Fri(ere) hasj. Like før jul i 2013 vedtok det uruguayanske senatet å legalisere marihuana. Selv snakket politikerne aldri om «legalisering», men om «regulering», et semantisk grep som gjorde det enklere for dem å selge inn det radikale vedtaket i opinionen, i et land der et flertall i befolkningen var imot legalisering. For de lokale myndighetene handlet det i størst grad om kontroll og i mindre grad om den enkeltes personlige friheter, ble det sagt.

Siden den gang har den uruguayanske staten hatt monopol på avsetning fra marihuanaindustrien og utsteder tillatelser til tredjeparter for at disse skal dyrke, høste og distribuere cannabisblomstene. For å få kjøpe disse, må brukerne registrere seg på et av de statlige postkontorene, avgi fingeravtrykk og vise bostedsattest. Man må være uruguayansk statsborger og over 18 år gammel. Med alt dette på plass, kan man kjøpe en maksmengde på 480 gram lovlig cannabis i året. Slik har Uruguay ønsket å innskrenke markedet for den ulovlige narkotikahandelen, regulere kvaliteten på det brukerne forbruker, samt også å åpne for å bli en sentral aktør hva gjelder bruk av marihuanaplanten på andre områder, som i tekstilindustrien og til medisinsk forskning.

Da loven ble vedtatt, hadde det allerede vært lov å ta seg en blås i Uruguay siden 1998, og å besitte små kvanta til eget bruk. Den nye loven åpnet for at apotekene kan selge opptil 40 gram av cannabisplantens blomsterstander pr. person i måneden. Loven åpner også for at den enkelte kan dyrke opptil seks planter hjemme, eller bli medlem av marihuanaklubber som kan dyrke inntil 99 planter tilsammen (som ikke overstiger 480 gram tørket cannabis pr. person pr. år).

Alle sikkerhetstiltak knyttet til plantasjene, kontroll over beholdningen, distribusjon, de agronomisk-relevante bestemmelsene, oppfølging av investorer, tillatelser og lovovertredelser blir nøye kontrollert av Institutt for regulering og kontroll av cannabis (Instituto de Regulación y Control del Cannabis – IRCCA), det statlige organet som ble opprettet spesielt for å ta seg av dette.

IRCCA ble etablert i 2014, et halvt år etter loven ble vedtatt, men først i 2015 hadde instituttet ansatt fagfolk og fått tildelt en halv million dollar (rundt 4 millioner kroner) i budsjett til å begynne å arbeide – noe som for eksempel er en femhundrededel av budsjettet i den amerikanske staten Colorado hvor de har en lignende lov.

Statlig styrt virksomhet. Så startet arbeidet, helt fra grunnen: Man måtte definere lovens egne ledemotiv. Hvordan skulle staten for eksempel skaffe lovlige cannabisfrø til å dyrke og kunne forsyne apotekene? Ved hjelp av internasjonale handelspartnere som Australia og Spania fikk det statlige frøinstituttet INASE etter hvert tak i et titall frøtyper, som ble spiret frem og valgt til å bli Uruguays egne cannabismorplanter. Myndighetene valgte seg ut de mildeste variantene. De var så sterke at de «satt», men bare akkurat. På det inter-nasjonale markedet er det vanlig å finne plantearter som inneholder 20 prosent av cannabisplantes aktive ingrediens THC, mens den som uruguayanske apoteker selger i dag, inneholder 9 prosent.

Da frøene var på plass og spiret, begynte jobben med å finne noen til å dyrke plantene. Det ble utlyst en offentlig konkurranse om å vinne jobben med å dyrke fire tonn cannabis i året. På slutten av 2015 ble to vinnere kåret: International Cannabis Corporation (ICC) og Simbiosys.

Staten klargjorde så et gedigent dyrkings-område drøye 40 kilometer utenfor hovedstaden Montevideo, like ved landets høysikkerhetsfengsel, som ironisk nok bærer navnet Libertad (Frihet).

Til å begynne med ble åkrene overvåket av militærpoliti i pickuper og til hest, med kontrollposter, overvåkingstårn og -kameraer. En gruppe fanger med større bevegelsesfrihet ble satt til å luke og klargjøre området.

Det ble bygget veier og lagt til rette for at de to utvalgte produsentene skulle dyrke to tonn marihuana hver der. Det nasjonale frøinstituttet hadde da spiret 4000 stiklinger, og kom med 2000 til hvert selskap. Men da de skulle begynne å plante ut disse, var halvparten visne og ødelagt av solen.

Den første sesongen ble også nærmest rasert av en kraftig storm, og alt dette mens regjeringen stadig var ute og beroliget utålmodige forbrukere om at det bare var snakk om kort tid før rasjonene var på plass.

På tross av været, mangelen på penger, ressurser og kunnskap, misfornøyde brukere som ble lovet noe som aldri kom, motstand fra apotekforeningene som nektet å følge et statlig pålegg om å stille med farmasøyt til å kontrollere marihuana fra apotek på samme måte som med andre reseptbelagte legemidler, kom endelig posene à 5 gram blomster til et dusin apoteker over hele landet i juli 2017. Køene skal ha strukket seg flere hundre meter.

Begrenses av amerikanske sanksjoner. Av Uruguays 2400 apoteker, var det bare 12 som ville selge cannabis. Dette var på grunn av USA og amerikanske programmer for å bekjempe narkotika, som truet uruguayanske finansieringsinstitusjoner med sanksjoner dersom de gjorde handel med marihuanaindu-strien på noen måte. I dag har tallet steget til 17 apoteker som selger lovlig marihuana, men ingen av dem har vært villige til å snakke om hvordan de omgår hindrene i finansieringssystemet.

– Det er en selvmotsigelse. Tilgangen på cannabis i Uruguay går fra en sertifisert produsent, det operative systemet er helt gjennomsiktig og superkontrollert. Likevel kan det ikke videreutvikles til noe som går av seg selv, på grunn av USAs finansnormer, som jo søker å stanse den ulovlige narkotikatrafikken, uttalte sjefen for IRCCA, Martín Rodríguez til meksikansk presse i vinter.

Nylig ble det kjent at selv om produsentene nå har økt bemanningen og systemet har begynt å gå litt mer av seg selv, er arbeidsforholdene for plantasje-arbeiderne elendige. Cannabisdyrkingen betaler 16 dollar dagen (rundt 150 kroner, som bare er så vidt over minstelønnen i landet), i en industri som fakturerte over en million dollar (ni millioner kroner) det første året. Myndighetene har satt prisen på 1 gram marihuana til 1,30 dollar (drøyt ti kroner) for å konkurrere med den som selges ulovlig fra Paraguay. Men sammenlignet med Uruguay er både arbeidsforhold, priser og levestandard i Paraguay på et mye lavere nivå.

I tillegg har Uruguays president Tabaré Vásquez, som selv er onkolog (kreftlege) og stor motstander av marihuanaloven han arvet etter sin mer liberalt innstilte forgjenger José «Pepe» Mujica, gått ut og sagt at han vil bruke mer ressurser på å advare mot marihuanarøyking.

I loven er det nemlig nedfelt et påbud om å prioritere en folkehelseinnsats mot narkotika og tobakk, et arbeid som er blitt kraftig underkommunisert mens veien er blitt til.

Kilder: Presidencia.gub.uy, El País, Gatopardo, Museocannabis.uy, Store norske leksikon, Wikipedia