• Illustrasjon: Getty Images/Istockphoto

Trøsten i litteraturen

Trøsten i litteraturen

Shared reading – det å dele leseropplevelser – og ideen om at lesing kan bidra til å bedre mental helse, er i vinden.

Fra utgave:

Den relativt nye metoden for delte leseopplevelser, shared reading, brer seg i flere land, også i Norge.

Forfatterne av antologien «Shared Reading i Skandinavia – Forskning og Praksis» (2022) beskriver det som «både en lesepraksis på linje med andre måter å lese romaner, noveller eller poesi på, og en særlig måte å samles sosialt rundt litteraturen på.»

Tanken er at litteratur kan nå alle, og at man gjennom høytlesning i tillegg til selve litteraturen kan få «bivirkninger» som fellesskap, økt selvtillit og bedre mental helse, noe som også underbygges av nyere forskning.

Opprinnelig het metoden Get Into Reading, og ble utviklet av Jane Davis i Liverpool i England for snart 20 år siden. Til grunn lå et dannelsesideal som går ut fra at alle mennesker, uansett utdanningsnivå, leseferdigheter og sosial klasse, har rett på tilgang til skjønnlitteratur, og at skjønnlitteraturen har en vesentlig plass i menneskers liv fordi vi trenger å oppleve mening.

 

Helsebringende litteratur

Thor Magnus Tangerås er den første i Norge som har forsket på livsendrende leseopplevelser. I doktoravhandlingen fra Oslomet, «How Literature Changed my Life», undersøker han hvordan litteraturopplevelser kan bidra til å endre folks liv. Han har dybdeintervjuet lesere som forteller om sine leseropplevelser.

– Det er enormt frigjørende for folk som for eksempel har vært syke lenge, å slippe å fokusere på egen diagnose og egen historie. Man snakker heller om noen andre, samtidig som det berører en selv dypt, sier Tangerås.

 

Thor Magnus Tangerås. Foto: Tove Breistein

 

Shared reading er en metode som er blitt forsket på både kvantitativt og kvalitativt, og den viser seg å ha gode resultater.

– I lesegruppen handler det ikke om å være flink eller si de rette tingene, men heller om å spørre hva teksten minner om og prøve å knytte den opp mot eget liv. Det handler om hvordan man legger til rette for innlevelse i litteraturen og hvordan man i ettertid kan hjelpe folk å integrere denne opplevelsen i sin selvforståelse og livsfortelling, sier Tangerås.

– Dette er ikke noen behandling i seg selv, men kan fungere som et supplement til behandlingen. Det handler først og fremst om å skape litterære opplevelser og møter, og derigjennom har det terapeutiske gevinster.

Ved siden av egen forskning jobber Tangerås for tiden med å undervise bibliotekarer og helsepersonell i shared reading-metoden i Norge, og med å knytte kontakter og åpne opp for samarbeidsprosjekter med flere institusjoner i Norge. Tanken er å skape et bredt tilbud av lesesirkler i hele Norge hvor man velger ut kvalitetslitteratur som man leser høyt. Det kan være åpne grupper for hvem som helst, eller spesielle grupper for unge med psykiske lidelser, innsatte i fengsler, pasienter med kroniske smerter, eller for eldre og demente.

 

Foto: Getty Images/Istockphoto

   

Gir språk til følelsene

Fordi litteraturen gir et språk til følelsene våre, tror Tangerås at den har en misjon på et dypt, indre plan. Selv har han ledet grupper på aldershjem for folk med begynnende demens i Liverpool i England.

– Vi leste sonetter av Shakespeare, Keats og Shelley. Det er forbløffende å se hvordan de klarte å koble seg på de tekstene. Tekstene hjelper dem å sette ord på ting og få frem minner fra gamledager, og bidrar til å relatere til de andre i gruppen, styrke konsentrasjonsevnen og skape følelsesmøter her og nå.

For eldre kan litteraturen ha ekstra stor verdi, mener Tangerås, fordi man gjerne har mer tid og ro til å sette seg ned å lese. Samtidig har man livserfaring, referanser og knagger å henge ting på slik at man kan få veldig rike leseopplevelser. Man har mange minner, og samtidig som det kan begynne å være vanskelig å holde hukommelsen frisk, kan litteraturen bli viktig.

– Det er dokumentert at selv de med begynnende demens får tak i kognitive ressurser som de ikke visste at de hadde, og litteraturen vekker minner, så man skal aldri undervurdere folk uansett hvor alvorlig syke de ser ut til å være, sier Tangerås.

– Leseopplevelsen lever videre i leseren. Det handler ikke om alder, men om at man treffer på rett litteratur til rett tid. Hvis man lever seg inn i litteraturen, så får man noe tilbake. Temaene, motivene og karakterene er ofte noe vi kan identifisere oss med. Empati handler om å bli beveget. Dette er noe bokstavelig, for det setter i gang bevegelser inni en som skaper nye koblinger som gjør at man kan fortelle nye fortellinger om seg selv.

Tangerås nevner diktet «Episode» av Inger Hagerup som et eksempel. Etter å ha lest dette diktet, fortalte en leser at hun hadde fått et nytt syn på foreldrenes konflikt. Hun skjønte dem bedre.

 

Illustrasjon: Getty Images/Istockphoto

 

Litteratur og livskriser

Ifølge Tangerås finnes det seks grunnleggende livskriser som alle mennesker må forholde seg til i ulike stadier i livet: Tap, konflikt, identitetsproblematikk, komme seg ut av dårlige mønstre, meningstap og tap av vitalitet. De grunnleggende sjangrene i skjønnlitteraturen er responser på disse livskrisene fordi de inneholder gjenkjennbare mønstre, sier han.

Tangerås viser til at vi gjennom litterære tekster har utviklet noen grunnleggende former og narrative mønstre som prosesserer disse erfaringene. Han forklarer at litteraturen gir oss et språk for å forstå oss selv som individer i krise.

Han mener at det tragiske er noe som alltid har hjulpet oss til å takle tapserfaringer, og at det komiske hjelper oss å takle konflikt, fordi det til syvende og sist handler om forsoning.

– Dypest sett er litteraturen vår måte å finne svar og mening på, og som kommer til anvendelse i de livskriser som ingen av oss kommer utenom i livet. Poenget er at vi trenger å skape mening i tilværelsen, og vi trenger et subjektivt følelsesspråk. Der er litteraturen berikende, sier han.

Han viser til novellesamlingen «Ikke rart det kommer kråker» av Karin Nygård, og forteller at en dame som slet med depresjon, mente at hun etter å ha lest novellen fikk et depresjonsvokabular som hjalp henne.

– Man har ulike livshistorier og ulike leseropplevelser. En god litterær tekst inviterer til påkobling fra ulike kanter, uavhengig av alder, kjønn og etnisk tilknytning. Det er noe som treffer deg, og det fortsetter å jobbe inni deg over lang tid, sier Tangerås.

– Når det gjelder tap av vitalitet, eller depresjon, så handler det om en manglende opplevelse av tilstedeværelse her og nå. Nå er det jo blitt så populært med mindfulness, men lyrikken handler om det samme, om å fange nuet, her og nå, se kvaliteten i dette øyeblikket. Litteraturen hjelper til med en revitalisering av livsfølelsen, mener forskeren.

 

Fordeler med lesegrupper

Og høytlesning kan gjøre noe med oss. Eller for å si det slik Mari Vannes og Goro Aarseth skriver det i Deichmans litteraturblogg: «Litterært språk setter i sving andre deler av hjernen enn de vi vanligvis bruker. (...) Når vi hører på og følger med på en tekst som leses høyt, senkes tempoet, og man fordyper seg mer i teksten og blir mer oppmerksom på formuleringer og nyanser. Vi 'forsvinner' inn i teksten på en annen måte enn når vi leser den for oss selv. Det har også en beroligende effekt.»

– Det handler om å skape den gode samtalen knyttet til teksten, sier Tangerås.

– Møtet med litteraturen i en lesegruppe er annerledes enn i andre sosiale relasjoner. Man er ikke nødt til å forklare seg og definere seg selv, man kan heller leve seg inn i andres liv og skjebne i litteraturen. Det paradoksale er at nettopp ved å glemme seg selv, så finner man seg selv igjen på et annet nivå, sier Tangerås.

 

Illustrasjon: Getty Images/Istockphoto

  

Det er veldig i tiden å se på hvordan kunsten og litteraturen hjelper oss, eller er gode komponenter i å skape et godt liv. Dette henger også sammen med at synet på helse og behandling har endret seg, mener Tangerås, som er opptatt av at det ikke bare handler om å reparere en skade, men også om å forebygge og se på hva som skaper god helse over lengre tid.

– Mange mennesker kan fortelle at en bok, et dikt eller en fortelling har endret livet deres. De har valgt å skille seg etter endt lesning, de har kanskje skiftet jobb eller fått et nytt syn på livet. Noen mener også at litteratur har reddet livet deres, der det er litteraturen som er terapeuten, sier han.

 

Shared reading på sykehus

Ved biblioteket på Seksjon for helseinformasjon for pasienter og pårørende på Ullevål sykehus jobber bibliotekar Linda Schade Andersen med bruk av litteratur i helsesammenheng. Gruppen ble startet opp i 2015 og møtes hver onsdag mellom klokken 13.30 og 15.

– Her er alle velkomne. Vi introduserer oss bare med fornavn, ikke diagnose. Her er man bare seg selv. Det er ikke noe behov for å si hvorfor man er her. Man er her med den friske delen av seg selv, som alle har på tross av at man er syk, forklarer Andersen.

 

Linda Schade Andersen. Foto: Inger Marie Grini

 

For mange blir dette en pause fra bekymringer og sykehushverdagen, en mulighet til å snakke om noe annet.

– Litteraturen åpner opp for mange typer refleksjoner. Når man leser om andre steder og andre tider, og kommer inn i hodet på andre i litteraturen, så utvider perspektivet seg. Man får en mulighet til å komme ut av vanlige tankemønstre for hvordan man opplever seg selv og verden. Dette kan forandre liv og hjelpe en å se mening og bli oppmerksom på nye ting, sier Andersen.

 

Lesegruppen på Deichman

– Den som leder lesegruppen har ingen fasit, men skal bare lede samtalen slik at den ikke sporer helt av, og sørge for at alle som ønsker å si noe, får komme til orde. Det er helt frivillig å delta i samtalen. Hvis du bare vil komme for å lytte, er det helt greit. Vanligvis er det alt fra to til ti deltagere i et lesefellesskap, sier Mari Vannes, som leder en lesegruppe ved Deichman Torshov i Oslo.

– For mange er denne lesegruppen blitt et pusterom i hverdagen og et sosialt møtested, sier hun.

 

Sosialt pusterom Mari Vannes (t.v.) leder en lesegruppe ved Deichman Torshov i Oslo. Foto: Kristine Jakobsen

 

Her treffer man ulike folk. Både eldre og unge, menn og kvinner, folk med norsk som morsmål og andre som ønsker å forbedre norsken. Det serveres kaffe, te og kjeks, og det leses høyt fra en novelle eller eventuelt et romanutdrag og et dikt.

– Fokuset er på teksten og hvordan man oppfatter den. Målet er ikke å tolke teksten for å finne riktige svar. Litteraturopplevelsen skjer i fellesskap, men alle møter teksten med sine egne tanker og erfaringer. Vekslingen mellom høytlesning og samtale gir rom for både personlig innlevelse og refleksjon, sier Vannes.

 

– God trening

Det som leses i lesergruppen på Deichman, kan være av norske eller oversatte, utenlandske forfattere og rommer klassikere som Franz Kafka, Ernest Hemingway, Agnar Mykle, Raymond Carver, Alice Munro, Göran Tunström, samt nyere litteratur som for eksempel Lars Saabye Christensen, Ingvild Rishøi, Bjarte Breiteig, Roskva Koritzinsky og Marie Aubert. Det skal være litteratur av høy kvalitet, i passe lengde for en times lesing og samtale.

En av deltagerne i lesegruppen på Torshov har beskrevet sin opplevelse slik:

– Jeg hadde ingen forventninger, men jeg var nysgjerrig og sjenert. Det eneste jeg ville, var å øve på språk. Tekster fra vanlige bøker var veldig god trening for meg. Og at nesten alle var nordmenn. Det var også en fin måte å lære å kjenne litteratur på fordi jeg elsker å lese. Det ble en stor og fin opplevelse. Shared reading åpnet nye veier for meg. Jeg fikk sette ord på det vi hadde lest om, og jeg begynte å forstå meg selv mer. Jeg fikk mer selvtillit. Jeg var veldig overrasket over hvordan et møte med andre mennesker over en bok kan forandre et liv. Det forandret i hvert fall mitt. Jeg lærte mye fra alle deltagere hver gang, og jeg lærte mye fra tekstene også. Jeg kjente meg igjen i dem.

– Jeg følte tilhørighet.

 

Kilder: «Shared Reading i Skandinavia – Forskning og Praksis», ABM-media AS (2022), «Moments of Meeting: A case study of Shared Reading of poetry in a care home», Frontiers in Psychology (Volume 13 – 2022).