Beirut, Libanon. «Vi bør stå sammen som libanesere, som ett folk, ikke splittes opp av religion. Mitt forhold til Gud bør være en privatsak», skriver en engasjert meningsytrer på Facebook. «Etter Egypt og Tunisia, hva nå med Libanon? Vil vi knuse barrièrene av frykt og frigjøre oss fra de sekteriske lederne?» spør en annen. «Ingen i den sittende regjeringen er interessert i et sekulært Libanon. Vi trenger REVOLUSJON!», oppfordrer en tredje. «Sekularisering er ikke forenlig med kompromisser», istemmer en fjerde.

Fra Facebook til Beiruts gater. Det er ikke første gang det etterlyses et klart skille mellom religion og politikk i Libanon. Likevel er noe annerledes denne gangen. Omveltninger i andre land har gitt håp om en mulig, rettferdig samfunnsorden, i tillegg til at Internett – det verdensomspennende nettverket som i 2010 ble nominert til Nobels fredspris – er blitt et yndet verktøy for rask informasjonsspredning og mobilisering. Verdens mest brukte nettsamfunn har vist seg å være mer enn et virtuelt samlingssted for gamle klassekamerater.

«Vi har ingen penger til å promotere vårt budskap. Vi har ikke egne TV-kanaler eller radiostasjoner, slik politiske partier har. Men vi har Facebook», sier Mohamad Sbaity (30).

Mohamad hadde sett seg lei av et splittet hjemland og opprettet Facebook-gruppen «Freedom for Lebanon: Down with the sectarian regime». Gruppen er én av mange med samme krav, og bevegelsen er lederløs.

Søndag 27. februar mobiliserer de bevingede ord for første gang befolkningen i Beiruts regntunge gater, der det libanesiske flagget svaier over det oppmøtte folkehavet. 1500 mennesker har bevæpnet seg med flagg, slagord og plakater som spør: «Hvilket land vil vi ha? Vil vi ha et land som er delt opp i sekteriske grupper, eller et forent Libanon?». Søndagen etter har budskapet spredt seg. 10 000 demonstranter, unge som gamle, roper, synger og hopper seg gjennom det armenske, falangistiske og det katolske nabolaget i Beirut. To uker senere, søndag, 20. mars, er de 20 000.

«Vi kommer til å samles hver søndag, helt til vi er mange nok til å gå til parlamentet og kreve at grunnloven endres», sier Mohamad, som til daglig jobber som ingeniør i et større firma.

Mohamad er vokst opp sør i Beirut, i de sjiamuslimske områdene der majoriteten stemmer på «Guds parti» – Hizbollah. Selv om Mohamad selv er ateist, ble han kvotert inn på arbeidsplassen som sjiamuslim. Det er ikke uvanlig at arbeidstagere får ulik lønn på bakgrunn av familiens religiøse tilknytning, eller at bedriftseiere, for ikke å tape omsetning og popularitet i nabolaget, henger opp bilder av sin politiske og religiøse leder. Nå er Mohamad, og mange med ham, lei av at religion gjennomsyrer og splitter samfunnet – ideologisk, økonomisk og geografisk.

Regjeringskollaps. Lovlig ekteskap på tvers av religiøse sekter, felles skolegang for alle, arbeidsgivere som ansetter etter kompetanse og statsledere som representerer folket – de fleste libanesere vil være enige i at dette høres flott ut. Likevel ser de fleste ut til å mene at situasjonen er for håpløs, at en sekulær omveltning er umulig. Også Mohamad innrømmer at sekulariseringsprosessen er et langt lerret å bleke. Den er nemlig ikke mulig uten å fjerne hjørnesteinene i det eksisterende politiske systemet.

Slik det fungerer (eller ikke fungerer) i dag, er det lovfestet at presidenten, sammen med den øverste lederen av Lebanese Armed Forces, skal være kristen maronitt. Dette til tross for at maronitter er en minoritet i forhold til den raskt voksende befolkningen av sjiamuslimer. (I løpet av de siste tiårene er sjiamuslimer blitt den største religiøse gruppen i det kristne landet.)

Videre skal statsministeren representere sunnimuslimer, parlamentsformannen sjiamuslimer og viseformannen drusere. Alt i alt representerer parlamentet 18 forskjellige religiøse grupper.

Selv om det lenge har pågått en maktforskyvning mellom maronitter og sjiamuslimer, er det først nå det viser seg at det militære opposisjonspartiet Hizbollah er i stand til å ta sentrale politiske beslutninger i posisjon. Mens den vestligvennlige statsministeren, Saad Hariri, lot seg avfotografere med Barack Obama 12. januar i år, sørget Hizbollah for at regjeringen kollapset og Hariri måtte gå av. Bakgrunnen? Hariri hadde inngått samarbeid med FN i etterforskningen på bombeattentatet av sin far, Rafiq Hirari, noe øverste leder av Hizbollah, Hassan Nasrallah, likte dårlig. Han kvitterte med at han ville «kutte av hendene» til de som våget å stille medlemmer av Hizbollah for retten. Deretter trakk han partiet og deres allierte (blant dem, kristne) fra regjeringssamarbeidet, med visshet om at når minst 1/3 av ministrene trekker seg, kollapser regjeringen. En ny regjering er nå i ferd med å bli formet med støtte fra Hizbollah.

En lang vei å gå. Flaggene som bæres med stolthet hver søndag, symboliserer nettopp det motsatte av hva Libanon er i dag: en nasjonalbevissthet som er felles for alle – overordnet alle regionale og religiøse sympatier. Avstanden fra utopi til praksis er fremdeles stor. I virkeligheten er politiske og religiøse forskjeller sementert i avgrensede bydeler, understreket med egne flagg, egne skoler, banker og sykehus.

«Det politiske systemet er mulig å forandre. Men ikke uten først å forandre den kollektive mentaliteten», mener Mohamad. «De fleste libanesere drømmer om å flytte til Europa. Hvorfor ikke drømme om vårt eget land i stedet?» spør han. Det er liten tvil om hvor inspirasjonen hentes fra.

«Hvem hadde trodd for ett år siden at Mubarak skulle gå av?»

«Sist søndag holdt jeg hånden til en mann på 80 år. Vi er unge, gamle, sjia- og sunnimuslimer, katolikker, maronitter og drusere. Det er en lang vei å gå, ja, men det er ikke umulig. Til tross for personlige religiøse overbevisninger, står vi samlet om én sak.»

Mohamad mener at den første og største oppgaven, er informasjonsspredning: «Vår oppgave er å opplyse folk om at det er her de hører hjemme. Den største misoppfatningen av oss er at vi er antireligiøse. Selv om vi vil frigjøre politikk fra religion, betyr det ikke at alle må være ateister.»

«I dag stemmer mange på sin sekteriske leder i frykt for å bli offer for andre sekteriske lederes maktdominans, men denne tankegangen er feil», mener Mohamad.

Riktignok er det mange kristne – en sårbar minoritet med statsmakt – som frykter at et sekulært Libanon med et reelt demokrati vil legge mer makt i hendene på Hizbollah. Men frykten er nytteløs, ifølge Mohamad.

«Mange refererer til Hizbollah som en stat i staten. Men med den eneste fungerende infrastrukturen i Libanon, er de selve staten. Hizbollah har makten allerede.»

Kan et politisk og religiøst splittet Libanon ha sammenheng med at landet har et av verdens dyreste telekommunikasjonsnettverk? Eller at internetthastigheten nylig ble kåret til verdens dårligste? Mohamad mener dette er et eksempel blant mange som henger sammen med at politiske ledere ikke samarbeider på tvers av religion. Kanskje vil dette endre seg i fremtiden.

Eller kanskje vil innbyggere i Hizbollah-dominerte nabolag fortsette å avertere sin tilslutning til partiet, i frykt for å bli sosialt og økonomisk utfrosset.