvordan ble de best i verden på økologisk andel av dagligvarehandel, institusjonsmat, i økologisk opplysningsarbeid og gourmetsatsinger? Dette kan du lese om i reportasjen fra København – lokomotivet i Danmarks økosatsning.
Den danske sjefkokken på Maaemo har uttalt at det er den øko-logiske menyen som har vært Oslo-restaurantens største utfordring, fordi «nordmenn ikke har et spesielt godt forhold til økologisk mat».
Etter stjernedrysset i Michelin-guiden må man visst vente flere måneder på et ledig bord på Maaemo.
Kan hederen likevel inspirere flere av oss til å tenke på økologisk mat som noe annet enn alternativ og snobbete, er dét alene verd en hel del.
Tine Skarland, redaktør