«Den som bommer på en straffe, er den som er modig nok til å ta en straffe*»
* Roberto Baggio i sin selvbiografi «Una porta nel cielo» (2001)
Jeg hadde null planer om å ta den straffen, men plutselig hadde samtlige av de andre på laget funnet ut at de måtte knytte lissene på fotballskoene veldig nøye, ta noe astmamedisin, eller fikle med leggbeskytterne.
Det var cup, og laget vårt kunne gå videre, men det var ingen av 12-åringene som våget å være helten. Jeg rakk ikke å finne på noe å fikle med før jeg møtte blikket til treneren vår.
Bare bestem deg for et hjørne, var rådet som ble ropt fra sidelinjen med den tonen voksne bruker når de gir råd ut fra den falske forutsetningen om at verden er et enkelt sted å være. På vei frem mot straffemerket stirret jeg hardt i bakken. Skal jeg gå for kraft? Eller plassere? Midt i mål kan jo være genialt, men bare hvis keeperen kaster seg. Hvilken av lukene som skjulte en dyp avgrunn under seg, var det helt umulig å vite.
Den skumle friheten
«Angst kan sammenlignes med svimmelhet. Den hvis øye kommer til å skue ned i et svelgende dyp, blir svimmel.»
Den danske filosofen Søren Kierkegaard mente at angsten oppstår som følge av frihet – nærmere bestemt friheten til selv å måtte velge. Kierkegaard brukte følelsen av vertigo, det suget du får i magen når du kikker over kanten på et stup, som et eksempel på hvor skremmende frihet faktisk er.
Han brukte en person som står på et høyt sted som en metafor på hvordan angsten spiller seg ut i livet vårt. En mann som står ytterst på en klippekant, bak et rep som er hengt opp som en sikkerhetsforanstaltning, kan naturligvis frykte at repet skal gi etter eller at et vindkast skal slynge ham utfor. Men det som gjør ham svimmel, er tanken på at han selv, helt frivillig, faktisk har friheten til å ta ett steg frem. Det mannen på klippen mangler, er et indre taugjerde som med 100 prosents sikkerhet kan forhindre ham i å ta katastrofale valg. Derfor føles friheten truende.
Men egentlig er det heller ikke selve det å falle som skremmer. For vi må kaste oss utfor mange kanter her i livet, billedlig talt, selvsagt. Det som skremmer, er vissheten om at du kan ende opp med å ta et valg som fører til at du kræsjlander på klippene. «Frihetens svimmelhet» kalte Kierkegaard det, og på en fotballbane blir denne angsten aldri større enn før du skal ta et straffespark. Heldigvis finnes det folk som har brukt flere år på å forske på hvordan vi best kan takle slike skumle ting i livet.
La oss se på tre ting vi kan lære av straffesparkets psykologi.
1. Face your fears (bokstavelig talt)
Første gang den norske professoren Geir Jordet forsket på straffespark, tilbake i 2006, ville han finne ut om det var noen fellesnevnere blant dem som bommer. Jordet tok utgangspunkt i teorier om at dersom du har oppmerksomheten rettet mot frykt-en for å tape, altså hvis ditt øverste ønske er å unngå å mislykkes, ja, da vil du oftere mislykkes.
Og det han fant, var også at svært mange av dem som endte opp med å brenne et straffespark i straffekonker, oppførte seg nettopp som om de var livredde for å bomme. For det første gjorde mange av dem sitt beste for ikke å se mot den store, farlige keeperen, og snudde ryggen til ham før de skulle skyte.
Avoidance behaviour kalles denne oppførselen på fagspråket. Du fokuserer ikke på det du skal gjøre. Du bruker heller mental energi på strategier som er ment å jage bort ubehaget. Men tallene viser at det virker mot sin hensikt.
Jordet har kommet frem til at det historisk sett er engelske spillere som har drevet mest med å kikke i bakken eller på andre måter velge unngåelsesstrategier. I 57 prosent av tilfellene snudde de ryggen til keeperen etter at de hadde lagt ballen på merket (i motsetning til å rygge bakover), mens tallene for tyske spillere viste snaue 30 prosent. Det engelske landslaget hadde da scoret på 66 prosent av straffene sine, mens tyskerne kunne vise til svært sterke 93 prosent.
2. Ta deg tid
En annen form for unngåelsesstrategi i angstfulle situasjoner er å forsøke å bli ferdig med hele greia så fort som mulig. Siden det engelske landslaget er kjent for å hjemsøkes av et engstelig straffespøkelse, så kan vi jo bruke dem som eksempel. Gareth Southgate har selv beskrevet sin famøse straffemiss i semifinalen i EM 1996 på denne måten: Han ville bare get it over and done with.
Mot Portugal i VM i 2006 tjuvstartet Jamie Carragher og tok straffen før dommeren hadde blåst. Den gikk inn, men han måtte ta den på nytt, og da skjøt han en fryktelig dårlig straffe som keeperen tok.
Tallene til Geir Jordet viste at historisk sett så har engelske spillere, så fort dommeren blåste i fløyten, beinet mot ballen for å bli ferdig med hele situasjonen. Da Jordet foretok disse undersøkelsene for en del år siden, lå den gjennomsnittlige, historiske reaksjonstiden til de engelske spillerne på 0,28 sekunder.
Det er nesten like kjapt som reaksjonstiden til de beste sprinterne i verden når de løper ut av startblokkene. De tyske spillerne lå derimot på 0,64 sekunder. Det er relativt kjapt det også, men ikke like panisk.
Det er ikke ofte en adferdsforsker klarer å få de menneskene han studerer til å endre adferd. Men etter at resultatene til Jordet ble kjent, har han jobbet med toppklubber i hele Europa. Og i dag kjenner så mange i fotballen til disse psykologiske mekanismene at spillerne får beskjed om å ta seg god tid og å puste dypt før straffespark.
3. Det er greit å bli nervøs
«Selvfølgelig var jeg nervøs. Jeg tror nesten aldri jeg har vært så nervøs før», sa Erling Braut Haaland, med et skjevt smil om munnen til pressen. Han hadde satt en straffe fem minutter på overtid mot Fulham, og reporteren hadde spurt om han hadde kjent på nerver før straffen. Haaland ga et ærlig svar til reporteren. Men det viktigste var at han snakket ærlig til seg selv.
Fullstendig fravær av angst før du skal ta et straffespark er ikke mulig. Og et fåfengt forsøk på å komme i den tilstanden vil koste deg masse energi. Psykologer som jobber med såkalt emosjonsregulering, er opptatt av det de kaller habitual acceptance, altså at du har lagt deg til gode vaner for å akseptere ubehagelige følelser. Slik unngår du å kjempe mot dem, og da er det lettere å unngå at frykten får styre handlingene dine.
I en større studie fra 2018 fant man at mennesker som på denne måten aksepterer at ubehagelige følelser er en del av hverdagen, opplever mindre emosjonelt stress når et stort press faktisk melder seg.
Eksistensialisten Søren Kierkegaard ville videre påpekt at når Haaland innrømmer for seg selv at han er nervøs, så har han akseptert at han kan komme til å feile. Dansken hevdet at ved å akseptere at livet er fullt av mistak, så tør mennesker leve et rikere liv.
Moderne forskning på angst støtter opp-under dette. Ubehagelige følelser som får lov til å eksistere, mister mye av sin evne til å felle oss, påpekes det i en studie fra 2020.
Den gode nyheten er at du kan øve på habitual acceptance. Haaland har ved flere anledninger fortalt om hvordan han bruker meditasjon – hvor aksept for følelser er et viktig grunnpremiss – som en del av sin daglige treningsrutine. Det er altså ikke tilfeldig at han i ny og ne feirer scoringer ved å sette seg i lotusstilling.
Å miste seg selv
Men mange bestemmer seg for å komme angsten i forkjøpet. De sier at det er uaktuelt at de skal ta en straffe, ta en sjanse. Hvis den tanken sniker seg inn i hodet ditt, bør du lytte til mannen som i finalen i 1994 sto for en av VM-historiens mest skjebnesvangre straffe-
bommer, nemlig italieneren Roberto Baggio:
«Den som bommer på en straffe, er den som er modig nok til å ta en straffe.»
Og akkurat her må nok filosofien på banen igjen. Selv om anger selvsagt kan følge etter at du har våget noe, så er det for Kierkegaard slik at en passivitet utløst av frykten for angst, på sikt vil føre til en større sjelelig sorg enn hva som er tilfellet hvis du bommer på et straffespark i ny og ne. Den danske filosofens syn på dette oppsummeres ofte med sitatet:
«Å våge det er å miste fotfestet en liten stund, men ikke å våge det er å miste seg selv.»
Eller som den engelske angrepsspilleren Bukayo Saka sa det etter straffekonken mot Sveits, sommeren 2024: «Jeg vil være en fyr som trer frem og setter meg i en slik posisjon.»
Etter å ha bommet på den avgjørende straffen tre år i forveien, på hjemmebane i EM-finalen mot Italia, så steppet Saka altså opp i kvartfinalen mot Sveits. Han snudde seg ikke bort fra målet, men rettet øynene i retning keeperen og dit han ville skyte.
Saka ble stående i noen sekunder. Han tok to dype pust, slapp skuldrene ned, begynte oppløpet og satte ballen ned til høyre.
Keeperen gikk til venstre, og England gikk videre til semifinalen.
Hva med min straffe? Så fort dommeren blåste, løp jeg mot ballen, plantet standfoten i gresset, ladet venstrebeinet, lukket øynene og smalt til. Da jeg åpnet øynene igjen, så jeg at ballen lå limt oppe i krysset. Da kvartfinalen vår et par timer senere endte uavgjort, følte treneren seg trygg før den nye straffekonken.
Jeg hadde sett så rolig ut, sa han, og med mitt kalde straffehode, så måtte det jo gå bra.
Kilder: Bøkene «Sykdommen til døden» og «Begrepet angst» (Kierkegaard, 1849 og 1844), «Pressure» (Geir Jordet, 2024) og «Twelve Yards» (Ben Lyttleton, 2014). Forskningsartiklene «The Psychological Health Benefits of Accepting Negative Emotions and Thoughts» (2019) og «The Empirical Status of Acceptance and Commitment Therapy» (2020), ESPN.com,«Una porta nel cielo» (Roberto Baggio, 2001)