«Nei Magnus, du får ikke lov til å høre på Metallica», sa mamma. 11 år gamle meg ble sittende slukøret på stuegulvet. I langfri hadde vi sneket oss inn i klasserommet og hørt på en kassett som Gisle hadde fått av broren sin. Nå hadde jeg endelig fått låne den og hadde hastet meg hjem fra skolen for å lytte. «Men jeg skal høre med hodetelefoner altså», svarte jeg. «Det er satanistisk musikk», skjøt min mormor inn fra sidelinjen. Typisk. Ikke fikk jeg se på amerikansk wrestling på TV, og nå skulle jeg heller ikke få høre på tøff musikk.

Tidlig på 1990-tallet var det satanhysteri i Norge. Svartmetallere tente på kirker og drepte hverandre, og det skapte en moralpanikk som rammet all piggtrådmusikk. En biskop påsto at «påvirkningen av satanistmusikk (er) like farlig for menneskesinnet som narkotika», mens lederen av Foreningen mot Rock’n’roll i Norge hevdet at rockemusikk ikke var så uskyldig som man kanskje kunne tro. Bandnavnet KISS var for eksempel en skjult forkortelse for Kids In Satans Service.

«Jeg tror ikke Metallica er satanistiske altså», var det beste motargumentet jeg klart å grave frem. Slaget var tapt, så det ut til. Men så skulle min morfar komme meg til unnsetning *.

«Bestialske data-drap»

Parallelt herjet en lignende frykt. Det var mye snakk om hva såkalt ultra-voldelige dataspill ville gjøre med oss barn. Slåssespillet «Mortal Kombat» ble sagt å inneholde «bestialske data-drap» og ble derfor anmeldt til politiet. Panikken var importert fra USA, hvor amerikanske politikere lenge hadde hevdet at det fantes en direkte sammenheng mellom grotesk vold på skjermen og vold ute i verden.

Det var ikke våpenlovene som hadde skylden, men skyteorgier på skjermen. Spillbransjen måtte derfor heller pålegges å lage spill som reflekterte virkeligheten, ble det sagt.

Magikerduoen Penn & Teller tok anti-videospill-lobbyen på ordet og laget Sega-spillet «Desert Bus» (1995). Spillets mål er å kjøre en buss fra Phoenix til Las Vegas.

Veien går rett frem hele tiden. Det er ingen hindringer som skal forseres, ingen passasjerer i bussen og ingenting å se på langs veien. Det tar åtte timer å komme seg frem. Klarer du det, får du ett poeng.

«Desert Bus» ble kalt «verdens verste datapill».

Du kan så kjøre tilbake igjen om du ønsker å score et poeng til. Om du legger fra deg kontrollen, og tenker at du kan la bussen kjøre frem selv, så trekker den sakte mot høyre og kjører av veien. Da kommer en redningsbil og tauer deg tilbake til Phoenix.

Hadde du kommet to timer på vei før uhellet, så tar det to timer å bli tauet tilbake til start igjen før du kan fortsette. Det er ikke mulig å sette spillet på pause.

Vold avler ikke vold?

I podkasten «Norsken, svensken og dansken» fortalte Hassan Preisler nylig om hvordan han som barn ikke fikk lov til å leke med actionfigurer. Han mente at han antageligvis ble mer aggressiv og sint av ikke å få leke med dem, enn hva som ville vært tilfelle dersom han hadde fått leke litt krig.

Og kanskje var han inne på noe. I 2023 gjorde forskere ved Stanford University en gjennomgang av 82 kjente studier av voldelige spill og deres påvirkningskraft. I en kronikk i tidsskriftet Fortune fortalte de at denne gjennomgangen var motivert av amerikanske politikeres påstander, gjennom flere tiår, om at slike spill har skyld i skoleskytinger og lignende.

For det første fant Stanford-kollegene ut at det ikke fantes forskning som beviste en tydelig sammenheng. Videre trakk de frem en studie, fra 2013, som pekte på en statistisk kuriositet: når populære spill som «GTA» («Grand Theft Auto») og «Call of Duty» nettopp hadde blitt sluppet, gikk voldskriminaliteten ned i en rekke byer for en liten periode.

Forskerne bak den nevnte studien var nøye med å understreke at det vanskelig kan bevises en kausalitet, altså at voldelige spill fører til mindre vold, men de kom likevel med en hypotese på hvorfor tallene pekte i den retningen. Mennesker som utøver vold i det virkelige liv, tiltrekkes også av voldelige spill, så da var det kanskje slik at disse får utløp for voldsbehovet på skjermen? Eventuelt kunne nedgangen i vold skyldes at mange av dem som vanligvis ville vært ute på gaten og laget kvalm, var opptatt med å lage kvalm på det nye «Call of Duty»-spillet istedenfor.

Aggressiv musikk har også fått skylden for voldsepisoder. Etter Columbine-skytingen i 1999 ble det sagt at de to skytterne hadde blitt inspirert til å begå massemordet etter å ha hørt på artisten Marilyn Manson.

Og min mor og mormor var tydeligvis engstelige for at jeg skulle bli kirkebrenner, da de ville hindre meg i å høre på Metallica.

*

«La oss se hvem som har rett», sa min morfar. Nervøs rakte jeg ham Metallica CD-en, som hadde en elektrisk stol avbildet på fremsiden. Jeg ble sittende på gulvet mens han bladde seg gjennom tekstheftet.

Ti minutter senere tok han av seg brillene. «Dette bandet synger om krigens brutaliteter og om en kar som er redd for å henrettes, så dette er absolutt ikke satanistisk musikk.» Jeg jublet. «Det var det jeg visste!» Mens jeg plasserte meg på krakken foran stereoanlegget fullførte morfar resonnementet.

Dette gikk det nok helt fint at jeg hørte på, sa han, så lenge jeg ikke spilte voldelige dataspill, for det var virkelig farlig.